Tidlig i Baldur’s Gate 3 utspilte det seg en kamp i en goblinleir som jeg fortsatt tenker på. Takket være min sølvtunge klarte jeg å overtale tre store troll til å komme meg til unnsetning da jeg ble omringet av fiender. Noen timer tidligere hadde jeg også støtt på en uglebjørneunge sammen med moren sin, som da hadde sluttet seg til kampen mot goblinene. Tragisk nok varte den imidlertid ikke lenge da en av trollhjelperne mine flatet ut den søte skapningen.
Det fikk meg til å tenke: Hva kunne jeg ha gjort for å endre utfallet? Det er dette spørsmålet som gjør Baldur’s Gate 3 så spennende. Det er så mye som kan skje avhengig av valgene dine, og det er mange veier jeg ennå ikke har betrådt, men som jeg allerede lengter etter å oppleve. Faktisk var jeg bare en håndfull timer inne i spillet da jeg begynte å forestille meg hvem jeg vil være, eller hva jeg ville gjort annerledes i senere gjennomspillinger. Hvis ikke det er et bevis på hvor mange valg og muligheter Larians eventyr byr på, selv i løpet av de første timene, vet jeg ikke hva som er det.
Nå, med over 90 timer bak meg i min første gjennomspilling, tenker jeg mer enn noensinne på det etter hvert som jeg kommer meg gjennom akt 3. Feilene jeg har gjort underveis, som jeg håper å lære av og rette opp neste gang, er helt klart en medvirkende årsak. Jeg har for eksempel fortsatt ikke kommet over at jeg ikke fikk Karlach som følgesvenn, men det er bare toppen av isfjellet. Det vanskeligste med Baldur’s Gate 3 er å bestemme seg for hva man skal gjøre først, med ulike romanser å utforske, ulike karakterbygninger å prøve ut og et vell av avgjørelser å ta. Men det er også det aller beste med spillet. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg både trist over å nærme meg slutten på eventyret mitt og samtidig gledet meg til å fullføre det slik at jeg kan begynne på nytt.
Mange valgmuligheter
(Bildekreditt: Larian Studios)
Jeg må ha brukt minst to timer på å skape karakteren min da jeg først fikk tak i Baldur’s Gate 3. Med begrenset erfaring i D&D-verdenen tok jeg meg god tid til å se på alle de ulike klassene, rasene, underrasene og alternativene for å gi liv til min første karakter. Det føltes naturlig å spille barde, siden jeg alltid vil prøve å snakke meg ut av konflikter hvis jeg kan. I tillegg var tanken på å kunne spille et instrument når som helst tiltalende. Da jeg først satte i gang, oppdaget jeg raskt hvordan klassen min har stor betydning for hvordan jeg spiller og tilnærmer meg scenarier, noe som gjør meg så spent på å se hva som er i vente for andre rollefigurer. Jeg har allerede lyst til å prøve meg som druide for å utnytte evnen til å skifte form, eller se hvordan det er å oppleve historien fra en paladins synsvinkel.
Og da har vi ikke engang tatt med alle de ulike opprinnelsene du kan prøve, inkludert den illevarslende Dark Urge. Etter å ha tilbrakt så mye tid sammen med følgesvennene i leiren, lurer jeg på hvordan det ville vært å spille eventyret som hvilken som helst av dem. Det er så mange muligheter å utforske bare i karakterskapingen at selv etter 50 timers spilling føler jeg at jeg knapt har skrapt i overflaten av alt Baldur’s Gate 3 har å by på. Omfanget er rett og slett overveldende.
(Bildekreditering: Larian Studios)Ansvarsområder
(Bildekreditt: Bethesda)
Å ha huslån og foreldre i Starfield har gjort meg til en kredittsulten leiesoldat.
I tillegg til karakterene du kan skape og spille, er det så mange avgjørelser som former forløpet av reisen din. Det er mange minneverdige samtaler og avgjørende øyeblikk som krever å bli lettet for å se hvilke andre utfall det kunne ha blitt, noe som sier noe om hvor innflytelsesrike valgene er. Én handling, ett terningkast eller ett dialogalternativ kan avgjøre skjebnen din eller dytte deg i en annen retning, og du vet aldri helt hvordan ting kan ende. Det er mange ting jeg ønsker å gjøre annerledes når jeg spiller som andre karakterer. Kanskje jeg vil være en hardhudet dragefødt, eller spille som en Tiefling som tar de minst moralske valgene, bare for å se hvordan historien endrer seg.
For ikke å snakke om at verden er full av NPC-er som du like gjerne kan gå glipp av som du kan finne. Jeg er sikker på at det er noen jeg ikke har møtt på veien som har en historie å fortelle, eller en oppgave å utføre. Etter å ha snakket med andre som spiller Baldur’s Gate 3, vet jeg at det til og med finnes tilfeller man kan snuble over som andre kanskje ikke kommer over i det hele tatt. Uansett hvor mye jeg prøver, har jeg sannsynligvis gått glipp av noen interessante punkter eller bemerkelsesverdige hendelser som bare gir meg lyst til å se hva mer jeg kan oppdage i en ny gjennomspilling. Men er det ikke nettopp det som er det fine med slike spill? I en så rikholdig og detaljrik verden vil det alltid være noe nytt å oppdage, uansett hvor mange ganger du spiller.
Baldur’s Gate 3 er absolutt et spill som er skapt for å spilles om igjen, og jeg kan nesten ikke vente med å se hva jeg har i vente når jeg trer inn i en annens sko. Det er så mange gjennomspillinger jeg vil gjøre, og så mange muligheter jeg vil utforske. Nå trenger jeg bare tid til å gjøre det. Det er lenge siden jeg har følt en slik glød for et rollespill, så jeg kommer til å nyte hver eneste runde jeg tar i den valgfrie verdenen. Og hei, jeg håper jeg klarer å holde uglebjørnen trygg neste gang.
Jeg spiller Baldur’s Gate 3 og Starfield samtidig, og jeg vet ikke hvem jeg er lenger, men jeg elsker det.