Dragon Age: The Veilguard hovedforfatter Patrick Weekes kastet nylig lys over hvorfor Blood Mage-spesialiseringen ikke kommer tilbake, og jeg har ikke klart å slutte å tenke på det siden. «Blodmagi kommer neppe [tilbake i fremtiden] fordi vi har flyttet den fra å være en kraftforsterkning til å bli nøkkelen til mange ekle ting vi ikke er interessert i at helter skal gjøre», sa Weekes på BlueSky. Med tanke på blodmagiens dunkle historie i de tidligere spillene, er det for meg helt logisk at BioWare ikke vil at den neste helten skal bruke den på noen måte – selv ikke som en spesialisering eller «power boost». Men jeg kom snart til å tenke på en debatt jeg hadde hatt med Solas om moralen ved blodmagi i Dragon Age: Inquisition. Før jeg visste ordet av det, var jeg på vei ned i et kaninhull av spillhistorie; jeg pløyde gjennom kodeksoppføringer i spillet og startet opp lagringsfiler for å gjenoppleve visse scener.
Jeg trenger aldri en unnskyldning for å fordype meg i Thedas’ rike historie, men å lese om blodmagi (og magi generelt) – som er et omstridt tema i alle de tre Dragon Age-spillene – har fått meg til å reflektere over hvordan serien har latt oss utforske moral i fortiden, og hva Weekes’ ord kan bety for The Veilguard.
Blodig historie
(Bildekreditt: EA)
Det som er så fascinerende med Weekes’ uttalelse, er tanken om at BioWare ikke ønsker at helten i Dragon Age: The Veilguard skal assosieres med alle de «ekle greiene» som har tilknytning til blodmagi. Fra et narrativt og rollespillmessig perspektiv synes jeg personlig at dette er et forståelig trekk – spesielt når man tenker på hvordan denne formen for magi har blitt presentert for oss gjennom alle de tre spillene.
Å vende tilbake til Thedas
(Bildekreditt: BioWare)
Jeg så Dragon Age: The Veilguard på nært hold og snakket med BioWare: Her er de 5 kuleste detaljene, inkludert den beste karakterskaperen studioet noensinne har lagt inn i et RPG
Å låse opp spesialiseringen i Dragon Age: Origins er moralsk tvilsom i utgangspunktet, siden du må inngå en avtale med en begjærdemon i Fade. Det er et av de mørkeste valgene i Origins, og hvis du gjør det, vil demonen til slutt gjøre krav på sinnet til en ung gutt. I Dragon Age 2 kan du bruke et spesielt evnepoeng på å bli en blodmagiker uten noen faste krav, men det gir mening her, siden du befinner deg i Kirkwall, som «ser flere tilfeller av blodmagi for hvert år som går», som det står i beskrivelsen av spesialiseringen.
Dragon Age: The Veilguard hovedforfatter Patrick Weekes kastet nylig lys over hvorfor Blood Mage-spesialiseringen ikke kommer tilbake, og jeg har ikke klart å slutte å tenke på det siden. «Blodmagi kommer neppe [tilbake i fremtiden] fordi vi har flyttet den fra å være en kraftforsterkning til å bli nøkkelen til mange ekle ting vi ikke er interessert i at helter skal gjøre», sa Weekes på BlueSky. Med tanke på blodmagiens dunkle historie i de tidligere spillene, er det for meg helt logisk at BioWare ikke vil at den neste helten skal bruke den på noen måte – selv ikke som en spesialisering eller «power boost». Men jeg kom snart til å tenke på en debatt jeg hadde hatt med Solas om moralen ved blodmagi i Dragon Age: Inquisition. Før jeg visste ordet av det, var jeg på vei ned i et kaninhull av spillhistorie; jeg pløyde gjennom kodeksoppføringer i spillet og startet opp lagringsfiler for å gjenoppleve visse scener.
Jeg trenger aldri en unnskyldning for å fordype meg i Thedas’ rike historie, men å lese om blodmagi (og magi generelt) – som er et omstridt tema i alle de tre Dragon Age-spillene – har fått meg til å reflektere over hvordan serien har latt oss utforske moral i fortiden, og hva Weekes’ ord kan bety for The Veilguard.
Blodig historie
(Bildekreditt: EA)
Det som er så fascinerende med Weekes’ uttalelse, er tanken om at BioWare ikke ønsker at helten i Dragon Age: The Veilguard skal assosieres med alle de «ekle greiene» som har tilknytning til blodmagi. Fra et narrativt og rollespillmessig perspektiv synes jeg personlig at dette er et forståelig trekk – spesielt når man tenker på hvordan denne formen for magi har blitt presentert for oss gjennom alle de tre spillene.
Å vende tilbake til Thedas
(Bildekreditt: BioWare)
Jeg så Dragon Age: The Veilguard på nært hold og snakket med BioWare: Her er de 5 kuleste detaljene, inkludert den beste karakterskaperen studioet noensinne har lagt inn i et RPG
Å låse opp spesialiseringen i Dragon Age: Origins er moralsk tvilsom i utgangspunktet, siden du må inngå en avtale med en begjærdemon i Fade. Det er et av de mørkeste valgene i Origins, og hvis du gjør det, vil demonen til slutt gjøre krav på sinnet til en ung gutt. I Dragon Age 2 kan du bruke et spesielt evnepoeng på å bli en blodmagiker uten noen faste krav, men det gir mening her, siden du befinner deg i Kirkwall, som «ser flere tilfeller av blodmagi for hvert år som går», som det står i beskrivelsen av spesialiseringen.
Bortsett fra disse spesialiseringene i de to første spillene, tegner kodeksoppføringer og hendelser på tvers av alle Dragon Age-utgivelsene et fordømmende bilde av bruken av magi. Fra referanser til tankekontroll til ofring av mange slaver i Tevinter for å få makt, og bruk av et blodmagisk ritual for å binde Grey Wardens til demoner i Dragon Age Inquisition, er det ikke rart at det blir sett på som «den forbudte skolen». Og siden det er noe som er fordømt over hele Thedas, kan jeg forstå hvorfor det ikke ville føles passende for den fremtidige helten i Veilguard å bruke den.
(Bildekreditt: EA)
Det som imidlertid blir spesielt interessant, er når karakterer som Solas i Inquisition og Merrill i Dragon Age 2 setter spørsmålstegn ved dets «onde» status ved å fremstille det som et nyttig verktøy. Merrill mener at demoner bare er ånder som ikke kan noe for det de er, og i Sundermount ser vi at hun bruker sitt eget blod til å åpne en vei. Som Weekes selv antyder, «det kan være etisk nøytralt hvis du bare bruker ditt eget blod». Så hvis vi bruker vårt eget blod, kan vi fortsatt kalles heltemodige? Man kan hevde at det er det ultimate offeret, å bruke sin egen livskraft for å oppnå makt i den hensikt å redde dagen.
I en debatt om blodmagi med Solas i Inquisition kaller alvemagikeren mistilliten mot blodmagi for «overtro». Hvis du da sier at den i dine øyne bare har blitt brukt til onde formål, vil Solas påpeke at en dolk kan forårsake like mye skade, og at det å forby dem ikke vil hindre folk i å bruke våpenet. Den replikken som har festet seg spesielt hos meg, kommer etter at du påpeker at dolkmetaforen ikke fungerer fordi man ikke trenger å ofre en slaves liv for å lage en dolk: «Det kommer vel an på dolken», svarer Solas. «Hvor mange menn har du drept mens du har kjempet for inkvisisjonen? Hvor mange flere vil du drepe av nødvendighet? Og hvis blodmagi kan hjelpe deg? Vel, det betyr lite for meg. Jeg bruker den ikke, men jeg synes ikke den er ond.»
Meld deg på nyhetsbrevet GamesRadar+ Newsletter
Ukentlige sammendrag, historier fra lokalsamfunnene du elsker, og mer
Kontakt meg med nyheter og tilbud fra andre Future-merkerMottar e-post fra oss på vegne av våre betrodde partnere eller sponsorerVed å sende inn informasjonen din godtar du vilkårene og personvernerklæringen og er 16 år eller eldre.
(Bildekreditt: EA)
Dragon Age: The Veilguard hovedforfatter Patrick Weekes kastet nylig lys over hvorfor Blood Mage-spesialiseringen ikke kommer tilbake, og jeg har ikke klart å slutte å tenke på det siden. «Blodmagi kommer neppe [tilbake i fremtiden] fordi vi har flyttet den fra å være en kraftforsterkning til å bli nøkkelen til mange ekle ting vi ikke er interessert i at helter skal gjøre», sa Weekes på BlueSky. Med tanke på blodmagiens dunkle historie i de tidligere spillene, er det for meg helt logisk at BioWare ikke vil at den neste helten skal bruke den på noen måte – selv ikke som en spesialisering eller «power boost». Men jeg kom snart til å tenke på en debatt jeg hadde hatt med Solas om moralen ved blodmagi i Dragon Age: Inquisition. Før jeg visste ordet av det, var jeg på vei ned i et kaninhull av spillhistorie; jeg pløyde gjennom kodeksoppføringer i spillet og startet opp lagringsfiler for å gjenoppleve visse scener.