Hvorfor friklatrer Tom Cruise på en fjellvegg i linne og solbriller? I likhet med mye annet i Mission: Impossible 2 prioriterer åpningen det kule utseendet fremfor det praktiske. Det kan absolutt argumenteres for – og det er ikke noe galt i det – at dette er en film som lever på vibber og vibber alene.
Man kan også argumentere for at oppfølgeren fra 2000 er den mest undervurderte Mission av dem alle. Det finner du ikke her. Den havner fortjent på bunnen av de fleste M:I-rangeringer; en merkelig kuriositet av en film – regissert av John Woo, intet mindre – som ikke passer til Cruises sterke sider, med en todimensjonal skurk, et hakkende plot og seriens desidert minst minneverdige actionsekvenser.
Så hvorfor elsker jeg den så høyt? Hvordan kan du la være å elske en film som starter med at Ethan Hunt får overlevert en hemmelig melding via rakettdrevne solbriller, og som ender med at to alfahanner kjemper på motorsykler og banker hverandre på en strand? Hvis jeg ikke hadde hatt så mange ord å fylle, ville jeg latt det bli med det. Men grunnene til å elske Mission: Impossible 2 er mange.
Premisset i seg selv er genialt behersket sammenlignet med det som kommer etterpå: Ethan Hunt får i oppdrag å jakte på den skruppelløse IMF-agenten Sean Ambrose (Dougray Scott, som tilbringer halve filmen med å surmule på øya si) og et dødelig Chimera-virus, og får hjelp av Ambroses eks-flamme Nyah (Thandiwe Newton) til å ta ham. Ingen Hunt-mesterklasse, bare en honningfelle. Det hele føles som Mission: Doable, en løs flukt innimellom et halvt dusin actionepos.
I virkeligheten er det Newtons herlige katt-og-mus-lek som bærer filmen. Hun har mer kjemi med Cruise enn noen av hans medspillere før eller siden (Newton beskrev på sin side innspillingen som et «mareritt» i et intervju med Vulture i 2020). Det er elektrifiserende å se de to sprette mot hverandre, og det er en verden til forskjell fra Cruises ganske trygge, kyske opptredener de siste 20 årene.
Biljakten deres i åsene i Sevilla – sikkert det største tilfellet av «hvorfor ikke, vi har et budsjett å bruke» i actionfilmens historie, komplett med slingringsmonn i sakte film – gir oss også en gnistrende smak av Hunt som gjør sin beste Bond-imitasjon. Til å være en serie som har unngått 007-sammenligninger de siste årene, er dette en tåpeligere og dummere lillebror til DB5-jakten i GoldenEye – ikke noe dårlig selskap å være i.
Cruisekontroll
(Bildekreditt: Paramount)
Mission: Impossible 2s største styrke ligger imidlertid i hvor mye den fråtser i 2000-tallets camp, med en god porsjon ost ved siden av. Slow-mos, fades, fish eye-objektiver, svart-hvitt-bilder, zoomer og, merkelig nok, flamencodansende sveipeoverganger er Woos spesialitet her. De lager dem ikke som før, det er helt sikkert.
Bildevalgene kan kanskje få noen til å rynke på nesen, men det hjelper at Woo får alle her til å se ut som stjerner; alt de gjør, utstråler den avslappede, forførende tonen til en lett sexy parfymereklame. Øynene glitrer, leppene trekker seg sammen, og spenningen er på topp. For første – og siste – gang er Mission: Impossible litt frekk, og den fryder seg over det.
Den avslappede holdningen (Woo snakket som kjent ikke engelsk under innspillingen) gir oss også sjeldne kokkekyss-klunker av replikker som spises opp av Cruise. «Vi har nettopp rullet sammen en snøball og kastet den i helvete. Nå får vi se hvilke sjanser den har», mumler han i et øyeblikk. Selv ikke han tror på det han sier – og det er herlig.
Det er også lett å glemme at det er bisarre biroller til Brendan Gleeson og Anthony Hopkins. Det er den typen film Mission: Impossible 2 er: en film der to av de største talentene i sine generasjoner går inn og ut som energiløse fotnoter. De gikk så Phillip Seymour Hoffman kunne løpe.
I 2023 er det en tidskapsel av et annet slag – et spennende glimt av Cruise før han fullt ut kultiverte actionheltrollen sin. Cruise har det merkelig nok bra med å ikke være i sentrum for oppmerksomheten her – selv om filmen stedvis lider under det. Hvis du liker å se en mann som har som deltidshobby å lure døden, bruke kikkert og se på dataskjermer halve spilletiden, er du heldig.
Godkjenningsstempel
(Bildekreditt: Paramount)
I stedet får vi et gigantisk hva-hvis: Dougray Scotts Ambrose – anti-Ethan Hunt, for å si det sånn – gliser og klikker seg gjennom filmen. Han kunne ha blitt Hollywoods neste store stjerne, men nådde nok taket her. Faktisk kostet en ulykke eller planleggingskonflikter – avhengig av hvem du tror på – under innspillingen av Mission: Impossible 2 ham rollen som Wolverine i X-Men. Det er også et spennende sideblikk på hvilken retning serien kunne ha tatt før J.J. Abrams og Brad Bird slipte av kantene og Christopher McQuarrie finpusset dem.
Og så har vi det absurde høydepunktet: den falske dødsscenen. I dagens meme-økonomi føles den skreddersydd for å bli ledsaget av bilder av Martin Scorsese som erklærer at «dette er film». Hunt klarer å lure Ambrose til å drepe håndlangeren Hugh Stamp ved hjelp av en maske. Det hele toppes av Cruise (som Stamp) som spurter av gårde, omgitt av Woos varemerke, hvite duer, mens scenens operamusikk går over i Mission: Impossible-temaet.
McQuarrie og Cruise er et drømmepar i Hollywood, men selv de ville ha vanskelig for å matche det Woo-aktige ved det hele, en suveren blanding av melodrama og kaos som føles som en feberdrøm. Se den selv hvis du ikke tror meg.
Er noe av dette bra? Det er vanskelig å si – men underholdende er det i hvert fall. Det er noe vitenskapelig og kalkulert over Mission: Impossibles. Ikke helt filmskaping etter algoritme, men Cruise og hans kreative team hadde i hvert fall knekt koden da Rogue Nation kom. Her er halve moroa å se serien famle etter sin plass i et filmlandskap som snart skulle fylles med Bournes, Bonds og actionkopier i massevis. Alt i alt er det noe iboende severdig ved at Cruise spiller hovedrollen i noe litt rotete og ufullkomment.
Ja, serien skulle senere få større og mer umulige oppdrag. Men det er noe å si – hvis du velger å akseptere det – om å omfavne denne fascinerende og ufullkomne oppfølgeren.
Er du usikker på hva du skal se neste gang? Her er de beste actionfilmene på Netflix. Hvis du fortsatt er i Mission: Impossible-humør, kan du lese intervjuet vårt med Dead Reckoning-regissør Chris McQuarrie.