Besettelse er ikke noe nytt konsept i skrekkfilmverdenen. Men den gripende australske suksessen Talk to Me gir det en ny, viral vri, og den har også en rekke interessante historier å by på, ettersom den følger en sørgende tenåring som blir involvert i en sosial mediebasert sÉance-trend. Tenk Evil Dead møter Unfriended…
Regissørene Michael og Danny Philippou, som for første gang lager en spillefilm, er ikke ukjente med internettets makt, etter at de først gjorde seg bemerket på YouTube i 2013. «Hver eneste video vi lagde, hjalp oss med å bygge oss opp til å lage en film», forteller førstnevnte til GamesRadar+. «Vi fikk all denne erfaringen og lærte ulike elementer av filmskaping, så da vi skulle lage film, hadde vi litt øvelse, noe som var fantastisk.»
«Vi var så heldige at vi hadde vært på filmsett før også, så vi visste hva vi gikk til i det miljøet», legger Danny til. «Hvis vi bare hadde gjort YouTube-greiene, tror jeg det hadde vært et mye større sjokk, men vi visste hva det var, så vi ble ikke så overrasket.» Han spøker: «Jeg tror vi fortsatt har YouTube-mentaliteten, men filmen varer bare i 89 minutter… 94 minutter med rulletekster… ha! Vi kuttet ut 20 minutter.»
Tvillingbrødrenes kanal RackaRacka, som for tiden har 6,74 millioner abonnenter, inneholder for det meste uhyggelig slapstick-innhold, alt fra wrestlingklipp og creepypasta-samarbeid til kortfilmer om en morderisk Ronald McDonald. Med Talk to Me, som er like punkrocket og energisk på sin egen måte, ønsket paret imidlertid å gå en mer seriøs vei og utforske temaer som gruppepress, selvmord og tap, etter å ha blitt inspirert av Eksorsisten, Let The Right One In, The Vanishing og sin tid som crewmedlemmer på Jennifer Kents The Babadook.
«Jeg så på det som terapien vår», sier Danny, som skrev manuset sammen med Bill Hinzman. «Jeg skrev for å uttrykke ting jeg følte at jeg ikke kunne uttrykke på nettet. Jeg følte meg ikke komfortabel nok med publikummet vårt. Vi elsker sjangerblanding, og det er en del mørk komedie i filmen, men vi ville ikke at det skulle føles som om vi gjorde narr av skrekken i filmen.
«Vi ville at den skulle fungere både som et drama og en skrekkfilm, og vi lurte på hva som var den rette balansen og hvor mye vi skulle vise», fortsetter han. «Det var en konstant diskusjon. Jeg ville virkelig ikke lage noe som føltes utnyttende eller som en splatterfilm. Jeg ville at skrekkøyeblikkene skulle være forankret i karakterene og føles ekte. Vi ville ikke bare sjokkere for sjokkets skyld.»
(Bildekreditt: A24/Causeway Films/Bankside Films)
«Filmen handler til syvende og sist om tilknytning, og vi ville at alt som skjer skal være fortjent», skyter Michael inn når vi spør om filmens sjeldne utbrudd av ekstrem vold. «Men vi visste hvor viktig det var å ikke skygge unna alt dette heller, slik at seerne forstår at beslutningene som tas, får konsekvenser. Det bidrar også til spenningen, det er liksom… ‘Ikke gå dit’.»
«Det er en scene der en av rollefigurene får et glimt av helvete, og i utgangspunktet varte den scenen i to og et halvt minutt. Opptakene vi fikk… det føltes som om vi gikk over streken, og vi tenkte: ‘Ok, la oss trekke det litt tilbake’.» Danny supplerer, før Michael lattermildt avslører: «Det var noen scener der som vi tenkte: ‘Dette kommer aldri til å gå gjennom sensuren’. Så det er små glimt som vi fikk med; noen av de grusomme tingene er med i et sekund. To bilder eller noe sånt.»
Talk to Me, som har Otis Dhanji, Alexandra Jensen og Sophie Wilde i hovedrollene, handler om 17 år gamle Mia, som fortsatt sliter med å bearbeide morens plutselige død for to år siden. I et forsøk på å distrahere seg selv fra årsdagen overtaler hun bestevenninnen Jade til å ta henne med på et sent kveldstreff og introdusere henne for Joss (Chris Alosio) og Hayley (Zoe Terakes), som har blitt skolens snakkis etter at de fant en balsamert hånd som angivelig kan bygge bro mellom de levende og de døde.
På alle sammenkomster slår ungdommene ut hånden som et slags partytriks, og lokker gjestene til å prøve seg. Nysgjerrig melder Mia seg på og slipper en ekkel ånd inn i kroppen sin, men ting tar en forferdelig vending når Jades lillebror Riley (Joe Bird) tilsynelatende blir et redskap for Mias avdøde mor – og gjengen blir hensynsløse med håndens sikkerhetsregler.
Ifølge Philippous tok castingen svært lang tid, særlig når det gjaldt å finne hovedrollen. Så snart Wilde var på audition, visste de imidlertid at de hadde funnet den rette kvinnen for jobben. Avgjørelsen om at hun skulle spille Mia kostet brødrene 1 million dollar i budsjett, siden Wilde ikke hadde hatt noen roller på det store lerretet før da, så de to og produsentene la inn sine egne honorarer i potten for å få det til å gå opp igjen.
«Vi kjempet virkelig for henne. Vi trodde alle sammen på henne og visste at hun kom til å gjøre det bra. Hun var så engasjert», forteller Danny. «Det var dager da vi ba henne om ikke å sove, om å komme på settet uten å ha sovet, og det gjorde hun. Hun var en fysisk utøver, hun var følelsesmessig engasjert. Vi har bare fantastiske ting å si om henne.»
(Bildekreditt: A24/Causeway Films/Bankside Films)
«Hun har en slik dynamisk spennvidde og er i stand til å formidle nyansene i hver eneste følelse. Opptredenen hennes føltes ekte, den føltes aldri falsk eller påtvunget, og man trengte aldri å klippe rundt Sophie», sier Michael. «Hun var så flink til å la seg instruere, hun var helt og holdent med. Alle som får jobbe med henne i fremtiden, de har alt der. Jeg har sett filmen så mange ganger, og det er en scene… hver eneste gang jeg ser den, blir jeg rørt, og det er takket være Sophie. Hun er den beste.»
Til gjengjeld er filmens mest gjenkjennelige skuespiller utvilsomt Ringenes Herre- og Chilling Adventures of Sabrina-stjernen Miranda Otto, som spiller Jades mor Sue – og som også er produsent. «I begynnelsen var det litt skremmende, for hvem er vi som skal regissere Miranda Otto?» «Å, Miranda, kan du ikke ta det litt med ro?» Danny ler. «Jeg mener, kom igjen, det føles ikke riktig i det hele tatt. Men hun var så åpen og samarbeidsvillig. Da vi møtte henne, føltes hun umiddelbart som en kul tante, og det at hun var med, ga oss frihet til å caste flere ukjente skuespillere. Så hun tilførte filmen så mye, og hun er fantastisk, så gøy å ha med på settet.»
Etter at Talk to Me ble en suksess på Sundance Film Festival i januar, har brødrene fullført manuset til en annen original skrekkfilm, Bring Her Back, og de har signert for å utvikle en Street Fighter-filmatisering. De har også allerede skrevet noen scener til en Talk to Me-oppfølger. «Vi er sultne», sier Danny om hva som venter, men det viser seg at denne iveren ikke fjerner nervøsiteten.
«Vi er så nervøse for hver eneste produksjon», humrer han og vrir seg i stolen. «Selv under arbeidet med denne filmen var jeg så selvsikker på dagtid, og på kvelden tenkte jeg: ‘Herregud, faen, det føles som om vi ikke er klare!’ Det var så mye som foregikk inni oss, en skikkelig yin og yang. Men ja, det er nervepirrende å tenke på den neste.»
«Jeg er litt annerledes. Jeg tenker: ‘Vi gjør det bare’. Det må ligge noe i det faktum at du blir betrodd millioner til å lage disse tingene, uansett hvordan mottakelsen blir», sier Michael. «Men vi blir fortalt at den andre filmen er viktigere enn den første. Den første filmen viser at du kan gjøre det, at du har rett til å være her, og den andre filmen viser at du kan bli.» Med tanke på den overveldende positive mottakelsen av Talk to Me så langt, er vi ikke i tvil om at filippineren vil slå an…
Talk to Me går på kino i Storbritannia og USA nå. Hvis du vil vite mer, kan du ta en titt på listen vår over de mest spennende kommende skrekkfilmene som er på vei i 2023 og fremover.