Det kreves cojones på størrelse med kanonkuler for å lage en film basert på Napoleon Bonapartes turbulente liv. Ikke bare følger du i de dype fotsporene til Abel Gances fem og en halv time lange Napoleon (1927) og Sergei Bondarchuks sju timer lange Krig og fred (1966/7) – to av filmhistoriens mesterverk – men du våger også å tråkke der den store Stanley Kubrick mislyktes.
Etter å ha erobret stjernene med 2001: A Space Odyssey, satte den visjonære filmskaperen seg fore å lage sin Napoleon-film. Han leste mye. Han rekognoserte steder langt borte. Og han overtalte den rumenske folkehæren til å stille 40 000 soldater og 10 000 kavalerister til kampscenene.
Men Kubrick, som lovet «den beste filmen som noensinne er laget», måtte til slutt gi tapt på grunn av de uoverkommelige kostnadene. Så kom Ridley Scott inn i bildet. Scott monterer selvsagt gigantiske produksjoner (Gladiator, Kingdom of Heaven, Exodus: Gods and Kings) som om de var smørbrødssoldater som han dypper i morgeneggene sine. Piske Napoleon i form? Ikke noe problem.
«Jeg kjente Stanley Kubrick,» sier han til Total Film. «Manuset ble sendt til meg av boet hans for å si: «Vil du se på dette?» Men det var fra fødsel til død – hele sulamitten. Napoleon utkjempet 66 slag. 66 slag [på film] kan man ikke gjøre. Så man må ta noen valg.»
ABONNER!
(Bildekreditering: Scott Council/Total Film)
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Total Film – abonner her for å spare på omslagsprisen, få eksklusive forsider og få det levert på døren eller enheten din hver måned.
Avgjørelser avgjørelser avgjørelser
(Bildekreditt: Sony)
Scott kunngjorde at han ville konsentrere seg om Napoleon 14. oktober 2020, samme dag som innspillingen av Den siste duellen ble avsluttet. Han jobber raskt, og i februar 2022 hadde han påbegynt den 62 dager lange innspillingen – ja, bare 62 dager, latterlig for en film av denne størrelsen. Da var alle de nevnte valgene tatt. Borte var barndommen («Tredjerangs aristokrati uten penger, fra Korsika», trekker Scott på skuldrene).
Filmen skulle fokusere på årene fra 1793, da Napoleon nedkjempet de rojalistiske opprørerne under beleiringen av Toulon og Marie Antoinette ble henrettet i giljotinen, til 1821, da Napoleon døde i eksil på øya St. Helena. Seks store slag ble iscenesatt, deriblant naturligvis Waterloo, men nøkkelen til å åpne denne uhåndterlige krigskisten var å gjøre den til en karakterstudie. Fokuset skulle ligge på forholdet mellom Napoleon og Josèphine.
«Han var en så mektig mann som uten tvil var en diktator, og neppe velvillig – det han sa, måtte ut», sier Scott. «Og likevel var han sårbar overfor en kvinne på den ene siden av livet. Han var fortryllet, helt overveldet. Jeg tror ikke han var en spesielt seksuelt drevet karakter. Som kurtisane var JosÉphine fysisk imponerende, og hun hadde overlevd i fengsel. Hun ble satt i fengsel da mannen hennes [Alexandre de Beauharnais, politiker og general under den franske revolusjonen] ble henrettet. Barna ble tatt fra henne. I fengselet fikk hun vite at man må bli gravid for å unngå giljotinen. Så hun måtte så å si sette seg selv i sving for å finne den mest behagelige mannen hun kunne tenke seg å ligge med, og prøve å bli gravid.
«Den beste måten var å finne en mann som ville elske henne, og som ville betale», fortsetter han. «Hun innså at hun ikke hadde noe annet valg enn å akseptere denne middelmådige løytnanten, som faktisk var på nippet til å bli general fordi han hadde inntatt Toulon. Han forgudet henne, noe som var begynnelsen på brevene hans når han var borte fra henne, som var nesten barnslige i sin seksualitet og uskikkelighet. Da han begynte å vokse i anseelse og rang, begynte hun å følge med. Han ble keiser av Frankrike, og hun ble keiserinne. Hun er nå tydelig imponert. Elsker hun ham? Jeg vet ikke. Trenger hun ham? Absolutt. Så allerede nå synes jeg denne historien er mer interessant enn mange slag.»
Scott og teamet hans gjorde en grundig research av mannen som filmskaperen kaller «den mest researchede eller overresearchede personen i historien». Men mellom de omforente faktaene fantes det hull og selvmotsigelser, noe som betydde at punktene måtte settes sammen. Å bruke litt gjetning er ikke noe Scott har tenkt å bekymre seg over. «Resten blir bare gjetninger», trekker han på skuldrene. «Jeg har gjort mange historiske filmer, og da opplever jeg at jeg leser en rapport fra noen andres rapport 100 år etter hendelsen. Så jeg lurer på: ‘Hvor mye romantiserer og utbroderer de? Hvor nøyaktig er det?’ Det morer meg alltid når en kritiker sier til meg: ‘Dette skjedde ikke i Jerusalem.’ Da sier jeg: ‘Var du der?’ Det er det jævla svaret.»
Skuespillerstasjoner
(Bildekreditt: Sony)
For å spille den store mannen – eller rettere sagt den lille mannen (selv om 1,70 meter ikke var så lite på den tiden, og britene overdrev Napoleons lave vekst på en ondskapsfull måte) – henvendte Scott seg til Joaquin Phoenix. De to hadde tidligere samarbeidet i Gladiator, der Phoenix spilte keiser Commodus. Scott hadde gitt Phoenix et par tilbud siden, men Napoleon var den rollen som fikk den omskiftelige skuespilleren til å bite på. Her var en rolle med stor rikdom for alle skuespillere som lengter etter kompleksitet. Akkurat som Napoleon var en autokrat som iverksatte mange liberale reformer, kjempet motstridende elementer i ham: ambisjoner, et voldsomt ego, tvil, lojalitet, vold, sårbarhet. Jodie Comer skulle spille rollen som JosÉphine, også det en rolle full av motsetninger. Men Last Duel-skuespilleren måtte trekke seg på grunn av en kollisjon i timeplanen da COVID-19 tvang til å flytte innspillingsdatoene. I hennes sted kom Vanessa Kirby.
«Nå, som keiser, må han ha en etterfølger», sier Scott om en film som veksler mellom soverom og slagmark. «Men etterfølgeren skulle ikke komme fra henne. Det var umulig. På grunn av deres fortid med sannsynligvis flere aborter. Og aborter på den tiden var brutale. De brukte svovel og arsenikk. Så de måtte skille seg. Skilsmissen var følelsesmessig katastrofal for Napoleon, som hatet å måtte gjøre det, men presset var tydelig: han måtte gjøre det.»
Det gir et kjøttfullt drama som krever at begge skuespillerne yter sitt beste. Men hvordan fungerte det? Scott er kjent for å filme raskt ut fra storyboards, mens Phoenix er den rake motsetningen, og insisterer på å utforske hver eneste replikk fra alle vinkler og nekter å treffe blink.
«Når jeg leser en scene, får jeg med meg geometrien og til og med bevegelsene», sier Scott. «Så begynner jeg å tegne dialogscenen, og du må se på den sammen med skuespillerne. De sier: ‘Vent litt, kan vi ikke i det minste snakke om det?’ Jeg sier: ‘Jo, vi kan snakke om det. Men liker du dette?’ De sier: ‘Jo.’ Så sier jeg: ‘Hvorfor snakker vi om det? La oss for faen gjøre det.'»
Scott vil aldri innrømme det, men han har en øm side. De mange flotte prestasjonene i filmene hans kan han kanskje avfeie med en enkelt bortkastet setning («Jeg er veldig flink til å caste»), men du får ikke karakterer som Thelma og Louise hvis en filmskaper ikke er dyktig med skuespillere og full av respekt for dem. Regissøren, som først og fremst betraktes som en stilist, kan bryte ned en scenes mekanikk og dynamikk med de beste av dem. Slik var det også da Phoenix kom til ham to uker før innspillingen for å si at han var i villrede, og sammen gikk de gjennom hver eneste scene.
«Joaquin holder meg ærlig», flirer Scott når han får høre at Phoenix sikkert aldri ville akseptert å dukke opp på settet for å gjenskape storyboards. Det er ikke mange som våger å motsi Scott, med all hans kunnskap og prestasjoner, hans besluttsomhet og skuddsikre selvtillit, men Phoenix er en av dem. «Han vil si: ‘Vil du virkelig gjøre dette?’ Jeg vil si: ‘Ja.’ Joaquin og jeg har et veldig godt forhold, for det er en diskusjon på kryss og tvers. Mitt største kompliment noensinne vil være: ‘Herregud, det har jeg aldri tenkt på.’ Det er det beste komplimentet.»
Battlegrounds
(Bildekreditt: Sony)
Og så til kampene. Det er jo tross alt dem publikum kommer for, selv om de blir igjen for å se på politikk og puteprat. Napoleon var en briljant hærfører hvis felttog fortsatt studeres på militærakademier verden over. Han kjempet mot østerrikerne og deres italienske allierte, ledet en militær ekspedisjon til Egypt, utkjempet den tredje koalisjonskrigen mot Storbritannia, Østerrike, Russland, Napoli, Sicilia og Sverige, og mye, mye mer.
Som Scott sa øverst, 66 slag. Bonaparte var ansvarlig for de seks millioner sivile og militære dødsfallene under Napoleonskrigene – denne biografien er ingen hyllest, og den er omhyggelig med å unngå klisjeer som festtaler – men hans strategiske evner var uovertrufne. I slaget ved Austerlitz, som er forbløffende gjenskapt her, satte han et raskt punktum for den tredje koalisjonskrigen ved å lokke fiendens styrker ut på en islagt innsjø og deretter bombardere den med kanoner.
I Napoleon er hver slagscene iscenesatt på sin egen måte, og hver og en av dem imponerer. Scott er, i likhet med motivet sitt, en mesterlig strateg, og selv etter 128 år med film og utallige fantastiske slag iscenesatt av Welles, Kurosawa, Lean, Peckinpah og Jackson – for ikke å snakke om Scott selv – klarer han å fange nye bilder som treffer som en muskettkule mellom øynene.
«Takk for at du sier det, men det er slik jeg er», sier han. «Som reklamefilmregissør [på 70- og 80-tallet] var jeg veldig, veldig vellykket. Jeg ble jevnlig sendt til USA for å filme reklamefilmer, slik som denne stjernespekkede reklamefilmregissøren. Jeg hadde en tendens til å være veldig actionorientert. Jeg filmet alltid sport. Jeg filmet mye amerikansk fotball. Actiongreia tror jeg også kommer fra…» En sjelden pause. «Det beste jeg kunne ha gjort for karrieren min, var å gå på de kunstskolene jeg gikk på. Jeg kan virkelig tegne. Etter sju år på kunstskole bør du faen meg kunne det. Jeg tegner alle storyboards selv. Jeg tegner hvert eneste bilde, fra nærbilder til mellomstore bilder. De stedene jeg ikke har funnet ennå – jeg forestiller meg stedet, og så leter vi etter det stedet. Visuell fortelling er min styrke. Derfor har jeg veldig lett for å håndtere åtte eller 11 kameraer samtidig.»
Scott pleide å spille inn to reklamefilmer i uken og betjente kameraet på alle sammen. Det tok han med seg inn i filmskapingen. «Jeg var den eneste operatøren – ett kamera – på Alien», sier han. «Jeg var den eneste operatøren – ett kamera – på The Duellists. Legenden. Thelma og Louise. På alle disse filmene var det jeg som betjente kameraet, så jeg vet nøyaktig hva et objektiv gir meg. I dag har det utviklet seg til seks, åtte eller 11 kameraer. Så jeg sitter i traileren min. Jeg har monitorer som denne [strekker ut armene for å vise en rekke skjermer]. Jeg sitter der og snakker med hver enkelt operatør.»
Han begynner å bli varm i trøya. «Hver scene er geometrisk. Ved å ha 11 til 14 kameraer filmet vi Napoleon på 62 dager. Nå gjør jeg Gladiator 2 på 54 dager, fordi jeg ikke tar 50 tagninger med ett kamera på én scene og så snur meg rundt. En vanlig kampscene som kan ta opptil en måned, tar seks dager. Så besparelsen er enorm.» Ja, hvis det var noen som skulle kommandere Napoleon i form, så var det Scott. Hva er det de sier om filmregissører? De må være som en general som leder en hær.
Napoleon har kinopremiere 22. november 2023. Hvis du vil se flere kommende filmer, kan du ta en titt på guiden vår over lanseringsdatoer for filmer i 2023.
Denne artikkelen ble først publisert i nummer 343 av Total Film, som du kan kjøpe på nettet her.
(Bildekreditt: Sony/Total Film)