Kinoer over hele verden fikk kjenne på Ken-energien i helgen da Barbenheimer-fenomenet feide over kinosalene. Barbie fikk oss til å le, den fikk oss til å hulke, den fikk oss til å rase mot patriarkatet… og den fikk oss også til å rope ut i kor: «Rettferdighet for Ken!». Ryan Goslings sublime prestasjon som den blekblonde strandeksperten fortjener alle priser som finnes – og jeg støtter en Oscar-nominasjon for beste mannlige birolle.
For å gjøre det klart, Barbie er stappfull av fantastiske prestasjoner fra sine stjerneskuespillere: ikke misforstå min Kenthusiasme for å overse Margot Robbies fantastiske rolle som hoveddukken selv, som var både morsom og hjerteskjærende (den ene tåren på bussholdeplassen? Jeg frykter at jeg aldri vil komme meg) – eller America Ferreras mageknusende monolog om de paradoksale kravene som stilles til kvinner under patriarkatet.
Men det er ikke til å stikke under en stol at Gosling stjeler hver eneste scene han er med i, enten han modig løper inn i en plastbølge, groover på Barbies gigantiske utblåsningsfest (komplett med en skreddersydd sang og alle barbiedukkene) eller ikler seg en latterlig (imitert) minkkåpe og spankulerer rundt i Mojo Dojo Casa House. Hans langsomme oppdagelse av at det er menn som styrer den virkelige verden – med en storøyd Ken som møter Grease og Sylvester Stallone for første gang – markerer et komisk vendepunkt for alle tider når Ken tar med seg sin nyvunne kunnskap tilbake til Barbie-land og forvandler det pastellrosa paradiset til en hesteinspirert versjon av patriarkatet.
Gosling får også levere ikke bare én, men to kraftfulle sanger, noe som betyr at hvis det finnes noen rettferdighet i verden, vil han gå hjem med trofeene for beste mannlige birolle og beste originale sang. «I’m Just Ken» er utvilsomt sommerens låt, komplett med filosofiske spørsmål som «er jeg ikke sexy når jeg har følelser?» og «er det min skjebne å leve og dø et liv i blond skjørhet?». Vi lurer alle på det samme, Ken.
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Og så har vi Goslings inspirerte cover av «Push», som burde få ham over nominasjonsgrensen bare for måten han synger ordet «granted» på (seriøst, bare lytt og si at du ikke skrek).
I tillegg gjennomgår Ken litt av en emosjonell reise i filmen, der han kommer til den søte erkjennelsen at han er (K)nok akkurat som han er, og at han ikke trenger å fremføre denne skandaløse versjonen av maskulinitet for å vinne de andre Kens og Barbies anerkjennelse. Handlingsforløpet hans knytter filmens feministiske budskap om kjønnsroller sammen på en vakker måte, og Goslings tårevåte spørsmål: «I am… Ken?» er noe for Oscar-hjulet.
Vi vet også allerede at Goslings Oscar-kampanje kommer til å bli historisk, hvis vi skal dømme etter Barbies fantastiske markedsføringskampanje. Gosling kom jevnlig med perler som «Look no further. You are Kenough», og til tider virket det som om Ken faktisk hadde overtatt ham helt og holdent. «Ken sang den sangen», sa han til Los Angeles Times om «I’m Just Ken.» «Jeg har aldri sunget slik i hele mitt liv. Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan det skjedde.» Å frarøve oss en hel Oscar-sesong med flere av disse Kenismene ville være direkte kriminelt (hvis SAG-AFTRA-streiken tillater det, selvfølgelig).
Det er også på tide at Oscar-akademiet tar komedieforestillinger mer på alvor (selv om det er en selvmotsigende setning) – en gang i tiden hadde Oscar-utdelingen til og med egne kategorier for komedieregissører og kortfilmer, men de har gått tapt i tidens tann. Nå er sjangeren underrepresentert i alle Oscar-kategorier; Jim Carrey for The Truman Show, Ralph Fiennes for The Grand Budapest Hotel og Meg Ryan for When Harry Met Sally er tre bemerkelsesverdige skuespillere som ikke er med. Det er på tide at Ken-revolusjonen endrer på dette.
Så kom igjen, legg den mandige hånden din i min og gjenta etter meg: Du er Ken, du er Kenough, og Ryan Gosling fortjener den Oscaren.
Hvis du vil ha enda mer om Barbie, kan du sjekke ut artiklene våre om:
- Alle Barbie-påskeeggene
- Greta Gerwig om Narnia-filmene sine
- Greta Gerwig om en mulig Barbie-oppfølger
- En komplett oversikt over alle Barbie-filmene som kunne ha blitt til noe
- Derfor er Barbie og Oppenheimer den perfekte dobbeltfilmen