Det er ingen enkel måte å si dette på som ikke høres ut som en overdrivelse, men #BLUD (uttales som «hashtag blood», for referanse) fra utvikleren Exit 73 Studios og utgiveren Humble Games er som om noen tok den generelle forutsetningen for Buffy the Vampire Slayer og blandet den i en blender med tegneserieestetikken til The Powerpuff Girls og Cuphead med Zelda-lignende fangehullskryping. På en veldig ekte måte føles det som om noen satte opp et stemningsbrett da de skapte dette spillet som var eksplisitt designet for å imøtekomme mine følelser. Og, vel, det har fungert; Jeg har blitt helt sugd (Skjønner du? Fordi vampyrer?) inn.
I #BLUD spiller du i skoene til Becky Brewster, en modig hovedperson som går på high school i vakre Carpentersville. Men alt er ikke som det ser ut til, for en slags demonisk kraft har slått seg ned her, og Becky finner seg selv i spissen for vampyrapokalypsen med en trofast landhockeykølle på slep.
BLUD for #BLUD-guden
Spillet bærer sine inspirasjonskilder på ermet, og fra første stund er det åpenbart at det tegneserieaktige fangehullsspillet kommer til å være en blanding av ekkel skrekk og komedie. Det som er mindre åpenbart er hvor godt disse inspirasjonskildene passer sammen, da min tidlige tid med #BLUD føltes litt treg og fastkjørt med å møte forskjellige NPC-er og mekanikker – for ikke å nevne flere henteoppdrag.
Indie Spotlight
(Bildekreditt: 5 Lives Studios)
Cozy Caravan er Animal Crossing møter Cooking Mama med de søteste karakterskapingsalternativene
Det er ikke dermed sagt at alt dette er kjedelig eller unødvendig. Enhver form for prolog som tar flere trinn kommer alltid til å føles som friksjon som kommer i veien for en god tid, og i det minste har #BLUD det heldige at det virkelig ser bra ut – de forskjellige fiendeanimasjonene og den sprø skvisingen av karakterer er et stort høydepunkt – fra det øyeblikket det begynner. Men det tok omtrent en time, halvannen time å komme til et punkt der jeg faktisk følte at jeg gjorde noe mekanisk meningsfylt.
Apropos treg start, vil kampene mot insektene og rottene du først kjemper mot, sannsynligvis føles noe klumpete for de som er vant til for eksempel Hades eller lignende. Jeg ble aldri helt kvitt følelsen av at jeg feilvurderte avstander eller retninger da jeg forsøkte å slå meg ut av problemene. Men da jeg låste opp den nevnte landhockeykøllen (og deretter oppgraderingene til den), glattet det hele seg betraktelig ut. Det er en fin, nougataktig kjerne i #BLUDs gameplay hvis du tåler å tygge litt først.
POW! BANG! BIFF!
Det er ingen enkel måte å si dette på som ikke høres ut som en overdrivelse, men #BLUD (uttales som «hashtag blood», for referanse) fra utvikleren Exit 73 Studios og utgiveren Humble Games er som om noen tok den generelle forutsetningen for Buffy the Vampire Slayer og blandet den i en blender med tegneserieestetikken til The Powerpuff Girls og Cuphead med Zelda-lignende fangehullskryping. På en veldig ekte måte føles det som om noen satte opp et stemningsbrett da de skapte dette spillet som var eksplisitt designet for å imøtekomme mine følelser. Og, vel, det har fungert; Jeg har blitt helt sugd (Skjønner du? Fordi vampyrer?) inn.
I #BLUD spiller du i skoene til Becky Brewster, en modig hovedperson som går på high school i vakre Carpentersville. Men alt er ikke som det ser ut til, for en slags demonisk kraft har slått seg ned her, og Becky finner seg selv i spissen for vampyrapokalypsen med en trofast landhockeykølle på slep.
BLUD for #BLUD-guden
Spillet bærer sine inspirasjonskilder på ermet, og fra første stund er det åpenbart at det tegneserieaktige fangehullsspillet kommer til å være en blanding av ekkel skrekk og komedie. Det som er mindre åpenbart er hvor godt disse inspirasjonskildene passer sammen, da min tidlige tid med #BLUD føltes litt treg og fastkjørt med å møte forskjellige NPC-er og mekanikker – for ikke å nevne flere henteoppdrag.
Indie Spotlight
(Bildekreditt: 5 Lives Studios)
Cozy Caravan er Animal Crossing møter Cooking Mama med de søteste karakterskapingsalternativene
Det er ikke dermed sagt at alt dette er kjedelig eller unødvendig. Enhver form for prolog som tar flere trinn kommer alltid til å føles som friksjon som kommer i veien for en god tid, og i det minste har #BLUD det heldige at det virkelig ser bra ut – de forskjellige fiendeanimasjonene og den sprø skvisingen av karakterer er et stort høydepunkt – fra det øyeblikket det begynner. Men det tok omtrent en time, halvannen time å komme til et punkt der jeg faktisk følte at jeg gjorde noe mekanisk meningsfylt.