Sherlock Holmes, Columbo og Jessica Fletcher (kjent fra Murder She Wrote) kan ikke måle seg med Happy Broccoli Games’ Duck Detective. Den nyskilte hovedpersonen Eugene McQuacklin prøver å få husleien til å gå rundt, og akkurat som alle gode fiktive detektiver ser forholdet hans ut til å gå i vasken takket være hans egen spesielle last: en overivrig forkjærlighet for svampete brødskiver. Med regninger å betale og en toast-vane å brødfø, er det på tide å gjøre det han kan best. Kvakke en sak (jeg beklager ikke engang).
Fra det øyeblikket jeg spilte Steam Next Fest-demoen tilbake i februar, ble jeg umiddelbart betatt av Duck Detective: The Secret Salamis komiske evner (eller skal jeg si nebb). Måten det hele tiden hyller film noir er et stort høydepunkt; med Eugene som ofte leverer en indre monolog for å beskrive et sted under regnfulle, sepiatonede scener. Philip Marlowe, spis ditt hjerte ut. Etter å ha mottatt en telefonsamtale får jeg i oppgave å løse en sak som dreier seg om en stjålet lunsj på en lokal busstasjon. Men etter å ha funnet ledetråder og avhørt de ansatte, trekker jeg noen slutninger som begynner å avdekke et enda større mysterium, og jeg har det kjempegøy med å prøve å komme til bunns i det hele.
Skremme opp noen fjær
(Bildekreditt: Happy Broccoli Games)
Som stor fan av detektivspill har jeg lengtet etter en ny opplevelse som lar meg få utløp for min etterforskningsiver, og Duck Detective: The Secret Salami har gjort nettopp det. Med én stor sak å løse, som starter med at du etterforsker tyveriet av en lunsj, begynner du å forstå at det er mer på ferde på denne busstasjonen enn man først skulle tro.
Indie Spotlight
(Bildekreditt: Newfangled Games)
Dette puslespillet om å dra hjemmefra er vakkert og vanvittig tilfredsstillende
Detektivarbeidet går ut på at du inspiserer omgivelsene dine eller stiller spørsmål til dem du møter, for å samle viktige ledetråder. Fra å finkjemme detaljene til en person du møter – for eksempel de trette øynene eller et samlingsmerke som avslører at vedkommende liker K-Pop – til å se på innholdet i en bag, er forstørrelsesglasset ditt et av de viktigste verktøyene dine. Det fikk meg umiddelbart til å tenke på min tid som Froskedetektiven – jeg lurer på hva amfibiedetektiven ville gjort med Eugene McQuacklin? Det er en crossover jeg gjerne skulle sett.
Sherlock Holmes, Columbo og Jessica Fletcher (kjent fra Murder She Wrote) kan ikke måle seg med Happy Broccoli Games’ Duck Detective. Den nyskilte hovedpersonen Eugene McQuacklin prøver å få husleien til å gå rundt, og akkurat som alle gode fiktive detektiver ser forholdet hans ut til å gå i vasken takket være hans egen spesielle last: en overivrig forkjærlighet for svampete brødskiver. Med regninger å betale og en toast-vane å brødfø, er det på tide å gjøre det han kan best. Kvakke en sak (jeg beklager ikke engang).
Fra det øyeblikket jeg spilte Steam Next Fest-demoen tilbake i februar, ble jeg umiddelbart betatt av Duck Detective: The Secret Salamis komiske evner (eller skal jeg si nebb). Måten det hele tiden hyller film noir er et stort høydepunkt; med Eugene som ofte leverer en indre monolog for å beskrive et sted under regnfulle, sepiatonede scener. Philip Marlowe, spis ditt hjerte ut. Etter å ha mottatt en telefonsamtale får jeg i oppgave å løse en sak som dreier seg om en stjålet lunsj på en lokal busstasjon. Men etter å ha funnet ledetråder og avhørt de ansatte, trekker jeg noen slutninger som begynner å avdekke et enda større mysterium, og jeg har det kjempegøy med å prøve å komme til bunns i det hele.
Skremme opp noen fjær
(Bildekreditt: Happy Broccoli Games)
Som stor fan av detektivspill har jeg lengtet etter en ny opplevelse som lar meg få utløp for min etterforskningsiver, og Duck Detective: The Secret Salami har gjort nettopp det. Med én stor sak å løse, som starter med at du etterforsker tyveriet av en lunsj, begynner du å forstå at det er mer på ferde på denne busstasjonen enn man først skulle tro.
Indie Spotlight
(Bildekreditt: Newfangled Games)
Dette puslespillet om å dra hjemmefra er vakkert og vanvittig tilfredsstillende
Detektivarbeidet går ut på at du inspiserer omgivelsene dine eller stiller spørsmål til dem du møter, for å samle viktige ledetråder. Fra å finkjemme detaljene til en person du møter – for eksempel de trette øynene eller et samlingsmerke som avslører at vedkommende liker K-Pop – til å se på innholdet i en bag, er forstørrelsesglasset ditt et av de viktigste verktøyene dine. Det fikk meg umiddelbart til å tenke på min tid som Froskedetektiven – jeg lurer på hva amfibiedetektiven ville gjort med Eugene McQuacklin? Det er en crossover jeg gjerne skulle sett.
Ved hjelp av ledetrådene du har notert, åpner du den trofaste notatboken din og prøver å sette sammen setninger. Når du har fylt ut hullene riktig, fullfører du en deduksjon som gjør at du kan gå videre til neste del av saken. Du blir introdusert for denne funksjonen med en gang, siden spillet begynner med at du må finne ut hvorfor Duck Detective er i pengenød. Selv om det er et kjernemysterium som skal løses, løser du egentlig en rekke minisaker mens du jobber mot å finne den skyldige.
Da jeg begynte å utforske busstasjonen, for eksempel, var det første jeg måtte sette sammen navnene på de ansatte som fungerer som mine hovedmistenkte – siden ingen var villige til å gi ordentlige presentasjoner. Etter å ha avhørt så å si alle og sett over hver eneste centimeter av stedet – både inne og ute – koblet jeg sammen punktene og satte riktig navn på alle personene i notatboken min. Først da kunne jeg begynne å jobbe med sakens kjerne.