Da The Walking Dead var i ferd med å avslutte sin siste sesong mot slutten av 2022, var jeg bekymret for hva som ville skje med serieuniverset. Med en rekke spin-offs allerede på trappene, så det ut til å være en zombieserie på vei mot mållinjen; avslutningen manglet innsats og var proppfull av for mange karakterer, hvorav mange garantert ville leve videre etter den aller siste episoden.
Selv om hovedserien absolutt hadde økt sin sans for spektakel i de senere årene, hadde den for alvor mistet av syne hva vi egentlig ville ha. Nå føler jeg meg imidlertid uventet trygg på seriens fremtid.
Det er i stor grad takket være The Walking Dead: Daryl Dixon, den Norman Reedus-ledede oppfølgerserien der den titulære overlevende ble skylt opp i Frankrike og forsøkte å navigere seg gjennom apokalypsen mens han reiste fra Marseille til Mont Saint Michel i Normandie. Den ga meg det jeg som mangeårig seer hadde savnet i de første sesongene av The Walking Dead: andre typer vandrere, nye, innovative angrep fra de levende døde og noen sårt tiltrengte nye omgivelser. Men kanskje viktigst av alt, den forsto hvor mye vi fans ønsket oss mindre rollebesetninger og intimitet mellom karakterene – og jøss, den leverte.
Nye karakterer, gamle triks
(Bildekreditt: Emmanuel Guimier/AMC)
ClÉmence PoÉsy var et fantastisk tilskudd til serien, med en styrke og stålsikkerhet som kunne matche fanfavoritter som Carol og Maggie. Hun balanserte det imidlertid med en engasjerende, realistisk varme; hennes narkomane nonne Isabelle lirket Daryl ut av skallet mer enn noen av hans nærmeste i The Walking Dead noensinne har gjort. I løpet av de 12 årene The Walking Dead har eksistert, har Daryl egentlig bare delt et bånd med Carol, og det er rent platonisk (beklager, Caryl-shippere). Det var den ene flashback-episoden i sesong 10, der han tilsynelatende innledet, nøt og avsluttet et forhold til en kvinne ved navn Leah – men jeg tror ikke jeg er den eneste fansen som mener at jo mindre vi snakker om det, jo bedre. Daryl Dixon er ikke eksplisitt når det gjelder at det er noe mer mellom hovedpersonen og Isabelle, men den antyder definitivt noe dypere. På sikt vil dette være velkomment nytt territorium for både den langhårede enspænderen og fansen, med tanke på hvordan romantikk har vært en mangelvare i The Walking Dead-universet de siste årene.
Daryls bånd til unge Laurent (Louis Puech Scigliuzzi) var også herlig, og vi fikk se ham omfavne rollen som farsfigur. Riktignok har han alltid passet på Rick og Michonnes barn RJ og Judith Grimes, men siden begge foreldrene deres fortsatt er i live, har han alltid blitt sett på som en slags onkel. Laurents far var også en skurk, noe som tydeligvis utløste store beskyttervibber i Daryl, antakelig fordi hans egen far også hadde vært en skurk. Sårbarhet! Jeg hadde glemt at det fantes i denne verdenen.
Daryl Dixon, serien, var ikke bare høytidelig og alvorlig. Jeg fniste av skrekkblandet fryd da «brennende» zombier ble introdusert, og skrek av begeistring da Isabelles habitkledde søstre samlet armbrøster for å bekjempe Madam Genets truende milits. Vi fikk også vandrerorkestre, dragshow, kampklubber, et tilbakeblikk på utbruddet i Paris og en episk Melissa McBride-cameo i finalen som gjør at jeg gleder meg til den Carol-sentriske andre sesongen.
Det er ikke det at The Walking Dead: Dead City, spin-offen som gikk forut for Daryl Dixon, ikke var severdig, men den dekket bare godt tråkket terreng. Jeg mener, trengte vi virkelig å se mer av Maggie og Negan som prøver å komme seg videre etter de ubeskrivelige tingene sistnevnte gjorde i den lysningen i sesong 7-åpningen? For oss hadde det gått sju år siden Negan slo i hjel Maggies mann Glenn foran øynene på henne. For dem enda lenger… snakk om overkill.
De som håper
(Bildekreditt: AMC)
Heldigvis har jeg ingen slike bekymringer rundt den kommende The Walking Dead: The Ones Who Live, som vil gjenforene oss med Rick og Michonne, to karakterer vi ikke har sett på mange år. Det faktum at vi ikke aner hva som har skjedd med dem – bortsett fra de siste sekundene av The Walking Dead sesong 11 – gjør spin-offen enda mer mystisk og spennende. Og hvis det er emosjonelle buer jeg er ute etter, kan jeg ikke forestille meg noe bedre enn å se to tidligere partnere finne hverandre etter ti års adskillelse. Mens vi venter på at Daryl skal ta mot til seg og forhåpentligvis ta skrittet sammen med Isabelle, er jeg sikker på at The Ones Who Live vil mette oss som er sultne på kjærlighet. Det kan tross alt ikke bare være blod og innvoller.
På en måte er det synd at The Walking Dead egentlig har måttet begynne på nytt. Jeg likte faktisk Ezekiel, Yumiko, Connie og en håndfull andre nykommere som dukket opp senere i serien. Men jeg kan ikke nekte for at originalen knakk under vekten av å prøve å betjene sine mange, mange, mange hovedpersoner. Med spin-offs – som åpenbart vil krysse hverandre på et eller annet tidspunkt, med Jadis/Anne i The Ones Who Live og Morgan i Fear the Walking Dead på jakt etter Rick – trykker The Walking Dead-franchisen på reset-knappen, trimmer fettet og håper å finne tilbake til sine glansdager. Slik det ser ut nå, har jeg stor tro på at den kan gjøre nettopp det.
The Walking Dead og The Walking Dead: Daryl Dixon er tilgjengelige på AMC+ i USA. Førstnevnte kan strømmes på Disney Plus i Storbritannia, men sistnevnte har ennå ikke fått noen lanseringsdato i Storbritannia.