Jeg fikk en beskjed.
Nei, det sto ikke Mary på konvolutten. Det var faktisk ikke en konvolutt i det hele tatt. Meldingen var fra en flere tiår gammel venn som, i likhet med meg, hadde kastet bort – eh, dedikert mesteparten av sitt voksne liv til Konamis banebrytende, og ofte kriminelt undervurderte, skrekkserie.
Vi hadde begge hørt rykter om at seriens mest kritikerroste del, Silent Hill 2, skulle få en nyinnspilling. Vi hadde alle bestemt oss – hver for oss, og deretter i fellesskap – for at det var bare tull. Silent Hill var dødt for lenge siden, drept av 2012s forferdelige «Summer of Silent Hill» og ytterligere vanhelliget av Konamis svært offentlige skilsmisse fra sitt hittil gylne barn, Hideo Kojima, bare to år senere. Kilder fortalte meg at Konami av og til pirket i det livløse liket med en pinne, som om de tvang det til å røre på seg. Og selv om jeg aldri har vært noen fan av hashtaggene eller de slitne Pachinko-vitsene, visste jeg nok om Konami til å være sikker på at de aldri – jeg gjentar: aldri – ville røre den sakrosankte oppfølgeren. Spesielt ikke etter Silent Hill HD Collection-debacle, uansett.
Og likevel er vi her. 50 dager fra en av de mest etterlengtede skrekk-remakene gjennom tidene.
Homecoming
(Bildekreditt: Konami)Ta meg dit igjen
(Bildekreditt: Konami)
Sjekk ut vår forhåndsvisning av Silent Hill 2 for å se hva vi syntes om de første fem timene av nyinnspillingen
Kan jeg være ærlig? Jeg har et anstrengt forhold til Silent Hill 2. Selv om det uten tvil er et av mine favorittspill gjennom tidene – det var det aller første som fikk meg til å gråte stygt – er det også en av de historiene der legenden har blitt oppslukt og forvrengt så mye at den virkelige magien har blitt overskygget av overdrivelser. Det finnes så mange videoessays som plukker Silent Hill 2 fra hverandre, scene for scene, bilde for bilde, at mye av det nå ligger blottlagt som en knust utstillingsdukke, og selv de mørkeste, mest hemmelige delene har blitt destillert til krasse soundbites og memes.
Jeg fikk en beskjed.
Nei, det sto ikke Mary på konvolutten. Det var faktisk ikke en konvolutt i det hele tatt. Meldingen var fra en flere tiår gammel venn som, i likhet med meg, hadde kastet bort – eh, dedikert mesteparten av sitt voksne liv til Konamis banebrytende, og ofte kriminelt undervurderte, skrekkserie.
Vi hadde begge hørt rykter om at seriens mest kritikerroste del, Silent Hill 2, skulle få en nyinnspilling. Vi hadde alle bestemt oss – hver for oss, og deretter i fellesskap – for at det var bare tull. Silent Hill var dødt for lenge siden, drept av 2012s forferdelige «Summer of Silent Hill» og ytterligere vanhelliget av Konamis svært offentlige skilsmisse fra sitt hittil gylne barn, Hideo Kojima, bare to år senere. Kilder fortalte meg at Konami av og til pirket i det livløse liket med en pinne, som om de tvang det til å røre på seg. Og selv om jeg aldri har vært noen fan av hashtaggene eller de slitne Pachinko-vitsene, visste jeg nok om Konami til å være sikker på at de aldri – jeg gjentar: aldri – ville røre den sakrosankte oppfølgeren. Spesielt ikke etter Silent Hill HD Collection-debacle, uansett.
Og likevel er vi her. 50 dager fra en av de mest etterlengtede skrekk-remakene gjennom tidene.
Homecoming
(Bildekreditt: Konami)Ta meg dit igjen
(Bildekreditt: Konami)
Sjekk ut vår forhåndsvisning av Silent Hill 2 for å se hva vi syntes om de første fem timene av nyinnspillingen
Kan jeg være ærlig? Jeg har et anstrengt forhold til Silent Hill 2. Selv om det uten tvil er et av mine favorittspill gjennom tidene – det var det aller første som fikk meg til å gråte stygt – er det også en av de historiene der legenden har blitt oppslukt og forvrengt så mye at den virkelige magien har blitt overskygget av overdrivelser. Det finnes så mange videoessays som plukker Silent Hill 2 fra hverandre, scene for scene, bilde for bilde, at mye av det nå ligger blottlagt som en knust utstillingsdukke, og selv de mørkeste, mest hemmelige delene har blitt destillert til krasse soundbites og memes.
Men folk glemmer fort at en gang i tiden visste vi ikke noe. Da Silent Hill 2 kom ut for 23 år siden, var det ingen av oss som egentlig forsto hemmelighetene eller symbolikken. Vi visste om Pyramid Head, men vi visste ikke hvorfor Red Pyramid Thing så ut eller oppførte seg som den gjorde. Vi forsto den sjokkerende plottvridningen, men vi satte kanskje ikke pris på hvor herlig grusomme noen av de alternative avslutningene i Silent Hill 2 egentlig var. Vi har kanskje sett en abstrakt pappa, men mange av oss visste ikke engang at den ble kalt det, enn si hvorfor. Noen av motivene rundt død, bedrag og dualitet er ikke subtile. Noen av dem er utvilsomt det. Etter å ha fullført Silent Hill 2 etterlot det seg ofte flere spørsmål enn det noensinne besvarte, og den smarte beslutningen om å inkludere en 30-minutters Making Of-dokumentar med PAL-utgivelsen gjorde bare mysteriene enda dypere.
For å forberede meg til denne artikkelen tok jeg et dypdykk tilbake til Silent Hill Forum, mitt hjem på nettet, som nå er gammelt nok til å drikke (ikke bare i Storbritannia, men også i USA). Øverst i Silent Hill 2-seksjonen finner du fortsatt Quick Links-tråden, et innlegg som samler dusinvis og atter dusinvis av de vanligste spørsmålene spillere har stilt opp gjennom årene. Det er et varig vitnesbyrd – ikke bare om den (for det meste) gjennomtenkte, intellektuelle fanbasen, men også om innvirkningen Silent Hill 2 hadde på de som spilte det den gang. Få, om noen, av oss la fra oss kontrolleren da rulleteksten rullet og ikke følte oss rørt. Få, om noen, visste hva i helvete som nettopp hadde skjedd i den siste bosskampen.
Meld deg på nyhetsbrevet GamesRadar+