Førstepersons skytespill er et omskiftelig konsept. Er det definert av deathmatcher eller filmkampanjer? Battle royale eller loot-shooting? Sannheten er at sjangeren aldri har vært bare én ting. Og etter tre tiår nekter sjangeren å stå stille – i stedet beveger den seg inn i nye og uutforskede områder.
Det vi kan slå fast, er punktene, øyeblikkene da ett FPS-spill fundamentalt har endret reglene for hva sjangeren kan og ikke kan være. Ta en kaffe, slå av sikkerhetssperren og bli med oss over på siden for en eksplosiv feiring.
10. Doom
(Bildekreditt: id Software)Abonner på Play Magazine
(Bildekreditt: Future, Focus Entertainment)
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Play Magazine. Abonner på Play Magazine for å få flere gode reportasjer, intervjuer og annet levert til din digitale enhet eller hjem til deg.
Utgiver: Bethesda Softworks
Utvikler: ID Software
Utgitt: 1993
I 1993 var Johns i ferd med å forandre verden. Ved å utvikle en banebrytende motor som kunne trylle frem både vertikalt rom og en rekke grelle farger, tok John Carmack for første gang 3D-spill utover enkle labyrinter. John Romero, på sin side, designet nivåer som fikk spilleren til å føle seg som en rotte i en felle, og introduserte både fart og skrekk i sjangerens grunnleggende DNA. Dette er kanskje det siste spillet på listen vår, men du skal vite at det ikke finnes noe FPS uten Doom. Id Software kastet historien over bord og lot seg inspirere av demoner fra D&D-spillene sine, og satte et halsbrekkende tempo for sine etterfølgere.
9. Medal of Honor
(Bildekreditt: EA)
Utgiver: EA
Utvikler: Dreamworks Interactive
Utgitt: 1999
Det er vanskelig å forestille seg en tid da DualShock-kontrolleren var en nyvinning, og ikke alle PlayStation-eiere hadde tilgang til to tommelstikker. Det er enda vanskeligere å gå tilbake og spille et FPS som lå i den perioden, og som led under disse begrensningene. Å holde nede en skulderknapp for å styre geværet? Det er neppe det samme som Saving Private Ryan var laget av. Men andre deler av Medal of Honor, som undercover-sekvensene og den sørgmodige musikken, formet tonen i krigsskytespill i flere tiår fremover. Og det gjorde PlayStation-publikummet sultent på mer førstepersonsaction i PC-stil.
8. Borderlands
(Bildekreditt: 2K)
Utgiver: 2K
Utvikler: Gearbox Software
Utgitt: 2009
Bungie kan takke Gearbox for å ha lagt grunnlaget for loot-shooter-spillet lenge før Destiny tok sin tilfeldige vei til toppen av bunken. Selv om det er rart å tenke på det nå, var det ingen som hadde lykkes med å overføre RPG-levelling og tilfeldig tallgenerering fra Diablo til en annen sjanger før. De fire samarbeidsrollene i Borderlands tilsvarte i grove trekk de tradisjonelle D&D-gruppeposisjonene (tank, berserker, ranger, mage), men hadde nå fordelen av den umiddelbare og uforutsigbare førstepersonshandlingen. Formatet er kanskje litt slitt i dag, etter å ha blitt kopiert i The Division, Warframe og Outriders, for å nevne noen. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er en herlig loop.
7. Titanfall 2
(Bildekreditt: Respawn)
Utgiver: EA
Utvikler: Respawn
Utgitt: 2016
Selv om Titanfall-serien aldri ble noen storselger – den æren tilfaller Battle Royale-spinoffen Apex Legends – har den likevel hatt stor innflytelse på andre førstepersonsskytespill. Det tidligere Infinity Ward-teamet hos Respawn tilpasset parkour i Mirror’s Edge-stil til kamp ved å gjøre det langsommere, slik at du kunne løpe på veggen og avfyre en håndfull valgfrie skudd i samme bevegelse, og beviste at ting ikke trenger å gå stadig raskere for å bli mer spennende. En rekke Call of Duty-spill på 2010-tallet fulgte etter, og du kan fortsatt føle Titanfalls flyt i Warzone i dag. Som en bonus inneholder Titanfall 2 en av de beste skytespillkampanjene noensinne.
6. Half-Life 2
(Bildekreditt: Valve)
Utgiver: Valve
Utvikler: Valve
Utgitt: 2007
Portal var kanskje overraskelseshiten i The Orange Box i 2007, men Half-Life 2 var ikke mindre elektrifiserende da det debuterte på konsoll i samme innpakning. City 17 var kvelende fra det øyeblikket du gikk av toget, et sted som var synlig knust av det undertrykkende romvesenet Combine og dets propagandistiske samarbeidspartner, Dr. Breen. Men det var også befriende, og hver eneste pappeske og kaffekopp ble løftet opp fra å være en bakgrunnsrekvisitt til å bli et fysisk objekt du kunne plukke opp og kaste rundt. Plutselig ble det et uttrykksfullt valg om du lydig skulle kaste en brusboks i søpla eller kaste den i ansiktet på en politimann, og spenningen økte med oppdagelsen av Gravity Gun – både et livsfarlig våpen når radiatorer og toaletter ble kastet i høy hastighet, og et verktøy for å løse gåter i utkanten av Valves falleferdige østeuropeiske metropol.
Når det gjelder ansiktsuttrykk, kan ingen Half-Life 2-spiller glemme ansiktsforvridningene til Alyx Vance, som var din følgesvenn av og på gjennom hele spillet og de to utvidelsesepisodene. Valves dyktige animatører trakk Alyx’ muskler hit og dit for å etterligne menneskelig kontakt, og det fungerte, og lurte hjernen vår til å bry seg på en måte som utviklere har gjort siden. Booker og Elizabeth i Bioshock Infinite? De hadde aldri overlevd til å hate hverandre uten eksemplet med Gordon og Alyx. Og uten den miljømessige interaktiviteten i City 17 er det vanskelig å forestille seg Dishonored, Prey eller Deathloop. I fravær av sistnevnte ville vi vært nede i en PLAY 10/10.
5. Doom (2016)
(Bildekreditt: Bethesda)
Utgiver: Bethesda Softworks
Utvikler: Id Software
Utgitt: 2016
I årevis famlet Id Software i blinde når det gjaldt å relansere Doom – de levde bokstavelig talt i skyggen av det dystre Doom 3, og slet med å forene arven fra det gamle spillet med den manusbaserte, historiedrevne modellen som Call of Duty har gjort populær. Ting begynte endelig å gi mening da studioet fant på glory kill, en nærkampknapp som belønnet deg med en umotivert animasjon av en kakodemons øye som spratt ut når du kom tett på. Glory Kill var ikke bare et prangende skue, men innledet en ny måte å engasjere seg på i førstepersons skytespill.
I stedet for å holde seg i dekning, slik man hadde gjort siden Halo og Call of Duty introduserte oppladbar helse, ble spillerne plutselig oppfordret til å skyte fremover når de var under press, slik at motstanderen eksploderte i bytte mot en dusj av helseoppdateringer. I tillegg var «glory kill» bare en del av den dødelige dansen som fans av Doom i 2016 og den siste oppfølgeren har kommet til å elske. Id bygde enspillerarenaer som lignet de flytende flerspillerkartene i Quake 3, og lærte deg en kardinalregel – at det å stå stille var å omfavne døden. Doom Slayer sirklet rundt motstanderne som en hai, dobbelthoppet og sprang under innkommende raketter for å få overtaket. Sammen med Titanfall inspirerte Doom til et nytt fokus på bevegelse i FPS-sjangeren som har fortsatt den dag i dag, og som er tydelig i alt fra Apex Legends til indiehits som Neon White og Ghostrunner.
4. Call of Duty 4: Modern Warfare
(Bildekreditt: Activision)
Utgiver: Activision
Utvikler: Infinity Ward
Utgitt: 2007
De første COD-spillene satset på spektakel, men Modern Warfare var noe helt annet: oppfinnelsen av førstepersonskino. Det var litt som Cyberpunks braindancing: den forbudte gleden ved å innta perspektiver under de mest ekstreme omstendigheter man kan forestille seg. Hvor ellers kan du bli henrettet foran et TV-publikum, eller krasjlande i episenteret av en kjernefysisk eksplosjon, for så å gå bort og ta en kopp te etterpå? Historien i Modern Warfare definerte det stramt kontrollerte tempoet i FPS fremover; hvis du har spilt en Call Of Duty-kampanje det siste tiåret, vet du nøyaktig hvor stort Infinity Wards fotavtrykk er.
3. Far Cry 2
(Bildekreditt: Ubisoft)
Utgiver: Ubisoft
Utvikler: Ubisoft Montreal
Utgitt: 2008
Før Ubisofts eksperimentelle oppfølger til et tysk jungelskytespill var åpne verdener forbeholdt rollespill og Grand Theft Auto. Førstepersons skytespill, derimot, foregikk alltid i skinnende korridorer av varierende bredde. Far Cry 2 endret alt dette, og slapp deg løs i et vidstrakt østafrikansk land herjet av borgerkrig. Jeeper og hangglidere gjorde skalaen håndterbar (og ikke minst vakker), mens bevegelsesfriheten gjorde at du kunne nærme deg en utpost fra alle vinkler. I senere Far Cry-spill ble det mindre elendighet og malariapiller til fordel for en kaotisk feriestemning som bare gjorde serien enda mer populær og innflytelsesrik.
2. Overwatch
(Bildekreditt: Blizzard)
Utgiver: Blizzard Entertainment
Utvikler: Blizzard Entertainment
Utgitt: 2016
Team Fortress 2 var først ute med det tegneserieaktige lagskytespillet, men Blizzards mesterstykke var å fjerne MOBA-spillets fokus på enkeltpersoner og ultimater. Hver figur i Overwatch er en planet i seg selv, med et unikt sett med ferdigheter å mestre, en utfyllende bakgrunnshistorie og en komplementær rolle å spille på banen sammen med sine motspillere. Det er en verden til forskjell fra de utskiftbare skinnene og avatarene som befolket tidligere tiders flerspillerspillere – og et oppsett som åpnet døren for en mye bedre og bredere representasjon i en sjanger som alltid har vært sentrert rundt barske, hvite fyrer…
1. 1. PUBG: Battlegrounds
(Bildekreditt: PUBG Corporation)
Utgiver: Krafton
Utvikler: PUBG Studios
Utgitt: 2018
Warzone kunne ikke ha trukket oss kollektivt gjennom lockdown hvis ikke PUBG allerede hadde satt malen for FPS som Battle Royale. Det er litt skranglete, men alt er her: fallskjermhoppet med 99 andre spillere, den omringende sirkelen, de altfor stille spøkelsesbyene som lover både muligheten for livreddende utstyr og livsfarlige fiendemøter. Det geniale var å samle overlevelsesskrekken i DayZ i et format som alltid ga et klimaks og en dramatisk avslutning som utnyttet all spenningen i stedet for å la den forsvinne i intet. Hvis det finnes en mer overbevisende form for skytespill for flere spillere, har vi ennå til gode å se den.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Play Magazine. Hvis du vil ha flere gode reportasjer, intervjuer og annet, kan du abonnere på Play Magazine.