Når gardinene går opp for Metaphor: ReFantazio, er det én ting som står klart med en gang: Vi har noe helt spesielt i vente. Jeg fikk en time med Atlus’ nye JRPG på Gamescom 2024, og som en stor fan av Persona-spillene er det kanskje ikke overraskende at det var favoritten min av alt jeg spilte – men jeg kan seriøst ikke overdrive hvor fantastisk det er så langt.
Mye av den første timen av spillet består av mellomsekvenser og dialog – noe som ikke er et sjokk for et såpass stort spill som Persona – og absolutt ikke noe jeg er skuffet over. Dette gjør en utmerket jobb med å legge grunnlaget for hovedhistorien og den bredere historien om selve kongeriket Euchronia, inkludert stammene som bor der og hvordan de blir sett på i verden. Hovedpersonen vår er for eksempel en sjelden Elda – en som blir grusomt diskriminert av andre medlemmer av samfunnet som tror at han kan bruke «djevelsk» magi – og når du går gjennom JRPG-spillets gater, kan du overhøre borgere som hvisker bak ryggen din, frastøtt og sjokkert over din tilstedeværelse. Jeg møtte også noen personer fra Clemar-stammen – som kjennetegnes av hornene på hodet – og Paripas, folk med dyreører som, i likhet med vår Elda-venn, blir sett ned på av andre.
Disse temaene om fordommer og splittelse er ikke akkurat subtile, men de danner grunnlaget for en større historie. Hovedpersonen vår var barndomsvenn med Euchronias prins, som har blitt rammet av en forbannelse som ser ut til å ha gjort ham permanent bevisstløs, og resten av kongeriket tror at han er død. Før han ble sengeliggende, hadde han imidlertid delt sin store drøm med vår hovedperson, basert på historien om en fantasiverden der alle er født like. Jeg kom ikke langt nok i demoen til å finne ut så mye mer om denne historien, men jeg kan ikke la være å lure på om denne verdenen kan være kjent for oss som spillere, spesielt med tanke på at du blir bedt om å skrive inn ditt eget navn (separat fra hovedpersonens) i starten av eventyret. Dette, kombinert med det faktum at de groteske monstrene i verdenen kalles «mennesker»? Det virker definitivt som om det er en sammenheng der.
Til kamp
(Bildekreditt: Sega / Atlus)Gamescom 2024
(Bildekreditt: Capcom)
På bare 30 minutter solgte Monster Hunter Wilds meg på action-RPG-serien jeg aldri har spilt.
Når gardinene går opp for Metaphor: ReFantazio, er det én ting som står klart med en gang: Vi har noe helt spesielt i vente. Jeg fikk en time med Atlus’ nye JRPG på Gamescom 2024, og som en stor fan av Persona-spillene er det kanskje ikke overraskende at det var favoritten min av alt jeg spilte – men jeg kan seriøst ikke overdrive hvor fantastisk det er så langt.
Mye av den første timen av spillet består av mellomsekvenser og dialog – noe som ikke er et sjokk for et såpass stort spill som Persona – og absolutt ikke noe jeg er skuffet over. Dette gjør en utmerket jobb med å legge grunnlaget for hovedhistorien og den bredere historien om selve kongeriket Euchronia, inkludert stammene som bor der og hvordan de blir sett på i verden. Hovedpersonen vår er for eksempel en sjelden Elda – en som blir grusomt diskriminert av andre medlemmer av samfunnet som tror at han kan bruke «djevelsk» magi – og når du går gjennom JRPG-spillets gater, kan du overhøre borgere som hvisker bak ryggen din, frastøtt og sjokkert over din tilstedeværelse. Jeg møtte også noen personer fra Clemar-stammen – som kjennetegnes av hornene på hodet – og Paripas, folk med dyreører som, i likhet med vår Elda-venn, blir sett ned på av andre.
Disse temaene om fordommer og splittelse er ikke akkurat subtile, men de danner grunnlaget for en større historie. Hovedpersonen vår var barndomsvenn med Euchronias prins, som har blitt rammet av en forbannelse som ser ut til å ha gjort ham permanent bevisstløs, og resten av kongeriket tror at han er død. Før han ble sengeliggende, hadde han imidlertid delt sin store drøm med vår hovedperson, basert på historien om en fantasiverden der alle er født like. Jeg kom ikke langt nok i demoen til å finne ut så mye mer om denne historien, men jeg kan ikke la være å lure på om denne verdenen kan være kjent for oss som spillere, spesielt med tanke på at du blir bedt om å skrive inn ditt eget navn (separat fra hovedpersonens) i starten av eventyret. Dette, kombinert med det faktum at de groteske monstrene i verdenen kalles «mennesker»? Det virker definitivt som om det er en sammenheng der.
Til kamp
(Bildekreditt: Sega / Atlus)Gamescom 2024
(Bildekreditt: Capcom)
På bare 30 minutter solgte Monster Hunter Wilds meg på action-RPG-serien jeg aldri har spilt.
Etter en eksplosiv åpning som viser drapet på Euchronias konge, begynner hovedpersonens historie med at han forsøker å infiltrere militæret for å overbringe en beskjed om prinsen. Ting går raskt galt når du oppdager at de andre troppene dine har blitt utslettet av et av de dødelige menneskene (som egentlig ikke ser ut som mennesker, men mer som knapt gjenkjennelige lemmer kombinert med naturelementer), noe som tvinger deg til å gå inn i et blodbad av ødeleggelse.
Det er et anspent og skremmende øyeblikk, men det ga meg sjansen til å prøve Metaphors kampsystem, som jeg ikke er i tvil om at Atlus-fans kommer til å føle seg hjemme med. Du kan angripe fiender i oververdenen for å gå inn i kamp med en fordel – ved å dele ut en del skade til fiendene dine før de i det hele tatt kan treffe – noe som, i tillegg til å være nyttig, ser og føles utrolig bra. Når du først er i kamp, befinner du deg i det velkjente turbaserte kampterritoriet, og du kan bruke både våpenangrep og magi for å ta knekken på fiendene i din vei – vi fikk mye mer tid til å sette oss inn i dette systemet og alle dets finurligheter under vår utvidede forhåndsvisning. Dessverre rakk jeg bare en håndfull av disse møtene – mot slutten av økten min hadde jeg rukket å nå en skremmende boss som satte i gang med å banke den blåhårede Elda og hans følgesvenn, den raffinerte Clemar Leon Strohl, men tiden løp ut før jeg rakk å se hvordan møtet endte. Denne utilsiktede cliffhangeren har jeg tenkt på helt siden jeg forlot rommet.
Ingen detalj er for liten
(Bildekreditt: Atlus)