Helt siden regidebuten Eagle vs Shark i 2007 har filmskaperen Taika Waititi fortalt fantastiske historier om outsidere, enten det dreier seg om en gruppe utilpassede vampyrkolleger (What We Do In The Shadows) eller en fortapt gud som desperat prøver å finne veien (Thor: Ragnarok).
Hans siste film, Next Goal Wins, er ikke annerledes, og forteller den virkelige historien om treneren Thomas Rongens (Michael Fassbender) innsats for å lede det amerikanske Samoas fotballandslag til kvalifisering til fotball-VM i 2014. Samoa ble den gang ansett som et av historiens dårligste lag, og laget var fortsatt preget av 31-0-tapet mot Australia i 2001 – et forbløffende nederlag som satte ny verdensrekord. Rongen hadde derfor et enkelt mål – Amerikansk Samoa skulle score ett, bare ett, mål.
På overflaten høres det kanskje ut som en velkjent underdog-historie, men med Waititi som regissør kan du forvente deg det uventede. Regissøren snakket med oss om hvorfor denne idrettshistorien er annerledes, viktigheten av å skildre vanskelige realiteter og hvordan det hjalp dem å omfavne lykken. Samtalen nedenfor er redigert for å gjøre den lengre og tydeligere.
(Bildekreditt: Searchlight Pictures)
GamesRadar+: Publikum kan ikke motstå en sportshistorie om en underdog, men vi har sett så mange før på filmlerretet. Hvorfor er denne annerledes?
Taika Waititi: For meg var det flere ting som gjorde denne annerledes, for eksempel stillehavsøyenes kultur og det faktum at vi med Jaiyahs [Saelua] rollefigur har en fa’afafine [som er et tredje kjønn i det polynesiske samfunnet]. Der borte er det akseptert og har alltid vært akseptert å identifisere seg på en annen måte. Det er liksom «kom over det og la oss gå videre med viktigere ting», og det er noe jeg tror verden kan lære av. Dessuten føler alle mennesker – sannsynligvis til og med noen milliardærer – at vi er tapere, at vi må gjøre det bedre enn vi gjør nå, så vi er alle underdogs på en måte, og det er derfor vi identifiserer oss med folk som er på etterskudd i filmer som denne. Karate Kid, for eksempel, er en av de beste filmene, for han hadde ikke en sjanse gjennom hele filmen, men han kjempet seg tilbake. Det løfter deg opp!
Jaiyah, da du ble kontaktet om prosjektet, hadde du noen betenkeligheter da du gikk inn i det?
Jaiyah Saelua: Til å begynne med var jeg spent, men da jeg innså at det skulle bli en Hollywood-spillefilm, ble jeg nervøs og redd, men spesielt fordi jeg innså at det ville forsterke historien vår på en måte som ville komme tilbake til meg, og ansvaret ville være å forklare fa’afafine-identiteten til dem som ikke vet noe om den, noe jeg gjerne gjør. Men jeg var ikke nervøs for noe som helst når det gjaldt transkarakteren, for Taika er fra Stillehavsøyene, og vi var trygge på at han ville gjøre det rette i vår skildring.
Jeg elsker at kjønn er det det er i denne filmen. Det er ingen store, emosjonelle scener der vi snakker om det – det bare er der.
Waititi: Det er to måter å se dette på. Hvis du fortsetter å snakke om det, normaliserer du det ikke, men beholder det som et samtaleemne. For eksempel så jeg her om dagen en flott sak der noen sa at de skulle bruke begrepet «mannlig DJ» for å se hvordan det får folk til å føle seg når de kvalifiserer slike ting. Det er merkelig! Så det at det er normalisert, at det er en del av kulturen, at det ikke er så farlig, så vi trenger ikke å snakke om det, det er bra. Det tar ikke bort det faktum at det er spesielt, for det er allerede spesielt. I Vesten er det imidlertid behov for å snakke om det, for ingen snakker om det, anerkjenner det eller aksepterer det. Folk i Vesten har vegret seg for å snakke om det og latt som om det ikke har eksistert.
(Bildekreditt: Searchlight Pictures)
Og jeg forstår, Jaiyah, at du var den eneste som møtte skuespilleren som portretterte dem? Hvordan var den opplevelsen?
Saelua: Både jeg og Kaimana [skuespilleren] var nervøse for å møte hverandre. Jeg forsto tidlig at hun skulle portrettere meg på den måten Taika ønsket, men jeg ville også at hun skulle vite at hun også måtte vise frem en del av seg selv. Jeg synes hun gjorde en god jobb med å skildre transidentiteten og den fa’afafine tilværelsen.
Hun var fantastisk! Hvordan var forholdet ditt til trener Rongen i virkeligheten?
Saelua: Det var ikke slik! Han var treneren, og jeg var en av spillerne, det var stort sett alt.
Waititi: Kjedelig…
Saelua: Haha, akkurat, det var derfor vi måtte gjøre det mer interessant! Det var først mye senere, med dokumentaren fra 2014, at vi kom nærmere hverandre. Så filmen er mer tro mot forholdet vårt nå.
Historien er pyntet på, som nevnt i filmens innledning, men hvordan balanserer dere mellom å hedre den sanne historien og å bringe inn de fiktive aspektene?
Waititi: Det er noen ting du må få til, for eksempel å være tro mot Jaiyahs opplevelse og emosjonelle øyeblikk fra Thomas’ liv, det var viktig for meg. Men resten er stort sett fritt frem. Detaljene om hvordan de vinner den siste kampen spilte for eksempel ingen rolle, siden det er en fantasifortelling, en gjenfortelling av det som skjedde, og det er derfor Jaiyahs rollefigur scorer to mål… dokumentaren er helt klart falsk!
Saelua: Haha ja, takk for det!
(Bildekreditt: Searchlight Pictures)
De sier at man skal trykke legenden… Dette er nok en historie om outsidere og misfits fra deg, Taika, som går igjen i hele filmografien din. Men føler du deg fortsatt som en outsider i bransjen, selv om du nå har gjort store prosjekter sammen med giganter som Marvel, Star Wars, osv.
Waititi: Jeg føler meg fortsatt som en outsider. Jeg begynte å lage film ganske sent, det føltes aldri som om det var drømmen min, så jeg følte meg allerede som en outsider i så måte. Er det virkelig dette jeg vil gjøre? Jeg liker å fortelle historier, men mediet kan endre seg for meg når jeg gjør det. Jeg føler at jeg er veldig akseptert, mange støtter meg, men selv da… ja.
Og her ville jeg at temaet skulle være lykkelig, lage en positiv film, noe som føles veldig sjeldent, for de fleste filmer handler om hvor fæle folk er mot hverandre. Det er fint å vise at mennesker kan være ganske fantastiske.
Ja, det er film som eskapisme…
Waititi: Det er utrolig at en film der folk er lykkelige, er eskapisme. Den er veldig, veldig trist.
Men det er en emosjonell film. Hva følte du første gang du så den, Jaiyah?
Saelua: Jeg var bare glad. Jeg kjente på alle følelsene – jeg gråt og lo gjennom hele filmen. Jeg var nervøs for å se noen av scenene, men jeg innså at transrealitetene som er så ubehagelige å se, er viktige for folk å se. Det er disse fortellingene som bør skildres i filmer, slik at folk som ikke nødvendigvis omgås transpersoner, kan få kjennskap til sannhetene våre og forhåpentligvis føle med oss, og deretter ta det med seg tilbake til sine lokalsamfunn for å gjøre dem mer inkluderende.
Det er en veldig personlig film for deg, og jeg vet at det er tilfellet for deg også, Taika…
Waititi: Det er det i den forstand at jeg lærte mer om meg selv ved å lage denne filmen, og at jeg tok arbeidet mitt mer på alvor, noe jeg hadde lovet at jeg aldri skulle gjøre. Selv om jeg hadde mye moro med Jojo Rabbit, var det en stressende film å lage. Da vi begynte å skrive denne filmen og dro til Hawaii for å filme, ble jeg minnet på hvorfor jeg begynte å lage film, nemlig for å nyte å fortelle historier. Det minnet meg om at jeg må gi slipp, ikke prøve å kontrollere for mange ting på jobb, og bare omfavne lykken.
Next Goal Wins har kinopremiere i Storbritannia 26. desember.
Leter du etter flere gode filmer å se i juleferien? Ta en titt på våre anbefalinger av de beste filmene i 2023.