I det Herrens år 2023, et halvt århundre etter at William Friedkin forandret skrekksjangeren med Eksorsisten, hvordan i helvete lager man en verdig oppfølger – eller, som filmskaperne foretrekker å si det, et «nytt kapittel»? Tenk over det. På den tiden hadde ingen sett en film som Friedkins – nå har vi sett dusinvis av kopier. Og for 50 år siden var troen og djevelens spøkelse en del av mange menneskers liv. Nå tiltrekker kirkeklokkene på søndagene stadig færre tilbedere. Så kan en moderne skrekkfilm virkelig ha evnen til å overbevise? Ikke bare skremme seerne, men ryste dem helt inn i sjelen?
Når Total Film setter seg ned med regissør David Gordon Green og produsent Jason Blum for å diskutere The Exorcist: Believer, er det ikke første gang de stiller seg dette spørsmålet. Det var faktisk akkurat det de spurte seg selv da de bestemte seg for å følge opp Halloween-trilogien med en hellig gral-skrekk-IP som overgår den kulturelle betydningen av selv John Carpenters banebrytende slasher.
(Bildekreditt: Universal)
«Det har vært så mange Halloweens – mange fiaskoer – så lista lå lavere», sier Blum, hvis skrekkselskap Blumhouse Productions alltid har hatt som forretningsmodell å nå et stort publikum med lavbudsjettproduksjoner: Get Out, Happy Death Day og franchisene Paranormal Activity, Insidious og Purge. Men The Exorcist: Believer og de to planlagte oppfølgerne er noe helt annet, og Universal Pictures og strømmetjenesten Peacock har betalt 400 millioner dollar for rettighetene. «Det vanskelige med Exorcisten er at selv om 90 % av publikummet som ser Believer, ikke har sett den første Exorcisten, vil de ha hørt om den fra foreldrene sine, som tidenes skumleste film», sier Blum.
«Du kommer ikke til å gjenskape den første filmen», nikker Green. «Du kan ikke overgå det den gjorde, for den var i stor grad et produkt av sin tid, og mange visste ikke engang hva en eksorsisme var da filmen kom ut. Det var ikke en del av dagligtalen. Den filmen var banebrytende og innflytelsesrik.»
Produsent Ryan Turek er enig. Han er en tidligere journalist som var med på å grunnlegge nettstedet Dread Central og jevnlig bidro til det berømte sjangermagasinet Fangoria, og han er Blumhouse Productions’ «fastboende skrekknerd».
«Publikum hadde aldri noensinne sett noe lignende som William Friedkins film», gjentar han. «De hadde aldri sett disse bildene, de hadde aldri sett disse temaene, de hadde aldri sett den typen blasfemi på lerretet. Og siden den gang har vi sett flere tiår med barn som snurrer i hodet, barn som spyr, barn som klatrer på vegger og barn som bøyer seg bakover. Vi har sett så mye.»
Og hva med spørsmålet om tro? Eller mangel på sådan? Kan filmen lykkes når så mange mennesker ikke er troende? «Jeg tror man må omfavne alt dette», understreker Green. «[I The Exorcist: Believer] har du karakterer som har forskjellige trosretninger, eller mangel på tro. Det er mange som ser på tradisjonell eksorsisme som en slags placebo-opplevelse, en slags «mind-over-matter»-opplevelse. Men hva skjer hvis du ikke tror på det? Betyr det at du ikke kan bli drevet ut? Hvis du ikke er katolikk, er det i det hele tatt verdt å åpne den romerske riten? Jeg leste alle bøkene jeg kunne få tak i. En baptistisk eksorsist har skrevet dagbok. Så du vil ha alle disse ulike perspektivene. Og fordi det helt sikkert er en stor del av verden som føler at de enten ikke tilhører en religion, eller i noen tilfeller til og med mangler åndelighet, vil du også ha den typen historier og mistanker.»
Gamle vaner
(Bildekreditt: Universal Pictures)
Friedkins The Exorcist, basert på William Peter Blattys bestselgende bok, fortalte om 12 år gamle Regan MacNeils skremmende besettelse og to presters fromme forsøk på å forvise demonen. Filmen spilte inn rekordhøye 441 millioner dollar på verdensbasis og ble nominert til 10 Oscar-priser. The Exorcist: Believer dobler innsatsen, med ikke bare én, men to unge jenter (Lidya Jewett, Olivia O’Neill) som er besatt, og sørger for at originalens legion av fans vil beholde troen ved å gi oss Ellen Burstyn tilbake i rollen som Regans mor, Chris. Hun kommer på banen når en av de besatte jentenes far (Leslie Odom Jr.) søker hennes råd.
Burstyn var ikke med i noen av de fire Exorcist-filmene vi har sett siden originalen (ingen av dem er med i Believer), og heller ikke i TV-serien, der Chris MacNeil ble spilt av Sharon Gless. For å lokke henne tilbake utviklet Green karakteren i samarbeid med Burstyn, og sørget for at rollen ga mening. «Det er noe litt dypere vi er ute etter», sier regissøren. «Hennes faktiske involvering og innflytelse på de kreative elementene gjorde opplevelsen mye mer spesiell.»
Burstyn som Chris MacNeil er ikke den eneste forbindelseslinjen til originalfilmen. For det første refererer komponistene David Wingo og Amman Abbasi sparsomt til den berømte Tubular Bells-musikken («Vi tenkte: ‘La oss skape en ny vei samtidig som vi hyller de ikoniske elementene'», sier Wingo. «De er stedsspesifikke. Vi diskuterte hvorfor vi tok med disse elementene, og på hvilket tidspunkt», legger Abbasi til). Og så er det sminken og stuntene.
(Bildekreditt: Universal/Blumhouse)
«Jeg er veldig påvirket av Dick Smiths sminketeam på originalfilmen», begynner Green. «Christopher [Nelson] og teamet hans var i stand til å gjøre noen helt ekstraordinære ting med bare sminkeeffekter. Når du har et slikt talent…» Han rister vantro på hodet. «Du ser på Exorcist-franchisens DNA, og noen ganger, når du har disse svært dyktige kunstnerne, tenker du: ‘De kan også gjøre dette.’ Så tenker du: ‘Vel, det ville vært fantastisk, men det er ikke denne filmen'». Det samme med VFX. «Alt du kunne sette en animert finger på, sa vi bare: ‘Hva skjer hvis vi tar litt mer tid og gjør den håndfaste versjonen? For det meste bruker vi bare gammeldagse optiske effekter og spor i kameraet. Det er en jordskjelvsekvens der vi rister i kameraet.»Så når det gjelder tradisjonelle visuelle effekter, ble det mer opprydding og fjerning av rigger og slike ting.» Han ler.»
Ashley Rae Trisler, som var Jamie Lee Curtis’ dobbeltgjenger i Greens Halloween-filmer, koordinerte stuntarbeidet. Hun forteller begeistret om den «emosjonelle intensiteten» i stuntarbeidet, om en «kollapsende trappeoppgang» og hvordan det er «noen virkningsfulle og forbløffende scener som potensielt kan overgå det folk husker fra 50 år tilbake». Men hun er også opptatt av å påpeke at filmproduksjonen har endret seg, og mens Friedkins folk påførte Burstyn en alvorlig ryggskade ved å dra henne tvers gjennom rommet og inn i en vegg, var helse og sikkerhet det viktigste for Trisler.
«Alle beholdt alle lemmene sine, og vi var trygge under hele innspillingen», sier hun. «Det er klart at vi fikk noen skrubbsår og blåmerker, men det var ikke noe å bekymre seg for.» Green var opptatt av komfort og trygghet. Så mens Friedkin avfyrte en pistol bak hovedrolleinnehaver Jason Miller for å skremme ham, og slo fader William O’ Malley, en ekte prest, i ansiktet for å fange et ekte sjokkuttrykk, passet Green på skuespillerne og filmteamet hele tiden.
(Bildekreditt: Universal Pictures)
«De hadde snakket om at de ville ha en kvinne [som stuntkoordinator], først og fremst fordi de hadde to mindreårige kvinnelige hovedrolleinnehavere, og fordi de visste at en kvinnelig koordinators ømhet og berøring kunne være til stor hjelp i en så følelsesladet filminnspilling», forklarer Trisler. Green hadde også åndelige rådgivere på settet hvis noen skulle bli opprørt over noen av de filmete scenene de var vitne til. Og som rådgiver for de unge skuespillerne Jewett og O’Neill fungerte de besatte barnas OG, Linda Blair – ja, Regan MacNeil var tilbake og kjempet mot demoner.
«Vi var veldig heldige som hadde Linda», sier Green. «De prøvelsene hun ble utsatt for under og etter innspillingen skapte helt klart overskrifter og påvirket henne [på settet brakk den riggede sengen hennes nedre del av ryggraden, og etter at filmen kom ut, ble hun utsatt for nærgående spørsmål og mottok drapstrusler fra fanatikere som hevdet at hun hadde forherliget Satan]. Vi hentet henne inn som rådgiver fordi vi har med unge mennesker å gjøre, og vi ønsker å ta dem med til farlige steder på en trygg måte.»
På spørsmålet om Blair faktisk spiller Regan i filmen – da hun ble sett på settet, skapte det selvsagt overskrifter – svarer Green benektende. Men det er kanskje mulig å lese mellom linjene. «Hun kom til settet fordi hun var rådgiver på filmen. Jeg var veldig heldig som fikk henne til å lese manuset, men hun var ikke interessert i å spille en viktig rolle og gå inn i den igjen.»
Er det «betydningsfullt», vel, betydningsfullt?
Sjokk og gore
(Bildekreditt: Blumhouse)
Med alt dette snakket om fysisk sikkerhet og mental helse kommer Total Film tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Kan en moderne Exorcist-film ha samme effekt som originalen? Kan vi for eksempel i dag i det hele tatt tenke oss å spille inn en scene som er like sjokkerende som «onaniscenen» i Friedkins film, der unge Regan hugger gjentatte ganger i det blodige skrittet sitt med et krusifiks?
«Det tror jeg at man kan», funderer Green. «Jeg tror bare at bransjen har vokst når det gjelder anstendigheten i produksjonsprosessen. Man ville ikke bare overlatt det til produksjonen å lage en slik sekvens. Man ville hatt mye tilsyn, og det med rette. Det var en verden som ikke så på mens [Friedkin] laget et av de mest provoserende, filmatiske mesterverkene gjennom tidene. Nå, akkurat som man ikke lenger filmer en hest som faller utfor en klippe, ville man bare nærme seg det med mye omtanke og tilsyn.» Han tenker seg om. «Jeg er ikke ute etter å provosere og støte folk, jeg er ingen provokatør. Men jeg liker å skape et miljø der skuespillerne mine kan gå trygt inn i farlige områder.»
Den gode nyheten er at Green er overbevist om at hans film, i likhet med Friedkins, kan forstyrre seerne på et dypere plan. «Jeg har brukt mye tid på research», sier han og understreker at han fikk muligheten til å møte akademikere og hellige mennesker. «I motsetning til en Halloween-sekvens der du bare gnir deg i hendene og designer et mer grusomt drap. Det er en helt annen verktøykasse her.»
«Den første filmen er i mye større grad et drama enn en skrekkfilm», sier Blum. «Men folk forventer den skumleste filmen noensinne i dagens språkdrakt, så de forventer et jump scare hvert syvende minutt, noe jeg egentlig ikke ville gjøre.»
Turek nikker. «Dette er et virkelig flott familiedrama», sier han. «Det er en veldig moderne historie, med moderne skrekk og et moderne verdensbilde.»
«Alle vil ha en rask løsning [i disse dager] – bare et umiddelbart adrenalinkick eller en skrekkopplevelse», sier Green. «Det er ikke den typen film jeg er her for å lage. Jeg vil ha noe som siver inn i porene dine.»
Hmmm. Kanskje, bare kanskje, er det likevel mulig å tilby en sjeleskakende opplevelse.
The Exorcist: Believer er ute på kino nå. Hvis du vil vite mer, kan du ta en titt på listen vår over de mest spennende kommende filmene i 2023 og fremover, eller du kan hoppe rett til de gode sakene med vår liste over lanseringsdatoer.