Vi har ventet i syv år på en ny Gareth Edwards-film. I 2016 la den britiske regissøren bak Monsters og Godzilla lista for alle Star Wars-filmer på denne siden av originaltrilogien – Rogue One landet like rett og riktig som Lukes torpedo-skudd i Dødsstjernens termiske eksosport.
Men nå er han tilbake med The Creator – som pryder forsiden av den nye utgaven av magasinet Total Film. Edwards’ fjerde film er en original IP-science-fiction-blockbuster som sprudler av størrelse, spektakel og kulisser… og sjel. Samtidig som det utkjempes en total krig mellom mennesker og kunstig intelligens i fremtiden, er filmen imponerende nok også full av karakterskildringer, dypsindige, halsbrekkende ideer og levende, autentiske miljøer.
Kjernekonseptet? Den tidligere spesialagenten Joshua (John David Washington) må fullføre et oppdrag for å sikre seg nymotens AI-teknologi som ellers kan føre til menneskehetens undergang. Men teknologien viser seg å være et lite barn, Alphie (nykommeren Madeleine Yuna Voyles), og Joshua begynner å stille spørsmål ved målet sitt mens han reiser sammen med henne og knytter et bånd.
Total Film har tatt en prat med Edwards for å få svar på alle spørsmålene om når, hvor, hvem, hvordan og hvorfor du vil være desperat etter å ha sett den utrolige traileren…
(Bildekreditering: Disney/20th Century Studios)
Total Film: Traileren begynner med en kjernefysisk detonasjon i Los Angeles, og en voiceover forteller oss at dette skjedde for 10 år siden. Hvilket år befinner vi oss i?
Gareth Edwards: Filmen begynner med en prolog som viser hendelsene som har ført til begynnelsen av denne filmen. Atombomben – katastrofen som fikk Vesten til å avvise AI – skjedde i 2055. Og så «for 10 år siden i dag», altså i 2065. Og prologen er fem år tidligere. Filmen begynner altså i 2070.
Og Gemma Chans rollefigur Maya har bodd sammen med den kunstige intelligensen?
Ja. Hun bor i det vi kaller New Asia. Hun bor i det vi kaller det nye Asia, som er en smeltedigel av land etter krigen mot Vesten. Grensene er oppløst. Så hun har vokst opp under den konflikten. AI kan ikke få barn, og krigen har skapt mange foreldreløse barn. Fordi noen av [AI-ene] tidligere ble skapt som barnepasserroboter og lignende, har de en tendens til å tiltrekkes av barn, så de oppdrar dem. Det er mange samfunn i filmen der det kan være en familie bestående av et par roboter og noen få barn.
Vesten har altså tatt avstand fra kunstig intelligens, men det nye Asia har fortsatt å gå den veien?
Ja, de fortsatte å utvikle ting helt til de ble utrolig avanserte, til et menneskelignende nivå. I filmen vår er all AI veldig tydelig. Du vet hvem som er AI og hvem som ikke er det. Det er ingen triks, som en avsløring av at noen faktisk viser seg å være AI. Det er ikke en slik film. Du vet med en gang når noen er det eller ikke, og det er hovedsakelig gjennom mekanikken og hullet i siden [peker på tinningen], gjennom hodet. Jeg ville at det skulle føles som det klassiske bildet av «menneskets utvikling», fra ape til neandertaler til homo sapiens. Så jeg ville at utviklingen av robotteknologi skulle gå fra ganske firkantet – du vet, Sony Walkman-stil – helt opp til, med unntak av mech’en, helt menneskelig.
(Bildekreditt: Disney/20th Century Studios)
John David Washingtons tidligere spesialstyrkeagent Joshua må dra på et oppdrag for å sikre det ultimate AI-våpenet, som viser seg å være et barn…
Jeg føler at det er da filmen beveger seg bort fra konvensjonelle AI-filmer. Da tar den en venstresving. Jeg liker tanken, som vi sliter med nå: Er kunstig intelligens bra eller dårlig? Bør vi omfavne den? Bør vi kontrollere den eller avvise den? Hva skjer når den er potensielt følende nok til å ha sin egen mening om hvorvidt vi skal kontrollere den eller ikke, om vi skal kvitte oss med den, slå den av, ødelegge den? Og så liker jeg bildespråket i [den japanske manga- og filmserien] Lone Wolf And Cub. Ideen om en gammel, blasert kriger og en veldig uskyldig liten gutt. Jeg elsket ideen om en science fiction-versjon av dette. The Creator er historien om en motvillig far. Kanskje på grunn av hvor jeg befinner meg i livet. Jeg har ikke barn. Det er noe jeg alltid har utsatt. Men instinktene slår inn. Alle vennene mine som har barn, sier til meg: «Dette er sannsynligvis det som vil fikse deg, Gareth – hvis du skulle oppdra et barn».
Så det å ta seg av dette AI-barnet fikser Joshua?
Han kaller henne Alphie fordi kodenavnet hennes er Alpha Omega. Hun får ham til å stille spørsmål ved hva han tenker. Jeg liker at karakterene får mye rom til å utvikle seg. Men hele filmen… Den typen science fiction jeg liker best, er når det stilles vanskelige spørsmål som ikke har enkle svar. Jeg håper at filmen ikke føles så svart-hvit. I store deler av filmen er man usikker på om AI er bra eller dårlig, og man ser begge sider av saken.
I traileren møter vi også Ken Watanabes Harun. Han er en «simulant». Hvordan passer han inn i historien?
Harun er på det man kan kalle opprørernes side – den kunstige intelligensen som kjemper mot Vesten, i geriljakrigen som foregår på gårdene i det nye Asia. Harun har hjulpet til med å oppdra Maya. Så han er en slags farsfigur for Gemma Chans rollefigur.
Hvem er Skaperen?
Det er det de prøver å finne ut. De vet ikke hvem Skaperen er. Det er i bunn og grunn personen som skapte den avanserte kunstige intelligensen. Den kunstige intelligensen tilber denne personen som en gud. Amerika prøver å drepe denne personen og fjerne ham eller henne fra ligningen, og det vil forhåpentligvis stoppe krigen.
(Bildekreditt: Disney/20th Century Studios)
Du nevner «gud». Spiller åndelighet og religion en rolle i dette? I traileren spør Alphie Joshua om han kommer til himmelen.
Det finnes en rekke konsepter og ideer som tidligere var forbeholdt religion og åndelighet, men som nå, på grunn av utviklingen innen kunstig intelligens, i større grad blir en del av vitenskapens virkelighet. Reinkarnasjon, for eksempel, blir nevnt i filmen vår, ideen om at man kan kopiere og lime inn seg selv. Det er en frase fra et selskap i filmen der de vil at mennesker skal donere sitt eget utseende, noe som i praksis betyr at du kan kopiere deg selv, slik at de kan skrive ut versjoner av deg som AI. Folk kan betale for å gå på college eller lignende ved å donere bildet sitt og hjerneskanningen sin, slik at de kan skrive ut disse AI-kopiene. Men ideen om reinkarnasjon og livet etter døden er ting som teknologien i filmen vår kan gjøre litt av hvert. I stedet for å skille mellom teknologi og religion, synes jeg det er mye mer interessant med en smeltedigel av gammel fortid og avansert teknologisk fremtid, spesielt i Asia. Uansett hvor du drar i Asia, finnes det et tempel, enten det er buddhisme eller hinduisme. Spiritualitet finnes overalt.
Fant du ikke selv på The Creator mens du var på reise?
Hjernen min fungerer åpenbart slik at når jeg var ute og reiste, så jeg bare science fiction-versjoner av alt jeg så på. Når du sitter i Angkor Wat og ser buddhistmunkene gå forbi, tenker du: «Tenk om de var roboter». Det blir et ekstremt fascinerende visuelt bilde der du tenker: «Ja, hvis det fantes kunstig intelligens, hva ville de trodd? Ville de trodd på et liv etter døden? I teorien dør de ikke, og de vet hvem skaperen deres er». I filmen vår er den kunstige intelligensen skapt for bestemte oppgaver. Vi går aldri nærmere inn på dette, men tanken er at de etter å ha jobbet for dette målet i et par år kan gjøre hva de vil. Det virker som om en uforholdsmessig stor andel av AI-ene velger å bli munker. Det er tydelig at de virkelig liker eller sliter med disse dype, filosofiske spørsmålene: «Er de virkelige?» «Finnes det en sjel?».
Det er vanskelig å ikke tenke på filmer fra Vietnamkrigen når man ser traileren og ser invaderende amerikanske soldater bevege seg gjennom gårder og rismarker…
Jeg dro til Vietnam og endte opp med å reise rundt i landet sammen med [Kong: Skull Island-regissøren] Jordan Vogt-Roberts. Hele turen gikk med til å tenke på roboter og kunstig intelligens. Hver gang jeg byttet ut noen på en båt eller noen som jobbet på en rismark med en robot, ble jeg veldig begeistret. Jeg tenkte: «Dette er et visuelt uttrykk jeg ikke har sett før, det føles som et interessant ekteskap mellom Vietnam-filmene og science fiction-filmene jeg vokste opp med.
Så hvorfor er Alphie det ultimate våpenet? Er hun neste generasjons AI?
Alle AI-er i verden kopierer og limer inn. Vi kan skanne en menneskehjerne og skrive ut en ny. Men Skaperen har funnet ut hvordan man kan skape en AI som ikke er det lenger, som kan vokse. I bunn og grunn er det Alphie. Det er den første AI-en som er i stand til å vokse utover det den kom ut av fabrikken. Hun vil vokse og har en evne – en kraft – til å kontrollere ting. Som å fjernstyre ting trådløst, og rekkevidden vokser gjennom filmen.
(Bildekreditt: Disney/20th Century Studios)
Det er virkelig skala og spektakel. For denne typen film er kulissene like viktige som ideene…
Det er noe som bare film kan gjøre, den gåsehudfremkallende følelsen av skala og action. Men samtidig er det hele meningsløst hvis du ikke bryr deg om hva som skjer, eller hvis du ikke heier på utfallet. Så alle disse sekvensene er designet for å trekke deg inn i filmen. Jeg er veldig stolt av dem, for du heier på at en karakter skal oppnå X. Det er ikke bare tankeløse eksplosjoner. Mange av dem har emosjonell betydning. Men det er bare muligheter, billedmessig, til å skape ting som er litt av en smeltedigel av filmene jeg vokste opp med fra 80- og 90-tallet. Men også bilder som du føler at du ikke helt har sett, som du enten har lest i science fiction-bøker eller kanskje i anime, der du ikke har sett live-action-versjonen av dette. Det er på en måte min 14-årings våte drøm om en film som jeg skulle ønske fantes da jeg var i den alderen!
Hvilke filmer har formet deg?
Vel, de åpenbare: Apocalypse Now, Blade Runner, velg din James Cameron-film, men jeg vil nok si Aliens, merkelig nok, mer enn Terminator, Akira, og Baraka var en stor innflytelse. Jeg kunne fortsette i det uendelige. Total Recall også, på en måte. Når det gjelder historien, synes jeg Total Recall er nesten perfekt med tanke på plottet.
Til slutt: Du har filmet i en rekke land i Asia, på ekte gårder, i landsbyer og templer. Hvor viktig var det å ha disse autentiske kulissene?
Det var en avgjørende faktor. Hvis vi ikke kunne dra dit og filme, ville jeg ikke gjøre det. Gudskjelov gikk New Regency med på det. Vi gjorde en test. Like før COVID, i november 2019, fikk vi lov til å dra på location-scouting. Jeg tok med meg et kamera og et anamorfisk objektiv fra 1970-tallet, og vi dro på location-scouting i Vietnam, Kambodsja, Japan, Indonesia, Thailand og Nepal. Hele planen vår var å dra til de beste innspillingsstedene i verden, for en flyreise koster mye mindre enn å bygge en kulisse. Vi skulle hoppe rundt i verden og spille inn denne filmen, og så legge science fiction på toppen etterpå. Hvis filmen vår prøver å oppnå noe visuelt, prøver den å føles ekte når det gjelder science fiction.
(Bildekreditt: Disney/20th Century Studios)
Snublet dere over ting og la dem inn i filmen?
Det er mange tilfeldige detaljer som allerede er der, som du aldri ville klart å skape. Det er for eksempel en scene i filmen der jeg filmet ut av bilvinduet mens vi kjørte – og plutselig ser jeg en fyr som bærer store poser med bananer på en moped. I etterarbeidet gjorde vi ham om til en robot. Du lurer på en måte på: «Hvem er den personen? Hva gjør de?» Men hvis du virkelig dro til et sted i fremtiden, ville du se så mye sånt. Når du kom tilbake, ville folk sagt: «Hvem er den personen? Hva gjør de? Hva er det for en bygning der borte?» Og du ville sagt: «Jeg vet ikke. Jeg spurte ikke. Din gjetning er like god som min.
Det er det ikke mange filmer som gjør. Spesielt ikke eventfilmer. Hvert eneste element er planlagt, det er en grunn til det…
Når du ser en science fiction-film der alt er så åpenbart, blir det ikke like interessant. Jeg tror at det som gjør at filmer som Blade Runner og Star Wars har bestått tidens tann, er at det er så mange visuelle øyeblikk der du ikke skjønner hva i helvete det er. Hvorfor er det en struts midt i gaten i Blade Runner? Det finnes egentlig ikke noe svar. Men du føler at det finnes et svar. Det skaper lag i historien som sannsynligvis ikke egentlig er der.
The Creator har kinopremiere 29. september. Hvis du vil vite mer om filmen, kan du lese den nye utgaven av Total Film når den kommer i butikkene og de digitale aviskioskene 20. juli.
(Bildekreditt: Disney/20th Century Studios/Total Film)