«Vær hilset, dronning Vlaakith – den siste av hennes navn.» Det går kaldt nedover ryggen min i det øyeblikket jeg hører Lae’zel uttale disse ordene i Baldur’s Gate 3. Ikke bare representerer det det ultimate hevnøyeblikket for githyanki-krigeren, disse ordene påkaller også et paradigmeskifte for hele folket hennes.
De onde avslutningene i Baldur’s Gate 3 er et høydepunkt i Patch 7, og Lae’zels er uten tvil min favoritt. Bytter hun potensielt ut en tyranndronning mot en annen? Slik det høres ut, ja. Men representerer det å fravriste Vlaakith makten det best mulige utfallet for en rasende, styrket Lae’zel som ønsker å gå sin egen vei og avslutte et liv i slaveri under en urettferdig hersker? Definitivt. Ikke vær redd – jeg har kvitteringene.
En «god» githyanki
(Bildekreditt: Larian)En heltefortelling
(Bildekreditt: Larian Studios)
Jeg fant aldri Lae’zel i Baldur’s Gate 3, og det gjorde meg til en skurk
Å løpe gjennom en gjennomspilling bare for å se Lae’zels nye onde slutt er ikke den beste avgjørelsen jeg har tatt i min karriere, men med tanke på alle grusomhetene jeg begikk som BG3 Dark Urge, er det ikke langt unna. Det var imidlertid verdt det å se Lae’zel endelig komme til sin rett, på sine egne premisser, som Vlaakiths tronraner og gudregent for sitt folk.
Det handler om at hennes såkalte onde slutt ikke skiller seg så veldig mye fra den uromantiske Lae’zels «gode» slutt. I begge utfall leder hun selv kampen mot Vlaakith, uansett om Orfeus er med i bildet eller ikke. Enten hun gjør det for å frigjøre folket sitt – og dermed skape et maktvakuum – eller med den fulle hensikt å lede dem i sine egne hender, blir Vlaakiths krav på astralplanet utfordret. Hvem er egentlig skurken her?
«Vær hilset, dronning Vlaakith – den siste av hennes navn.» Det går kaldt nedover ryggen min i det øyeblikket jeg hører Lae’zel uttale disse ordene i Baldur’s Gate 3. Ikke bare representerer det det ultimate hevnøyeblikket for githyanki-krigeren, disse ordene påkaller også et paradigmeskifte for hele folket hennes.
De onde avslutningene i Baldur’s Gate 3 er et høydepunkt i Patch 7, og Lae’zels er uten tvil min favoritt. Bytter hun potensielt ut en tyranndronning mot en annen? Slik det høres ut, ja. Men representerer det å fravriste Vlaakith makten det best mulige utfallet for en rasende, styrket Lae’zel som ønsker å gå sin egen vei og avslutte et liv i slaveri under en urettferdig hersker? Definitivt. Ikke vær redd – jeg har kvitteringene.
En «god» githyanki
(Bildekreditt: Larian)En heltefortelling
(Bildekreditt: Larian Studios)
Jeg fant aldri Lae’zel i Baldur’s Gate 3, og det gjorde meg til en skurk
Å løpe gjennom en gjennomspilling bare for å se Lae’zels nye onde slutt er ikke den beste avgjørelsen jeg har tatt i min karriere, men med tanke på alle grusomhetene jeg begikk som BG3 Dark Urge, er det ikke langt unna. Det var imidlertid verdt det å se Lae’zel endelig komme til sin rett, på sine egne premisser, som Vlaakiths tronraner og gudregent for sitt folk.
Det handler om at hennes såkalte onde slutt ikke skiller seg så veldig mye fra den uromantiske Lae’zels «gode» slutt. I begge utfall leder hun selv kampen mot Vlaakith, uansett om Orfeus er med i bildet eller ikke. Enten hun gjør det for å frigjøre folket sitt – og dermed skape et maktvakuum – eller med den fulle hensikt å lede dem i sine egne hender, blir Vlaakiths krav på astralplanet utfordret. Hvem er egentlig skurken her?
Den fantastiske manuskriptskrivingen i denne nye «onde» slutten gjør et fantastisk dramatisk poeng ut av dette, der Amelia Tylers fortellerstemme skisserer den spinkle grensen mellom godt og ondt i spillerens øyne. «En god githyanki vet når slaget er vunnet», buldrer voiceoveren, idet Lae’zel tar beslutningen om å reise seg som githyankienes gudehersker. «Men hun vet også når slagmarken rett og slett har endret seg. En god githyanki kjenner sin fiende, men hun vet også at et våpen aldri bør kastes til side så lenge det fortsatt kan brukes.» Det er her Lae’zel snur seg og sender keiseren og Orfeus et mektig, vitende blikk. En stille avtale inngås mellom dem: De skal felle Vlaakith sammen. Tross alt: «En god githyanki er lojal mot sin lensherre, men hun vet også at noen ting må gjøres i prinsens navn – men ikke av hans hånd.»
(Bildekreditt: Larian)