Advarsel! One Piece-spoilere nedenfor!
Jeg forventer ikke mye når det kommer til anime-filmatiseringer, og det kan vi takke Paramounts Ghost in the Shell, Netflix’ Cowboy Bebop og strømmetjenestens Death Note for. Det betyr ikke at alle er dårlige, for den japanske live-action-filmen Death Note fra 2006 er nesten et mesterverk, men det er de vestlige filmatiseringene som stadig bommer.
Når det er sagt, hadde jeg lave, lave forventninger til Netflix’ One Piece. Serien ble offisielt annonsert i 2020, og jeg gjorde mitt beste for å ignorere den. Jeg var fortsatt såret etter Death Note fra 2017, som avvek fra Tetsuro Arakis elektrifiserende, overnaturlige horror-thriller og gikk rett inn i Donnie Darko-territorium, der den utrolig kule og komplekse Ryuk ble redusert til intet annet enn en vannaktig versjon av Frank the Rabbit. Da Netflix’ Cowboy Bebop kom i 2021, følte jeg meg nedstemt. Det var umulig at et team av vestlige regissører og produsenter skulle klare å ta One Piece, en serie (og manga) som både er så herlig absurd og ekstremt inderlig, og gjøre den til noe som ikke bare ville appellere til både nye og gamle fans – men som også ville hedre magien som Eiichiro Oda så omhyggelig skapte.
Men det klarte de. De gjorde det faktisk så bra at jeg ikke kan huske sist gang en filmatisering (anime eller annet) var så nennsom med kildematerialet. Netflix’ One Piece er bra. Den er faktisk veldig bra. Fra den forbløffende treffsikre rollebesetningen til de tegneserieaktige regivalgene og de anime-nøyaktige scenegjengivelsene, klarer serien å fange hjertet og innfallet til One Piece, samtidig som den skaper en helt ny serie som også et nytt publikum av ikke-anime-fans kan glede seg over.
(Bildekreditt: Netflix)
Serien starter ikke som One Piece sesong 1 episode 1 – vi får litt verdensbygging og toneinnstilling før vi møter Luffy. Selv om jeg forventet den umiddelbare tilfredsstillelsen (omtrent ett minutt inn i anime-filmen ser vi Luffy bli reddet av kaptein Alvidas menn etter å ha drevet til havs), er oppbyggingen mer enn verdt det. Inaki Godoys Luffy er illusjonsløst uredd og overdrevent optimistisk – og fanger nøyaktig ånden til sin anime-kollega. Det er umulig å ikke smile når han er på skjermen, spesielt med de animerte, overdrevne grimasene han lager når han bruker gummikreftene sine. Luffys lys er ikke dempet av hensyn til et vestlig publikum som kanskje ønsker en mer «gjenkjennelig» eller actionpreget helt – Godoy, regissørene og manusforfatterne sørger for at han skinner i all sin tåpelige prakt.
Den beste delen – den sterkeste delen – av serien er når hele Stråhatt-gjengen er samlet. Sakte, men sikkert møter vi alle hovedpersonene på deres respektive reiser – og det er i den aller første episoden vi finner Zoro (Mackenyu), Luffy og Nami (Emily Rudd) på samme bar… Og det var da jeg begynte å skrike. Det er lett å se hvor mye tid og omtanke som har gått med til å finne skuespillerne til denne serien. Det er tydelig i Zoro og Luffys første møte på tomannshånd, i sammenstillingen av Zoros fandenivoldske holdning og Luffys uendelige livsglede. Mackenyus Zoro er for kul for skolen, og Rudds Nami er svært selvstendig og ufattelig sta – og selv om de til å begynne med blir uvenner, er det ingen tvil om at kjemien mellom de to skuespillerne er til å ta og føle på. Det er når vi endelig møter de resterende medlemmene av Stråhatt-gjengen, Usopp (Jacob Romero Gibson) og Sanji (Taz Skylar), at hele serien henger sammen.
Og så må vi selvfølgelig takke studioet for at de har valgt Jeff Ward fra Agents of S.H.I.E.LD som piratklovnen Buggy og Steven John Ward som Mihawk. Buggy er egentlig ikke noe å frykte i anime og manga, men Ward spiller Buggy mer som Jokeren – en sadistisk klovn med et umettelig blodtørst. Det er en utrolig kampscene, og en som studioet har valgt å løfte frem: I stedet for å finne sted på gaten i byen som Buggy ødela, finner vi Stråhatt-gjengen fanget i et sirkustelt – og tar navnet på Buggys skip, Big Top, bokstavelig. Valg som disse gjør det mer enn tydelig at serien ble skapt av fans, av folk som virkelig ønsket å se noe de elsker få (nytt) liv.
Og det er her andre filmatiseringer feiler: De beveger seg altfor langt fra kildematerialet, de tar ikke hensyn til hva som får originalmaterialet til å fungere eller hva fansen virkelig elsker ved det. I stedet for å løfte materialet, gjør de det til noe ugjenkjennelig. Anime vet hva den er, og live-action bør vite at den er basert på en anime. Det er ikke en Scorsese-film, det er ikke Sopranos, det er en live-action-filmatisering basert på en animesjanger som er globalt elsket for å være skandaløs og over-the-top.
(Bildekreditt: Netflix/Toei Animation)
Netflix’ One Piece vet at det er en TV-serie basert på en tegneserie om en fyr laget av gummi som vil bli pirat – og den prøver ikke å være noe annet. De har til og med lagt til et Wilhelm-skrik i scenen der Mihawk kløyver en båt i to, slik at publikum vet at de ikke viker unna det platte – de tar det med ro.
For meg er originalserien en hyllest til uavhengighet, til å følge sin egen pil uansett hvor den peker, og til å gjøre det som trengs for å realisere drømmene sine – selv om de ikke akkurat er de mest realistiske. Det er noe helt spesielt, og det visste showrunnerne Matt Owens og Steve Maeda fra det øyeblikket de begynte å utvikle serien. Netflix’ One Piece er en triumf, et kjærlighetsarbeid og forhåpentligvis et tegn på at vestlige serieadaptasjoner er på vei i riktig retning.
Første sesong av One Piece kan strømmes på Netflix nå. Hvis du vil ha mer, kan du sjekke ut listen vår over de beste Netflix-seriene du kan strømme akkurat nå.