Da The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom kom tidligere i år, var sammenligninger mellom det og Elden Ring en selvfølge. Begge er vidstrakte actionrollespill som utspiller seg i fantastiske verdener fulle av farer og løfter. Begge utforsker temaer som forvridde tidssykluser, ødeleggelse av verden på grunn av onde aktører og det gode mot det onde. Begge er intelligente videreutviklinger av sine opphavsmenns beste ideer, og setter nye standarder i den åpne sandkasseverdenen. Og når det gjelder fanfare, er begge spillene rett og slett helt fantastiske.
For det meste synes jeg disse sammenligningene er rimelige. Forutsatt at de gjøres med et større perspektiv, er det likheter mellom de to. Det jeg imidlertid er mindre interessert i, er de grundige, ofte skohornede side-ved-side-observasjonene som går i dybden på spillenes mekanikk, kampsystemer og narrative strukturer. I så måte kunne ikke Elden Ring og Tears of the Kingdom vært mer forskjellige.
Men jeg synes det er verdt å snakke om monstermangfoldet.
Tilbake med et smell
(Bildekreditt: Nintendo)FORSKJELLIGE PERSPEKTIVER
(Bildekreditt: Nintendo)
Spiller Zelda Tears of the Kingdom med ADD: «Jeg elsker det, men det er nesten for tettpakket med innhold.»
Det gamle ordtaket om at «tallene lyver ikke» kan være misvisende når de er uten kontekst, men la oss legge tallene på bordet før vi fortsetter. Dette er estimater basert på spilt erfaring og en god del wiki- og guide-lesing, men Elden Ring har rundt 140 unike fiendetyper og 157 bosskamper. En del av disse bosskampene er riktignok resirkulert over hele kartet – Tree Sentinels og Erdtree Avatars, for eksempel – noe som reduserer antallet til rundt 100 unike bosskamper.
Tears of the Kingdom kan derimot skilte med 110 forskjellige monstertyper, men mindre enn 30 av dem er unike. Sammenlignet med Breath of the Wilds ca. 16 fiendetyper er dette en ganske stor økning, men flere av dyrene i Tears of the Kingdom er gjengangere fra forgjengeren. Det er for så vidt logisk, med tanke på at en stor del av Tears of the Kingdom utspiller seg i den samme delen av Hyrule fem år inn i fremtiden. De bølgende åsene på det store platået har utviklet seg merkbart i den mellomliggende perioden, men de fiendtlige innbyggerne har ikke forandret seg så mye.
I likhet med så å si alle Zelda-entusiaster jeg har snakket med de siste ukene, har jeg blitt fullstendig overveldet av Tears of the Kingdom’s oppfinnsomme og intuitive nye evner, ikke minst Fuse og Ultrahand. Jeg kunne brukt timevis på å leke meg med begge deler, skape merkelige og vidunderlige kreasjoner til kuene (eller kjempehestene) kommer hjem, og forsterke våpen og rustninger med de mest uventede forsterkninger. Det faktum at dette spillet i det hele tatt kan eksistere på den aldrende Switch-maskinvaren – i håndholdt modus uten problemer – med så mange oppdrag og interessepunkter er en bragd i seg selv, men det kan også være grunnen til at fiendemangfoldet er så begrenset.
(Bildekreditt: FromSoftware)
Tears of the Kingdom fortjener de mange lovordene det har fått (det er med god margin mitt «Årets spill» på dette tidspunktet), men jeg synes mangelen på fiendevariasjon er en skamplett på en ellers fantastisk opplevelse».
Jeg er ikke sikker på om Tears of the Kingdom trenger like mange fiendetyper som Elden Ring, men når du allerede har møtt flere av de samme skurkeprofilene før – og har lært deg bevegelsene og angrepsmønstrene deres – går overraskelsesmomentet helt tapt. I Elden Ring føles så å si alle fiender du møter, nye og friske – sett i forhold til spillets Dark- og Demon’s Souls-linje og det bredere økosystemet som disse skurkene eksisterer innenfor. Den umiddelbare effekten dette har andre steder, er at Elden Rings Lands Between føles tett og levende; Tears of the Kingdom kan til tider føles ganske isolert, og kampene føles repetitive.
Hvem bryr seg, ikke sant? Jeg har til og med sagt det selv: Dette er to forskjellige spill fra to forskjellige utviklingsteam, som tilfeldigvis tilhører samme sjanger og har fått like mye oppmerksomhet før og etter lanseringen. Men de er også målestokken som mange andre spill fremover vil måle seg mot, og derfor mener jeg at sammenligningen, og skillet, er viktig. Riktignok fortjener Tears of the Kingdom mer enn lovordene det har fått så langt (det er med god margin mitt «Årets spill» på dette tidspunktet), men jeg synes mangelen på fiendevariasjon er en skamplett på en ellers fantastisk opplevelse.
Å sammenligne to fantastiske spill mot hverandre er bare verdifullt til et visst punkt, og jeg er mer generelt glad for å leve i en tidslinje der begge spillene eksisterer samtidig. Når det er sagt, hadde Tears of the Kingdom hatt Elden Rings omfattende utvalg av stygginger, ville det gått fra å være et fabelaktig spill til å bli en klassiker i mine øyne. Hvis vi snur på flisa, kan man vel si det samme om Elden Rings manglende oppfinnsomhet sammenlignet med Tears of the Kingdom. Men det er vel en artikkel til en annen dag.
Her er de beste Zelda-spillene som er verdt å ta med på eventyr i dag