Det er noe med Hellblade: Senua’s Sacrifice som gjør at jeg liker det på en merkelig måte. Det er ikke den typen feel-good-ettermiddagsfôr du spiller for å slappe av over en lat helg, og det lar deg heller ikke leve ut en dynamisk maktfantasi som i mange av de beste actionspillene. Det er ikke engang det jeg vil kalle et morsomt spill mesteparten av tiden, snarere tvert imot.
Spillet er en tankevekkende opplevelse, et spill som guider spillerne gjennom sorgens faser der smerten er sterkest. I mitt første forsøk på Hellblade slo jeg frustrert hodet mot miljøgåter og hornete monstre mer av nysgjerrighet enn av glede, og jeg tok grådig imot den dryppvise historien om Senuas nedbrente verden og knuste psyke med uttørkede lepper, mens hjertet mitt brast sammen med hennes. Men nå som Senua’s Saga: Hellblade 2 lanseres om bare en uke, er kanskje slutten jeg en gang fant mer grusom enn forløsende, bare begynnelsen?
Mørket før daggry
Stor forhåndsvisning: Hellblade 2
(Bildekreditt: Ninja Theory)
6 år etter oppkjøpet er Ninja Theory klare til å sette en ny standard for eksklusive Xbox Series X-spill med Senua’s Saga: Hellblade 2
Jeg sier ikke at Hellblade er et lykkelig lite spill, men det er ikke lenger en psykologisk torturprøve slik jeg en gang trodde. Det var vanskelig for meg å unnslippe den følelsen av frykt i hele kroppen første gang, men når jeg spiller det på nytt i 2024 med oppfølgeren rundt hjørnet, er jeg fast bestemt på å være vitne til Senuas opprinnelige reise med en følelse av prekognisjon. Derfor føles Senua’s Sacrifice nå som et forspill til den kommende sagaen – og det gjør dette til hennes tragiske bakgrunnshistorie.
Mens jeg navigerer gjennom de ulmende ruinene av en Pict-landsby, anstrenger jeg meg for å lytte nøye til hvert av tilbakeblikkene jeg låser opp. Det er ubehagelig å høre historien om Senuas folk og smerten de har lidd, men det er desto viktigere hvis jeg vil få et fullstendig bilde av Senuas hamartia; hennes fatale feil, som sementerer hennes rolle som den tragiske helten i dette karnevalet av mørke fantasy-skrekk. Jeg vet allerede at Senua i Hellblade 2 vil reise seg som en annerledes skrekkspillheltinne, finne aksept for seg selv og bruke sin opplevde svakhet som en stor styrke. Hellblade handler imidlertid om mer enn å bekjempe monstre.
Det er noe med Hellblade: Senua’s Sacrifice som gjør at jeg liker det på en merkelig måte. Det er ikke den typen feel-good-ettermiddagsfôr du spiller for å slappe av over en lat helg, og det lar deg heller ikke leve ut en dynamisk maktfantasi som i mange av de beste actionspillene. Det er ikke engang det jeg vil kalle et morsomt spill mesteparten av tiden, snarere tvert imot.
Spillet er en tankevekkende opplevelse, et spill som guider spillerne gjennom sorgens faser der smerten er sterkest. I mitt første forsøk på Hellblade slo jeg frustrert hodet mot miljøgåter og hornete monstre mer av nysgjerrighet enn av glede, og jeg tok grådig imot den dryppvise historien om Senuas nedbrente verden og knuste psyke med uttørkede lepper, mens hjertet mitt brast sammen med hennes. Men nå som Senua’s Saga: Hellblade 2 lanseres om bare en uke, er kanskje slutten jeg en gang fant mer grusom enn forløsende, bare begynnelsen?
Mørket før daggry
Stor forhåndsvisning: Hellblade 2
(Bildekreditt: Ninja Theory)
6 år etter oppkjøpet er Ninja Theory klare til å sette en ny standard for eksklusive Xbox Series X-spill med Senua’s Saga: Hellblade 2
Jeg sier ikke at Hellblade er et lykkelig lite spill, men det er ikke lenger en psykologisk torturprøve slik jeg en gang trodde. Det var vanskelig for meg å unnslippe den følelsen av frykt i hele kroppen første gang, men når jeg spiller det på nytt i 2024 med oppfølgeren rundt hjørnet, er jeg fast bestemt på å være vitne til Senuas opprinnelige reise med en følelse av prekognisjon. Derfor føles Senua’s Sacrifice nå som et forspill til den kommende sagaen – og det gjør dette til hennes tragiske bakgrunnshistorie.
Mens jeg navigerer gjennom de ulmende ruinene av en Pict-landsby, anstrenger jeg meg for å lytte nøye til hvert av tilbakeblikkene jeg låser opp. Det er ubehagelig å høre historien om Senuas folk og smerten de har lidd, men det er desto viktigere hvis jeg vil få et fullstendig bilde av Senuas hamartia; hennes fatale feil, som sementerer hennes rolle som den tragiske helten i dette karnevalet av mørke fantasy-skrekk. Jeg vet allerede at Senua i Hellblade 2 vil reise seg som en annerledes skrekkspillheltinne, finne aksept for seg selv og bruke sin opplevde svakhet som en stor styrke. Hellblade handler imidlertid om mer enn å bekjempe monstre.
Det første spillet er en lang og smertefull utgraving av psykisk sykdom, sorg og overlevelsesskyld, men det viser også det beste og det verste i Senuas psyke: Hun er egenrådig og motivert, men også overmannet av raseri, sorg og en brennende tørst etter hevn. Denne tørsten vil følge Senua inn i Hellblade 2, men i Hellblade 1 skjemmes den av hennes overveldende følelser av selvforakt og skam. Hør hvordan stemmene i hodet hennes – Furiene, som de kalles, som fra gresk mytologi – snakker til henne i Hellblade 1, og det er tydelig at Senua er like redd for dem som de er for henne. Hun avviser dem fordi hun har lært seg å gjøre det, men det er bare med deres hjelp at hun er i stand til å fullføre reisen til Helheim.
(Bildekreditt: Ninja Theory)