Det er nå ganske allment kjent at Henry Cavill kommer til å legge fra seg sølvsverdet og den hvite parykken for å gi stafettpinnen videre til Liam Hemsworth i Netflix’ The Witcher etter seriens nåværende sesong. Nøyaktig hvordan det skjer er uklart, men det ser stadig mer ut som om serien kommer til å lene seg på den kjedeligste narrative krykken i stedet for å bare akseptere at den er en såpeopera.
Selv om det ennå ikke er helt sikkert, tyder alt på at sesong 4 av Netflix’ The Witcher kommer til å gjøre en eller annen form for multiversale påfunn for å rettferdiggjøre utskiftningen av hovedrolleinnehaveren. Det er ikke bare jeg som spekulerer; folk som er involvert i serien har sagt det samme.
«Dette er en veldig liten ting som jeg vil røpe – folk som kjenner bøkene inngående, vet også at dette ikke er en typisk fantasybok. Det er ikke bare én verden. Det er ikke bare én historie som skjer i disse bøkene, i disse historiene», sa The Witcher-utøvende produsent Tomek Bagiński nylig til RadioTimes.com. «Det er en enorm, enorm verden som er veldig, veldig kompleks… Jeg stopper her!»
(Bildekreditt: Netflix)
Selv om Bagiński sannsynligvis har glemt mer om bøkene til Andrzej Sapkowski enn jeg noen gang kommer til å lære, virker dette litt søkt. Det er sant at bøkene absolutt inneholder en rekke ulike virkeligheter eller eksistensplaner – det er noe av det som gjorde Sfærenes konjunksjon så ødeleggende – men det er absolutt ikke noe som tyder på at dette er alternative virkeligheter i Marvel-stil med ulike versjoner av karakterer vi kjenner og elsker.
Men det virkelige problemet med dette er at det i praksis er en gjentakelse av et problem fra seriens første sesong. Tidslinjetriksene i første sesong var alle i tjeneste for at serien skulle bøye seg for en bestemt fortelling, en fortelling som flettet inn historier fra de ulike karakterene i hjertet av adaptasjonen. Å bortforklare en ny Geralt som en variant fra en annen virkelighet virker sikkert ryddig, men det åpner opp en helt annen ormegård fra et historieperspektiv når det allerede finnes en enda ryddigere presedens: såpeoperaer.
Ingen forventer at en skuespiller skal bli i en gitt rolle for alltid, spesielt ikke når en serie kan være en massiv tidsengasjement over mange, mange år, og det er få serier som kan matche levetiden til såpeoperaer som The Bold and the Beautiful eller The Young and the Restless. Utallige skuespillere har blitt byttet ut i disse seriene i løpet av de lange serieløpene uten at karakteren har blitt kastet eller byttet ut på annen måte. Vanligvis er den eneste bekreftelsen en voiceover som sier noe sånt som: «Rollen som Edgwin vil nå bli spilt av Gregor McName.»
(Bildekreditt: Netflix)
Og det er alt! Det er alt. Alle karakterene aksepterer den nye skuespilleren som den samme karakteren, og vi går videre. Med tanke på hvor høyprofilert Cavills exit fra The Witcher er, virker det som om den beste løsningen ville være å ikke dvele ved det. Å gjøre Hemsworths overtakelse av rollen til et slags mystisk plottpunkt vil bare føre til at seerne hele tiden må pirke og pirke i det i stedet, og hele tiden bli påminnet om Cavills fravær.
Men kanskje dette bare er en antakelse fra min side. Kanskje er det ikke slik kaken smuldrer opp. Og selv om det er slik, er det kanskje mulig at folkene bak serien ser på dette som et pluss eller en slags bonus. De gjør det beste ut av en dårlig situasjon, og det er mulig at de tror at dette har skapt en komplisert ball av fortellingstråder som fansen må nøste opp. Men for meg ser det ut til å bli et åpent sår som vil forverre situasjonen når de blir tvunget til å ta tak i det i stedet.
The Witcher Season 3, Volume 2 slippes på Netflix 27. juli, og du kan lese alt om det og alt annet vi vet om Netflix’ The Witcher.