Lovlydig god eller kaotisk ond? Kampklasse eller magisk klasse? Origin Character eller en helt ny rollefigur? Det finnes hundrevis av forskjellige måter å lage en karakter på i Baldur’s Gate 3, og selv om jeg spiller en liten, fin Deep Gnome Ranger i min nåværende Early Access-versjon, aner jeg fortsatt ikke hva jeg kommer til å spille når den fullstendige versjonen kommer. Det jeg imidlertid vet, er at uansett hvilken klasse, rase eller personlighet jeg til slutt bestemmer meg for, er det ett aspekt ved spillet mitt som kommer til å forbli det samme: Jeg kommer til å plukke opp hver eneste matbit jeg kommer over.
Enten det dreier seg om Skyrims ostehjul, Fallouts bestrålte søppelmat eller The Witchers utvalg av middelaldersnacks, er det en veletablert RPG-tradisjon å sluke så mye mat som mulig når det kniper. Men i alle disse spillene kommer det en tid da du egentlig ikke trenger snacksen lenger: I Skyrim brukte jeg sjelden noe annet enn en helbredende fortryllelse i off-handen, i Fallout gikk jeg rundt i ødemarken med en hel ryggsekk full av stimpaks, og Geralts evner til å lage trylledrikker kommer godt med i kampen mot den ville jakten.
I Baldur’s Gate 3, akkurat som i D&D, vil du etter hvert finne mange måter å ta vare på deg selv på. Helsedrikker, midlertidige treffpunkter, helbredende magi og korte hviler gir figurene dine en sjanse til å kjempe en annen dag. Mat, derimot, hjelper deg ikke med å komme deg ut av en kamp, med mindre du planlegger å kaste den på motstanderne. I stedet er den en del av en langt mer nyttig mekanikk – en mekanikk som jeg er veldig glad for å utnytte.
Lang fest
For å få mest mulig ut av en lang hvileperiode i Baldur’s Gate 3 – en lengre periode med nedetid der du sover, samhandler med følgesvenner og gjenoppretter helse og magi – må du legge deg med full mage. For å gjøre det trenger du 10 Camp Supplies per figur, og for å få tak i dem må du samle mat. Med det i bakhodet tar jeg vare på alle løse grønnsaker og tilfeldige kjøttstykker jeg kan finne.
Da jeg plyndret en goblinleir, fant jeg to hele grisehoder. De var svært ubehagelige å se på. Det var enda verre å tenke på å spise dem. Men å gi dem til gruppen min? De tilbød 15 leirforsyninger hver. Det ville være en forbrytelse å ikke spise disse hodene, og bare delvis fordi de også veide flere kilo hver, og det er begrenset hvor mye plass jeg har i sekken. Jeg avrundet gruppemåltidet med et mystisk kjøttstykke som kanskje var enda en bit av en av de uheldige grisene, selv om jeg ikke kan være 100 % sikker på det.
Siden da har jeg spist alt jeg har kunnet finne. Nå er karakterens ryggsekk like full av tørkede pølser og rundstykker som av helsedrikker og magiske gjenstander. En potet i seg selv er kanskje ikke så nyttig, men hvis jeg tilfeldigvis snubler over en sekk med tomater, en tønne med gulrøtter og finner en squash i et forlatt kjøkken, kan skogvokteren min plutselig spise en sunn grønnsaksblanding, med et eple eller to til ettermiddagsmat.
(Bildekreditt: Larian)
Det er ikke en perfekt strategi – en lang hvilepause tar åtte timer, og jeg har blitt overrumplet av verden rundt meg mens jeg spiser flere ganger enn jeg vil innrømme. Det er også en bokstavelig byrde – alt det kjøttet betyr at den lille skogvokteren min sliter med å holde på de økonomisk verdifulle gjenstandene sine i stedet for de ernæringsmessig verdifulle. Det er også en bokstavelig tidsbegrensning – en Baldur’s Gate 3-kampanje sies å ta 75 timer å fullføre i den korte enden, og hvis jeg bruker timevis på å rote gjennom alle tønner, poser og lik jeg kan finne for å finne en ekstra matbit, kommer det tallet bare til å øke. Men hvis det betyr at jeg får tilbake alle staveplassene mine til neste store bosskamp, er det et offer jeg er villig til å gjøre.
Baldur’s Gate 3s hovedforfatter om «edderkoppnett»-formasjonen av spillets 17 000 avslutninger.