Det er noe merkelig hypnotisk ved å spille et dataspill fra 2023 som minner så mye om en svunnen tid. Det har ikke manglet på retrotilbakeblikk det siste tiåret, særlig ikke i indiespillet, men Cavern of Dreams er så omhyggelig i sin respekt for Spyro the Dragon og Banjo-Kazooie at det spiller som en remaster, ikke som en åndelig etterfølger. Teksturer blir av og til uskarpe, det kan oppstå pop-in når man trykker mot grensene, og lydeffektene er ofte omstendelige. Alt dette er for øvrig helt bevisst. Og det er ganske imponerende.
For soloutvikler Tyler McMaster var det en enkel beslutning å lene seg til en generasjon som nå nærmer seg 30 år – drevet av både nostalgi og pragmatisme. «Det er det jeg setter pris på i eldre spill: enklere ressurser, enklere grafikk, spill laget av små og lidenskapelige team», sier McMaster. «I moderne 3D-spill, hvis du har realistisk grafikk, vil enhver interaksjon mellom to figurer som føles ujevn, føles ti ganger mer ujevn med to realistiske humanoide figurer enn med en liten tegneseriedrage.»
«Du kommer ikke til å legge merke til at den lille tegneseriedragen går litt inn i en vegg eller interagerer på en litt rar måte. Men vi er så programmert til å gjenkjenne små rariteter i virkeligheten at spill som prøver å være realistiske, må gjøre mye mer arbeid bare for å få samme resultat. Jeg klarte å lage Cavern of Dreams med dette i tankene, og lagde alle ressursene selv. Og jeg var selvfølgelig inspirert av mine formative år.»
Løp og hopp
(Bildekreditt: Super Rare Games)Tilbakeblikk
(Bildekreditt: Activision )
Når Spyro the Dragon fyller 25 år, minnes vi hva som gjorde det lilla plattformspillet til en slik ildsjel.
Inspirasjonen McMaster nevner stammer direkte fra flaggskipene blant konsollplattformspillene fra midten og slutten av 1990-tallet. Hans tidligste minner fra videospill er faktisk at han så faren og storesøsteren spille Banjo-Kazooie på N64, og at han ble imponert over hvor oppslukende disse 32-biters spillene føltes på den tiden. McMaster ble fortryllet av disse virtuelle rommene, fra de grove tolkningene av dryppende våte huler til tåkete hvite avgrunner, og etter hvert fylte han notatbøker med sine egne hjemmelagde skisser og ideer da han ble eldre.
Etter hvert fylte han notatbøkene sine med hjemmelagde skisser og ideer da han ble eldre. McMaster kviet seg for å gjøre de primitive designene sine om til levende og bevegelige spill, og fikk veiledning av faren, som var programvareingeniør, før han selv prøvde seg på programmering og forelsket seg i prosessen. «Jeg fulgte pappas råd, og jeg elsket det», sier han. «Det var på en måte det siste steget jeg trengte, og etter det har jeg bare laget spill som en gal.»
I 2017 kom A Night Alone, McMasters første ordentlige solosatsing, et skrekk-plattformspill i Gameboy Color-stil, før det koselige top-down-eventyrspillet Forest’s Secret kom året etter. I 2020 lagde McMaster Pocketman Third D, et surrealistisk 3D-monstertæmmerspill som var en parodi på de utallige Pokemon-kopiene fra slutten av 90-tallet, før Cavern of Dreams ble lansert på Steam 19. oktober 2023. McMaster innrømmer at hele familien har støttet ham i arbeidet hans – ikke minst storesøsteren, som har kommet med mange nyttige tilbakemeldinger underveis.
«Storesøsteren min, den samme som jeg spilte banjo med for så mange år siden, hjalp meg mye under utviklingen av Cavern of Dreams», sier McMaster. «Hun kom med ideer til alt mulig, og vi har et godt forhold til hverandre, og jeg er veldig heldig som kunne hjelpe meg. Til syvende og sist er mitt råd: Hvis du er i en posisjon der du har noen du kan ta kontakt med bare for å spille det du lager, blir det mye enklere å utvikle soloalbum.»
Hele tiden
(Bildekreditt: Super Rare Originals)
«Det er 25 år siden vi spilte disse spillene, og gjett hva, hvis du var et lite barn da du spilte dem første gang, er du nå 25 år eldre.»
En ting jeg personlig liker med Cavern of Dreams – og med McMasters øvrige arbeidsportefølje – er hva den gjør for bevaring av videospill. Etter hvert som det blir stadig vanskeligere å få tilgang til spill som er knapt et kvart århundre gamle, bidrar spill som dette til å bevare stemningen og følelsen av en for lengst glemt æra, med vorter og alt, noe som tiltaler meg som 37 år gammel spiller. Både Banjo-Kazooie og Spyro the Dragon er (på en eller annen måte) 25 år gamle, og likevel er det å spille Cavern of Dreams i dag som å gå tilbake i tid.
For McMaster er det selve tiden som setter rammene for denne appellen. «Det er altså 25 år siden disse spillene ble utgitt, og gjett hva, hvis du var et lite barn da du spilte dem første gang, er du nå 25 år eldre», sier han. «For ti år siden hadde vi spill som Shovel Knight, som var sterkt inspirert av NES-æraen. Folk som vokste opp med disse spillene i voksen alder, husker ofte den tiden med glede.»
«Hvis du er spillutvikler, er du i den alderen nå at du kan lage dem. Og hvis du ikke er spillutvikler, men fortsatt husker disse spillene med glede, er du i den alderen at du har din egen kapital, penger å bruke, egne ønsker og behov. Jeg elsker ikke alt ved eldre spill, men jeg elsker lidenskapelige mennesker som lager ting de brenner for. Noen av de mest berømte spillene fra disse epokene ble laget av én til ti personer … og selv om jeg var opptatt av at Cavern of Dreams skulle snakke til spillere [som søker] nostalgi, sørget jeg også for at spillet fortsatt er tilgjengelig for folk som aldri har spilt et plattformspill før.»
Så uansett om du er en nostalgiker på jakt etter gammeldags 3D-plattformspill fra fordums tid, eller om du er nysgjerrig på hva alt oppstyret dreide seg om den gangen, mener jeg at Cavern of Dreams er verdt en tur (og et hopp) på Steam.
Trenger du flere minner fra fortiden? Ta en titt på listen vår over de beste PS1-spillene gjennom tidene.