Advarsel: Det følgende inneholder spoilere for Indiana Jones and the Dial of Destiny. Gå tilbake nå hvis du ikke har sett den nye filmen ennå!
Hvordan tar man farvel med Indiana Jones? Indy er ikke bare en ikonisk figur i seg selv: Han spilles av en av Hollywoods største filmstjerner, er symbolet på en serie som er skapt av to av filmhistoriens mest innflytelsesrike filmskapere – George Lucas og Steven Spielberg – og har vært en del av flere generasjoners filmopplevelser. Kort sagt: Det er vanskelig å ta farvel med en legende, men det var utfordringen i Indiana Jones og skjebnens urskive, som fra starten av var annonsert som det siste eventyret til Harrison Fords berømte oppdagelsesreisende.
På et personlig plan visste jeg at dette ville bli en følelsesladet film for min del. Jeg vokste opp med Indiana Jones, fra jeg slukte ungdomsbøkene til jeg så filmene, og den piskesvingende, fedorabærende, sjarmerende eventyreren med et hjerte av gull og et lurt smil var en fast bestanddel av barndommen min. Jeg var ikke sikker på om jeg var klar til å ta farvel med Indy, spesielt ikke når det alltid er en risiko for at den store avskjeden ikke lever opp til forventningene.
Det var mange som var misfornøyde med Kingdom of the Crystal Skull (og jeg må si at jeg ikke er en av dem), men filmen avsluttet Indys eventyr ganske definitivt; eventyreren giftet seg med Karen Allens Marion Ravenwood og gikk inn i den metaforiske solnedgangen med kone og sønn ved sin side.
(Bildekreditt: Disney)
Enhver frykt for at Skjebnens urskive ikke hadde noe igjen å utforske, blir imidlertid umiddelbart gjort til skamme. Den klassiske Indy som vi alle husker, er den unge mannen som slår nazister på 30-tallet, og vi får se ham en siste gang i den nye filmens spennende åpningssekvens. Men når vi skifter til 1969, blir vi umiddelbart konfrontert med filmens sentrale problemstilling: Hvordan tilpasser en gammeldags helt som Indiana Jones seg de raske endringene i det 20. århundret? Det er et spørsmål som tidligere har vært uutforsket, og som jeg ikke innså at jeg trengte svar på før nå.
Vi møter en Dr. Jones på randen av pensjonisttilværelsen – på bakgrunn av Moon Day, begynnelsen på en ny æra – som våkner på sofaen fordi de unge naboene spiller for høy musikk. Det er en åpenbar sammenstilling: Det store spranget for menneskeheten har etterlatt Indy.
Han er også i ferd med å skille seg fra Marion, og som vi får vite senere i filmen, ble sønnen Mutt drept i Vietnamkrigen. I sin tomme leilighet, uten episke oppdrag i horisonten, ser det ikke lenger ut til at Indy har noen plass i verden. Det er selvfølgelig bare helt til hans fremmede guddatter Helena Shaw dukker opp og Indy tar på seg fedoraen igjen. Dette er imidlertid ikke en reise for reisens skyld – femeren fokuserer på en tredimensjonal, mangefasettert Indy som snakker åpent om hva han angrer på og hva årene har kostet ham, og tar opp tråden fra de foregående filmene.
(Bildekreditt: Lucasfilm/Walt Disney Studios)
Det er forfriskende at Skjebnens urskive heller ikke gjør billig narr av Indys alder. Han er ikke en stereotypisk gretten gamling, men den Indy vi kjenner og elsker – bare litt gråere enn sist vi så ham. Da jeg trodde at jeg ikke kunne elske Indy mer, ga denne filmen meg et helt nytt perspektiv på den typiske oppdageren; den er like deler klassisk eventyr og rørende karakterstudie. Han er ikke ikonet Indiana Jones, men mennesket Indy, som er isolert, sliter og trenger kjærlighet og støtte fra venner og familie. Å følge Indy fra barndommen – som vi ser i den fantastisk morsomme åpningen av The Last Crusade, med River Phoenix i hovedrollen – helt frem til hans siste leveår, føles som om sirkelen er sluttet, og jeg kan ikke forestille meg at serien slutter på noen annen måte. Det er avslutningen som Kingdom of the Crystal Skull ikke helt ga oss.
Det er også visse kriterier en Indiana Jones-film må oppfylle, og denne filmen oppfyller alle punktene. Mystisk gjenstand med ekstraordinære krefter? Antikythera og dens tidsbøyende evner er en fascinerende – og farlig – MacGuffin. Ondskapsfulle skurker må også forfølges, og Indy er på sitt beste når han bekjemper nazister. Her kommer Mads Mikkelsens Dr. Voller inn i bildet, en kald og kjølig skurk som, i likhet med alle Indy-skurker, til slutt går til grunne på grunn av sin egen arroganse. Voller tror han kan overvinne selve tiden i jakten på å gi nazistene en fryktet seier, men til slutt går han samme skjebne i møte som de som trodde de kunne besitte paktens ark eller stjele den hellige gral: en smertefull, voldelig død. Det er ikke en Indiana Jones-film hvis skurken ikke blir beseiret av de kreftene han forsøker å kontrollere.
(Bildekreditering: Disney/Lucasfilm)
Enhver Indy-film må også ha en helt vill slutt, og på det området leverer Skjebnens urskive til overmål. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få se Indiana Jones reise tilbake til 212 f.Kr. – og ikke bare var det sprøtt på den beste måten, men det ga også rom for nok et utrolig rørende øyeblikk når Indy vurderer å bli igjen i oldtiden. Igjen er det tydelig at han føler at han ikke lenger passer inn i sitt eget liv: Heldigvis er Helena til stede for å overtale ham til noe annet. Når Helena i nåtiden forteller gudfaren at han er tilbake der han hører hjemme, spør Indy «For hvem?» i et øyeblikk som nesten knuste hjertet mitt.
De siste øyeblikkene i filmen setter imidlertid det perfekte punktum for serien en gang for alle. Marion kommer tilbake og spør Indy om han virkelig er tilbake, og vi ser at den nedbrutte mannen vi har tilbrakt de siste to og en halv timene med, har fått tilbake sin gamle sjel. De har et søtt gjensyn med Jakten på den forsvunne skatten («hvor gjør det ikke vondt?») mens resten av Indys familie – Helena, Sallah og barna hans – drar sammen for å kjøpe iskrem. Til slutt begynner filmen å ebbe ut, med den ikoniske fedoraen hengende på brannstigen. Indy har bokstavelig talt lagt hatten på hylla for godt.
Eller har han det? I filmens aller siste øyeblikk griper arkeologen tilbake fedoraen; Indy har flere eventyr igjen i seg. Riktignok er det noen vi aldri får se, men det er likevel noe utrolig varmt og passende ved at historien avsluttes med et løfte om at Indys eventyr vil fortsette. Han er tross alt det udødelige ikonet av en oppdagelsesreisende.
Måten å ta avskjed med Indiana Jones på er altså ikke å ta avskjed i det hele tatt: Takket være Dial of Destiny vil vi alltid kunne tenke på Indy der ute et sted, på hans episke eventyr – for alltid.
Hvis du vil vite enda mer om Dial of Destiny, kan du sjekke ut artiklene våre på:
- Vårt intervju med skuespillerne og regissøren i Indiana Jones og Skjebnens urskive
- Harrison Ford og James Mangolds favorittminne fra Dial of Destiny
- Kathleen Kennedy og Frank Marshall ser tilbake på over 40 år med Indiana Jones.
- Vårt intervju med Indiana Jones og Skjebnens urskive i Cannes
- Hvorfor Harrison Ford ikke ønsker å reflektere over sine gamle filmer
- Mads Mikkelsen er desperat etter å spille en zombie
- Mads Mikkelsen husker møtet med Harrison Ford
- Har Indiana Jones and the Dial of Destiny en ettertekstscene?
- Slutten på Indiana Jones og Skjebnens urskive forklart
- Kathleen Kennedy avslører at Star Wars-filmene med Rey og James Mangold henger sammen