I etterpåklokskapens lys er det både forbløffende og morsomt at Kevin Feige bestemte seg for å basere fremtiden til Marvel Cinematic Universe på Ant-Man 3. Mens den overveldende populære No Way Home markerte den offisielle introduksjonen av Marvels multivers-saga – og brukte den som en mulighet til å forene tre elskede Peter Parkers – var det Quantumania som presenterte Thanos’ erstatter. Eller rettere sagt, erstatninger.
Og ta ikke feil, dette skulle bli Kangs æra: Som den definerende figuren i den neste fasen av eventyret skulle Marvel Phase 6 rotere rundt hans akse. Det var i hvert fall planen.
Skuespilleren Jonathan Majors har nå blitt droppet av Marvel, noe som setter spørsmålstegn ved MCUs fremtid. Men selv før dette var det tvil. Siden lanseringen av Ant-Man 3 har en usmakelig cocktail av sviktende inntekter og kaos i kulissene gjort Feiges storslåtte plan til skamme.
Ant-Man 3 var ikke nødvendigvis årsaken til denne nedgangen, men et symptom på den. Den fungerte bare som et tannhjul i en større fortelling, og sett sammen med Guardians of the Galaxy Vol. 3, Sonys Across the Spider-Verse og The Marvels, er den uten tvil den mest utskjelte Marvel-filmen i 2023. Men det hadde den ikke trengt å være. Midt i alt slammet inneholder den Marvels mest lovende og fascinerende idé på mange år.
Bortkastet potensial
(Bildekreditt: Marvel Studios)
Begravd i en bortkastet replikk i starten av filmen, før Quantumania har oppstått, krangler Cassie Lang med faren sin om at hun nylig ble arrestert for å ha blandet seg inn i politiets arbeid med byens hjemløse. «Hva skulle jeg gjøre? Se en annen vei?» spør hun Scott, indignert over hans «pass dine egne saker»-holdning. «De ryddet en uteliggerleir midt på natten. Og hvor skal de ta veien? Det er ikke deres feil at de mistet hjemmene sine i nedbøren. Ingen har råd til å betale husleie nå, med mindre man er en rik drittsekk.»
Det er et lite støt av elektrisitet før filmen vender tilbake til sin sløvhet – en pirrende tråd av bortkastet potensial. Dette kunne ha vært et tegn på en franchise som var genuint interessert i å ta et oppgjør med sine egne konsekvenser, og som var interessert i å konstruere et håndgripelig univers gjennom gjennomtenkt verdensbygging. I et kort øyeblikk stiller MCU spørsmålet: Hvilke konsekvenser ville det egentlig få hvis halvparten av befolkningen forsvant og dukket opp igjen flere år senere?
The Falcon og The Winter Soldier reflekterte selvfølgelig også over dette, på sin egen halvhjertede måte. Men den andre (og stort sett glemte) Disney Plus Marvel-serien bruker bare kaoset som Thanos’ handlinger forårsaker som et perifert bakteppe for den egentlige historien som fortelles. Det er ikke nok, og Feige bør ikke glemme hva «C» i «MCU» står for.
I stedet for å reise til kvanteriket kunne Scott og co. kanskje ha valgt et mer jordnært eventyr. De kunne ha brydd seg om de sosiale konsekvensene av episoden, og kjempet mot de uunngåelige menneskelige gribbene som forsøker å utnytte tragedien for grådighetens skyld. Hvem nyter godt av de økte leieprisene? Hvordan er livet for dem som plutselig er tilbake i virkeligheten og er hjemløse? Hvorfor er ikke superheltene våre interessert i å hjelpe dem? Det er nok ubesvarte spørsmål til å fylle en hel film eller, mer ambisiøst, en hel fase.
Menneskelige konsekvenser
(Bildekreditt: Marvel Studios)
Men intensjonen bak dialogen er ikke å utforske dette. Det er en stenografi for å etablere friksjonen mellom Cassie og Scott, for å vise hvor beskyttende han er overfor henne, og hvor mye skyld han føler for at hun ble tvunget til å vokse opp uten en far på grunn av hans fritidsaktiviteter som superhelt. Det er vellykket i så måte, ja, men også utrolig frustrerende, ettersom vi sitter igjen med utsikten til Marvels mest interessante idé på lenge, for alltid uforløst. I stedet for å engasjere seg i sine egne ideer, insisterer Ant-Man 3 på å servere overfladisk pseudostrangeness for å skjule banaliteten, og kommanderer oss: «Glem husleiekrisen og hjemløshetsepidemien vi nevnte tidligere. Nyt Quantumania!»
Sannheten er imidlertid at konsekvensene av dette er en mer overbevisende skurk enn Kang, i hvert fall i kjølvannet av Thanos’ store exit. Kanskje kunne en mer tålmodig versjon av MCU (som sannsynligvis finnes et sted der ute i multiverset) ha fokusert på dette en stund, og gitt rom for å puste ut før den neste store skurken kom.
Uavhengig av om det finnes en «superhelt-tretthet» eller ikke (og stadig mer tyder på at det gjør det), er det mulig at en mer jordnær tilnærming til MCUs fremtid – som bygger langsommere opp mot et nytt episk klimaks – kunne ha bidratt til å holde på publikums investering, ved å fortsette Thanos’ historie ved å undersøke de katastrofale konsekvensene av handlingene hans.
I stedet forteller MCU oss bare at de ikke bryr seg om å ta seg selv på alvor ved å droppe konsekvensene av episoden. Hvilken annen forklaring finnes det, når den gir oss en så katastrofal hendelse, forteller oss hvor katastrofal den er, og deretter ignorerer den og peker vagt mot multiverset i stedet?
Det er mange ting Feiges Marvel må lære av 2023 (det mest utfordrende året hittil) for å komme tilbake på tryggere grunn. Marvel har forpliktet seg til å knuse virkeligheten slik vi kjenner den, og tanken om at denne serien ikke bare kan omgå implikasjonene av sin egen historiefortelling, er viktig hvis MCU skal ha en seriøs sjanse til å gripe publikums fantasi igjen.
Hvis du vil vite mer om året som har gått, kan du sjekke ut våre guider til de beste filmene i 2023 og de beste TV-seriene i 2023.