Paul King dykker ned i bakgrunnshistorien til Roald Dahls eksentriske sjokolademaker Willy Wonka med sin nye musikalske opprinnelseshistorie. Med Timothée Chalamet i hovedrollen tar Wonka seerne med tilbake til sine tidlige dager, og viser hvordan han går fra å selge sjokolade i en liten butikk til å bli verdenskjent. Den nye, fantastiske filmen har fått strålende kritikker og har en stjernespekket rollebesetning med blant andre Olivia Colman, Hugh Grant og Keegan-Michael Key.
I forkant av premieren fikk Total Film muligheten til å snakke med Key om hans rolle som politisjef i filmen. Her er samtalen vår, redigert for lengde og klarhet.
Total Film: Fortell meg om din interaksjon med denne historien før du fikk denne rollen. Er dette noe du vokste opp med å se eller lese? Eller er det noe som har ligget i bakgrunnen med en kulturell forståelse av det?
Keegan-Michael Key: Jeg vil nok si at det er mer det siste enn det første for meg. Selv om jeg er en fan. Jeg er en stor fan av Gene Wilder-filmen fra 1971, og jeg husker at den ble vist som spesialprogram på TV.
Så jeg var spent, som alle amerikanske barn ville vært, tror jeg. Det er noe hjertevarmende og samtidig djevelsk over Dahls verk. Det synes jeg var veldig tiltalende. Det er nesten litt opprørsk å se på serien, på en måte. Og samtidig tenker man på seg selv som et barn som tenker: «Jeg oppfører meg i hvert fall ikke som de barna.» [ler].
Ja. «Jeg er ikke Mike Teavee.»
Ja.
Det er interessant, det er en slags grusomhet i Dahls verk noen ganger, som er ganske deilig, en slags ekkelhet. I mellomtiden kommer dette fra pennen til en som har skapt Paddington, som bare er herlig. Kan du gi meg en idé om hva vi kan forvente oss når det gjelder tonen? Er det et element av Roald Dahls grusomhet og ondskap som vi liker? Eller er det Paddington-sødme?
Det er litt av en hybrid, hvis man i det hele tatt kan si det, for det virker som om de på en måte er nesten diametralt motsatte av hverandre. Paul King, regissøren vår, er et vandrende hjerte – det er han virkelig. Han er en herlig, følsom mann. Jeg tror at selv han forsøkte å tilføre litt av grusomheten slik at vi skulle hedre Dahl på den måten.
Uten å røpe for mye vil jeg si at karakteren min – hvordan skal jeg si det – på en måte bærer Dahls kappe. Eller opplevelsene som karakteren min går gjennom i filmen, bærer den Dahl-istiske… Skjønner du hva jeg mener?
Ja, det gjør jeg. Han er en slags Miss Trunchbull i Matilda, eller de fæle tantene i James og den store ferskenen. Han er en slags grotesk slemming som får sin straff, håper jeg.
Ja [ler].
Ikke at du vil si det.
Ja, det er en følelse av Dahl-isme som gjennomsyrer stykket. Men samtidig er det en slik hjertevarmende form for uskyldig, øyeåpnende herlighet. Jeg tror du brukte begrepet «herlig». Det er en herlighet, som i og for seg er veldig deilig, den herligheten – den kingianske håpefullheten som man ser i Paddington. Men i motsetning til Paddington er ikke alle i denne verden snille. Ikke alle i denne verdenen er velmenende.
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Tror du at dette er det rette tidspunktet for en film som denne? Vi har alle vært gjennom pandemien og alt mulig, og vi har kanskje kommet ut av det med en større lengsel etter vennlighet og godhet. Og selv om du sier at det er en Dahl-aktig grusomhet i filmen, er den i bunn og grunn en godbit – en filmisk godbit som noe Wonka kan lage. Og det er det vi som publikum higer etter?
Jeg tror virkelig at vi higer etter det. Det er nesten som om vi befant oss i pandemien, og nå har vi på sett og vis en mulighet til å dele vennlighet med andre, ansikt til ansikt. Så la oss gå ut og gjøre det.
Det håper jeg i hvert fall. Det er i hvert fall min følelse. Når vi igjen begynner å omgås hverandre, når vi igjen støter på hverandre, og når vi igjen føler hverandre på pulsen i denne sosiale dansen som vi kaller livet, har vi muligheten til ikke bare å gjenoppta kontakten, men å gjenoppta kontakten med vennlighet. Jeg tror dette bildet kommer til å bli et perfekt eksempel på det.
Jeg vet at jeg sier det hele tiden, men det er en følelse av håp i dette bildet. Og det faktum at det ikke bare er Willy, men selve filmen har en ukuelig ånd. Jeg håper folk går ut av kinosalen mer oppløftet enn de var da de gikk inn.
Herlig. Ja, takk. Meld meg på. Jeg vil ha to billetter, om og om igjen. Til slutt, hva er egentlig favorittsjokoladen din?
Det jeg liker best å spise? Det fantes en gang – jeg vet ikke om dere fortsatt lager dem – men det fantes en Cadbury’s rosin- og nøttebar.
Frukt og nøtter?
Ja, frukt og nøtter. En Cadbury’s frukt og nøtter. Jeg vokste opp like i nærheten av Canada, som er Storbritannia-lite [ler]. Jeg vokste opp omtrent 10 minutter fra Canada da jeg var liten, og av og til dro jeg og foreldrene mine over grensen for å kjøpe ordentlig sjokolade. Du kan få Cadbury’s-sjokolade. Så det var alltid det jeg likte best.
Wonka kommer på kino i Storbritannia 8. desember og i USA 15. desember. Du kan også sjekke ut intervjuet vårt med hovedrolleinnehaver Timothée Chalamet, og hold utkikk etter flere samtaler med skuespillerne og filmskaperne på nettstedet og i podcasten Inside Total Film senere i uken.