Det var en tid for ikke så lenge siden da Overwatch føltes som det største spillet på planeten. Et blomstrende samfunn ble hjulpet av en esports -scene som Blizzard hadde klart å vokse fra bunnen av til en av de største i verden. En besettelse av karakter og verdensbygging ble forkjempet av bransjeledende film og historiefortelling. Da konkurrentene falt bort, var Overwatch Hero-Shooter, nesten en hel sjanger i seg selv.
Blizzard hadde nesten et løpende tog av en ny franchise. Men så smalt den på bremsene, og all momentum som Overwatch hadde gått tapt. Overwatch League stoppet, og nytt innhold ble nesten ikke-eksisterende. En FPS -juggernaut bleknet gradvis til økende uklarhet takket være løftet fra Overwatch 2.
Kavaleriet er … borte
Fra mitt perspektiv var Overwatch 2 alltid et underlig forslag. Det var bare tre år mellom full utgivelse av det første spillet og kunngjøringen om det andre. Overwatch var bare seks år gammel da den ble lagt ned til fordel for erstatningen; Sammenlign det med spill som World of Warcraft eller League of Legends, som fremdeles ennå ikke ser en oppfølger til tross for deres mye eldre utviklingsrammer. Etter tjenestespillstandarder var Overwatch fremdeles ganske ung, ikke noe knirkete spill som knapt ble holdt sammen, så et behov for et nytt spill på det grunnlaget ga meg ikke mening for meg.
Det som imidlertid var fornuftig, var et ønske om å bygge et spill som ville omfatte Blizzards klare driv til å bruke Overwatch som en hel fortellerplattform. En opplevelse som omfattet både PVP og PVE som kan ta en allerede elsket rollebesetning og gi spiller og utvikler rom for å utvide sin plass i en intrikat laget verden.
(Bildekreditt: Blizzard)
Kostnaden for den erfaringen var imidlertid den langsiktige helsen til Overwatch. Etter hvert som flere og flere utviklere ble flyttet over til oppfølgeren, ble originalen forsvunnet. Med reduserte hendelser og færre nye helter hadde flere tilfeldige spillere mindre grunn til å komme tilbake. Esports -scenen avtok, til slutt svelget opp av Valorant. Etter hvert som hvor lang tid mellom den langsomme nedgangen i Overwatch og lanseringen av Overwatch 2 vokste stadig lenger, fordampet franchisens hele kulturelle relevans. Det var en kort oppmerksomhetsblitz rundt lansering, men siden den gang var oppfølgerens eneste virkelige øyeblikk i solen Valentines dating sim-spin-off. Til og med den nye helten LifeWeaver, en tørstrap på ben selv etter Blizzards standarder, føltes som en mindre glipp på radaren, spesielt i forhold til ankomsten av tidligere Overwatch-tegn.
Og nå det samme PVE -innholdet som Overwatch 2 skulle ha blitt bygget, har blitt sløyd. ‘Hero -modus’ som var ment som kjernen i PVE er kansellert. Alle ferdighetene og progresjonssystemene som ville gått sammen med det er døde. Historieoppdrag som er ment å starte en ny fortellende bue, er fremdeles på vei, men mye av det et helt samfunn har brukt mer enn tre år på å vente på å se, vil aldri komme seg til spillet.
Samfunnets svar er en av nesten vanskelige forferdelse. Jeg kan ikke si at jeg klandrer dem. I løpet av fire år bakket Blizzard en hel IP til stillhet for å imøtekomme denne ideen. Hele denne tiden senere har det ingenting å vise for det, bortsett fra et svakt spill som sannsynligvis aldri vil være «komplett» i øynene til spillerne sine, og et utviklingsteam strippet for en av de største ambassadørene. I løpet av nesten et tiår som dekker denne bransjen, kan jeg ikke tenke på en større pose-fumble enn denne, og jeg stiller igjen ett spørsmål: På dette tidspunktet, annet enn en unnskyldning for å drepe Overwatch 1, hva i all verden Er poenget med Overwatch 2?
Our Own Overwatch 2 Review skisserte en skinnende ny versjon av et spill som aldri virkelig trengte en skinnende ny versjon.