Det har gått tre år siden The Last of Us 2 kom ut, og selv om mye har blitt sagt, har det egentlig ikke vært noen god samtale om hvor mye Naughty Dog rotet til slutten. Eller rettere sagt, hvordan de hadde den perfekte avslutningen på en kompleks og nyansert historie, men kastet den bort til fordel for en videospillavslutning med en sjefskamp som like gjerne kunne ha vist «You Win» på skjermen før rulleteksten.
SPOILERADVARSEL: I tilfelle du ikke har spilt The Last of Us 2 ennå, vil denne artikkelen gå nærmere inn på hendelsene og temaene i slutten.
For meg er den «sanne» slutten på The Last Of Us 2 når vi ser Ellie hjemme hos Dina, flere måneder etter den klimatiske teaterkampen, og hun sier nei til Tommys forespørsel om å jakte på Abby igjen. Etter alt som har skjedd og alt som har gått tapt, er det et øyeblikk der vi ser henne konfrontere kostnadene ved å kjempe igjen – og når Tommy peker på kartet, er Ellies ansikt preget av redsel og frykt, ikke hevn.
(Bildekreditt: Naughty Dog)
Abbys teatersjefskamp mot Ellie oppsummerer perfekt det meningsløse tapet alle har gått gjennom på dette tidspunktet: Abbys venner er døde, Lev har mistet Yara, hele WLF- og Seraphite-gruppene er bokstavelig talt brent bort. Det er så mye død når vi kommer dit at Jesses slutt knapt er et komma i hendelsesforløpet; alt er et resultat av egoistiske motiver, intoleranse og rigiditet. Og når du spiller som Abby, kjemper du mot Ellie som er forvandlet til den perfekte arketypen på en videospillboss – et selvdestruktivt, selvsentrert monster som bare ser det som betyr noe for dem.
Til slutt
Les mer
Ryktene om The Last of Us Part 3 sirkler når detaljer om rollebesetningen angivelig lekker, og Ellie blir «like viktig» som før
På det tidspunktet trodde jeg ærlig talt at Abby kom til å drepe Ellie i første gjennomspilling. Jeg skalv på hendene fordi det faktisk føltes riktig etter all blodsutgytelsen. Voldssyklusen var i bunn og grunn en syklus av skyld. Joel skulle ikke ha drept legen, Abby skulle ikke ha drept Joel, Ellie skulle ikke ha drept Abbys venner og så videre. Men det kom aldri til å ta slutt, og her viser Abby seg som det bedre mennesket – hun går helt frem til det punktet der det ikke er noen vei tilbake, med en kniv mot Dinas strupe, mumler «bra» når hun finner ut at hun er i ferd med å drepe en gravid kvinne … og trekker seg tilbake. Hun innser det Ellie senere ikke klarer å forstå: «det» tar aldri slutt når du er «det».
(Bildekreditering: Naughty Dog)
Etter kampen, når Ellie er tilbake hos Dina, ser vi nesten, nesten, at Ellie forstår dette. JJ, Dina og Jesses baby og Ellies adoptivdatter, er født og har vokst opp, så vi vet at det har gått rimelig lang tid. Vi vet også at Ellie slett ikke har det bra, men at hun prøver. Kunstrommet hennes fanger opp dette på en perfekt måte – det er fullt av bilder av Dina, JJ og våningshuset, og viser kjærligheten som bor der. Men senere ser vi også mørket som fortsatt ligger begravd i henne, gjennom en skjult notatbok som beskriver hennes manglende evne til å bearbeide Joels død. Noe som blir enda tydeligere i PTSD-flashbacket hun opplever i fjøset mens hun tar inn sauene. Hun har det ikke bra, men hun har kommet så langt…
Syklusen gjentar seg
Så når Tommy dukker opp med nyheter om Abby, føles det som om Ellie avviser ham fordi hun endelig har kommet til et vendepunkt. Etter alt som har skjedd, forstår hun endelig at det bare er hun som kan få slutt på det. For meg er den virkelige slutten på Last of Us 2 når hun går bort til gitaren, spiller på den og det blir svart. Det er Joels gitar, fortsatt i etuiet, og vi vet fra dagboken hennes at hun ikke engang har klart å snakke om ham ennå. Så det å ta frem gitaren og spille på den, som en reaksjon på nyheten om Abby, er en måte å indirekte bearbeide følelsene sine på. Det er interessant at måten hun finner den på – ved å velte den og rykke til ved lyden – gjenspeiler starten på PTSD-anfallet i låven. Men her er gitaren en kilde til trøst, ikke frykt.
(Bildekreditt: Naughty Dog)
Det ville ha vært den perfekte avslutningen. All den meningsløse blodsutgytelsen og smerten som understrekes ved bare å gå sin vei, og understreke det meningsløse i det hele ved å la det stå ubesvart. For i stedet å forfølge den udefinerte muligheten for hva som kan skje hvis hun blir og vender ryggen til det hele. Den aller siste epilog-scenen, der vi ser Ellie konfrontere Joel i et tilbakeblikk, er det perfekte etterskriftet: Når Ellie sier: «Jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi deg, men jeg vil gjerne prøve», kunne hun like gjerne snakket til seg selv om alt hun har gjort i The Last of Us 2. Alt var forgjeves.
KAMP
Men nei, vi måtte gå hele veien til Catalina Island for å miste to fingre i en slagkamp med en nesten-døende Abby, bare for at Ellie skulle få det siste ordet. Det er heller ikke første gang Naughty Dog går glipp av den perfekte muligheten til å understreke et budskap. I det første spillet, når Ellie først møter David, nevner han at folket hans ble drept av en «gal mann med en liten jente». Et øyeblikk føles det som om dette kommer til å handle om hvor mye et synspunkt kan endre hvem som er en fiende og hvem som er en venn. (Husk at fra Abbys perspektiv hevner hun bare sin drepte far, noe som er selve kjernen i «heltehistorien»).
Det er tydelig at dette er en rotete verden etter kollapsen, og Joel har etter eget utsagn vært «på begge sider», noe som betyr at han har vært den typen person vi ser ham drepe i begge spillene. På dette tidspunktet, rundt bålet med David, forventet jeg at historien skulle få meg til å konfrontere dette ved å få meg til å møte mennesker jeg hadde drept under andre omstendigheter. Men nei, de gjorde David til en kannibalpedofil og kastet all moralsk tvetydighet på bålet i sjefskampen det genererte.
(Bildekreditt: Naughty Dog)
Jeg kan egentlig ikke klandre noen for at de ikke fikk med seg slutten på The Last of Us 2. Til tross for alt fokuset på fortelling og historieutvikling er Naughty Dog fortsatt avhengig av publikums forventninger. Og når det gjelder en tentpole-utgivelse med stort budsjett som TLOU2, har du et publikum som ikke vil at forventningene skal undergraves for mye, og det gjennomsnittlige videospillpublikummet forventer en tydelig sluttkamp før rulleteksten ruller. Folk likte ikke at Joel i bunn og grunn måtte ta konsekvensene av handlingene sine, så det ville aldri vært lett å få til en slutt som setter en strek over det meningsløse i det hele, med traumatiserte og udefinerte tvetydigheter. Når det er sagt, vil spillet for meg alltid slutte når Ellie er hjemme hos Dina. Og jeg håper det går bra med dem.