Det er ingen tvil om at The Legend of Zelda: Breath of the Wild har forvandlet den evigvarende serien til det bedre. Det episke åpne eventyret fra 2017 gjenoppfant alt som hadde kommet før med sitt fokus på utforskning, utradisjonell tenkning og spillerens frihet. For mange var BOTW deres første Zelda-spill – og deres favoritt.
Det er derfor fristende for franchisen å fortsette med Epona. Breath of the Wild og oppfølgeren Tears of the Kingdom står for nesten en tredjedel av seriens salg gjennom tidene, og det er vanskelig å forestille seg en tilbakevending til fortidens mer rigide fangehullsstruktur.
Men det bør ikke være det som driver den nye live-action Legend of Zelda-filmen. Det er faktisk et annet Zelda-mesterverk – Ocarina of Time fra 1998 – som er det beste og mest lagdelte fundamentet å bygge videre på for et første Master Sword-lignende forsøk på å bytte ut konsollene med kino.
En kobling til fortiden
(Bildekreditt: Nintendo)
Riktignok vet vi foreløpig svært lite om dette felles Nintendo/Sony-prosjektet, bortsett fra at Legend of Zelda-skaperen Shigeru Miyamoto slår seg sammen med Spider-Man-produsenten Avi Arad, og at The Maze Runner-regissøren Wes Bell også er om bord. Likevel er det mye som taler for at Ocarina of Time vil gi dette lappeteamet alle verktøyene som kreves for å lykkes med det som føles som en ganske utakknemlig oppgave.
Først og fremst strukturen. Breath of the Wild har en løs struktur, som oppmuntrer til et vandrende blikk og en rampete følelse av å bryte regler. Super Mario Bros. Filmen, enten du likte den eller ikke, var en suksess fordi den var en solid gjennomføring av et relativt trygt konsept. Ocarina of Time tilbyr den samme typen forankring, samtidig som den legger til akkurat nok intriger til å tiltrekke seg et bredere publikum.
I bunn og grunn er Ocarina of Time den ultimate heltereisen mellom det gode og det onde. En ung Link plukkes opp fra glemselen i den pittoreske Kokiri-skogen og må kjempe mot en legion av monstre og skurker på flere steder i håp om å sette en stopper for den despotiske Ganondorf. Den ligger også nærmere det realistiske uttrykket som vil være mindre forstyrrende når Zelda går over til live-action.
Den langsomme opptrappingen som alle gode filmer trenger, er også allerede innbakt: på vei gjennom Deku-treet, ridende på Epona over Hyrule Field for første gang mens Koji Kondos ikoniske musikk svulmer, snike seg inn i Hyrule Palace for å finne Zelda, og få alle verktøyene Link trenger for å drepe ondskapen i en rekke djevelske fangehull.
Plott twist: han mislykkes. Dette, kombinert med tidsreiseaspektet som introduseres senere i spillet, er en killer hook (eller skal det være Hookshot?) som aktivt krever å bli tilpasset som Links første spede skritt inn på kino. Det er en fin vri på et velprøvd filmkonsept: en oppveksthistorie med den ultimate fiaskoen, og hva som skal til for å overvinne den.
(Bildekreditt: Nintendo)En helts reise
(Bildekreditt: Nintendo)
Her er de beste Zelda-spillene fra Hyrule og utover.
Bortsett fra multiverset er tidsreiser helt på moten akkurat nå. Det at Link må reise frem og tilbake fra barndommen til ungdomstiden for å redde verden, åpner opp for den typen oppfinnsomhet som Nintendo er kjent for, i storformat på det store lerretet. Breath of the Wild lar historien ligge i bakgrunnen i store deler av spilletiden.
For nykommere gjør Ocarina of Time også en langt bedre jobb enn de fleste – og spesielt Breath of the Wild – med å introdusere nøkkelelementene. Link, Zelda, Ganon(dorf) og Triforce er alle til stede. Og for de som har gått denne stien en million ganger? Å se det på kino er det samme som å spille Song of Time, og det tar deg tilbake til de nostalgiske dagene med CRT-TV-er, Nintendo Power-guider og det å måtte utstyre seg med jernstøvler hvert 20. sekund i vanntempelet (nei, vi har fortsatt ikke kommet over det).
Det beste av alt er at hvis The Legend of Zelda lander med et eventyr i stil med Ocarina of Time, kan publikum manifestere en oppfølger til Majora’s Mask. The Hero of Time fanget i en Groundhog Day-aktig loop fylt med paranoia, frykt og en gigantisk måne i IMAX? Ren og skjær. Kino.
I tilfelle du trengte mer overbevisning, har regissør Wes Bell tidligere erfaring med et prosjekt som, hvis du ikke visste bedre, føles som et proof of concept for en Ocarina of Time-filmatisering.
Pre-vis for Wes Bells kansellerte «MOUSE GUARD»-film kan gi et hint om hvordan han vil gripe an sin live-action-film «LEGEND OF ZELDA». pic.twitter.com/2O27zl1NihNovember 7, 2023
Se mer
Den avbrutte filmen The Mouse Guard, som du kan se en snutt av ovenfor, består av frodige, grønne omgivelser, trange, fantasifulle verdener og et dryss av immateriell Nintendo-magi. Breath of the Wild, hvor fantastisk det enn er, fråtser i gapende avgrunner og åpne vidder; de er lekeplasser der Link kan fly inn i en bokoblin-leir og fjerne dem fra Hyrule med bare et håp, en bønn og en blendende bruk av Ultrahand.
Sannheten er at The Legend of Zelda-filmen kunne vært så mange ting. Den kan sette seil med The Wind Waker, åpne øynene våre for et fantastisk rike med Link’s Awakening, eller noe midt imellom. Det trygge valget ville være å kopiere Breath of the Wilds formel. Nintendo og Sony Pictures bør ikke gjøre det. I stedet kunne Ocarina of Time, akkurat som den gjorde for over et kvart århundre siden, gjenskape seriens suksess med å hoppe til 3D med et like dristig sprang ut i det ukjente.
Hei, hør her! For flere Zelda-godbiter, sjekk ut de beste Switch-spillene du kan spille akkurat nå.