Hva snakker vi om når vi snakker om Tomb Raider? Da jeg vokste opp på 90- og begynnelsen av 00-tallet, var det gjerne én av to ting vennene mine snakket om: å fange butleren i Croft Manor-fryseren eller Laras vidunderlige polygonbryster. Likevel var det noe annerledes med hvordan jeg reagerte på Lara. Tiltrekning, resonnerte jeg den gangen, og først senere aksepterte jeg følelsen som lengsel. Jeg ville ikke være sammen med Lara. Jeg ville være henne.
I dagens verden av Aloys, Ellies og Faith Connors er det lett å glemme hvor få spillbare kvinnelige hovedpersoner som fantes i 1996. Riktignok fantes Samus og Jill Valentine fra et halvt år tidligere, men de var unntak fra regelen. Og, la oss være ærlige, ingen av dem ble så populære som Lara.
Hun var kjendis, prydet magasinforsider, fikk sine egne skinnende Hollywood-filmatiseringer og solgte utallige produkter. Jeg kunne ikke engang bli med pappa på en Land Rover-utstilling uten å se noen som var utkledd som Lara og ble glodd på av en beige masse middelaldrende menn. For et barn av 90-tallet var hun totemisk, et veritabelt fyrtårn av femininitet. Men jeg var fullstendig klar over at hun var så mye mer. Lara var, og er, intelligent og dyktig, karismatisk og selvstendig, og egenrådig til fingerspissene. For en innesluttet transjente som meg var hun noe å strebe etter.
Croft-forelsket
(Bildet er kreditert av Eidos)CAVE REVIEWS
(Bildekreditt: Square Enix)
Den originale Tomb Raider-trilogien blir remastret til Nintendo Switch
Da jeg var liten og ikke hadde noen spillkonsoll, brukte jeg PC-en og oppsøkte kiosker for å få det jeg trengte. Flere år etter at vennene mine hadde sluttet å plyndre graver, gjenoppdaget jeg de originale spillene. Denne gangen var jeg ikke bare Lara Croft, men Lara Croft selv. Jeg kan fortsatt huske den flaksende følelsen i magen, den kjønnslige euforien, fra timene vi tilbrakte på eksotiske steder rundt om i verden.
Jeg var bare i tenårene da Angel of Darkness kom ut, men jeg husker godt hvordan jeg følte meg da jeg så på omslaget til spillet. Jeg følte meg sett. Det var den samme lengselen, den samme gleden over å se mitt eget indre bli vist frem på en så selvsikker og kraftfull måte. Minnet er fortsatt sterkt og nærværende, og til tross for alle spillets feil, setter jeg stor pris på det.
Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, var jeg blitt en skikkelig samler, og kjøpte opp originale eskekopier av spillene og alt annet jeg kunne få tak i. Jeg satt og spilte det første spillet. Jeg satte meg ned for å spille gjennom de første spillene igjen, samtidig som jeg gikk inn i nyversjonen av Tomb Raider i 2013. Selv om vi har de remastrede variantene av origins-spillene på vei, er det denne yngre, mer nyanserte versjonen av Lara som har styrt serien det siste tiåret – fra Alicia Vikander-filmen i 2018 til den nylige Netflix-animasjonen og Phoebe Waller Bridges forestående live action-serie.
På den tiden ble dette utropt som en seier for feminismen, fordi det som tidligere hadde blitt sett på som tomt øyegodteri, nå var blitt en kompleks og fullverdig karakter med stor C. Men for meg hadde Lara alltid vært det. Misforstå meg rett, jeg er helt for «Survivor»-epoken, men Lara var så stor eller liten som spilleren var villig til å investere. Hvis alt du så var T og A, ville du selvfølgelig bare se noe «for gutta». Denne tankegangen tilslører også det reelle og viktige bidraget fra kvinner helt fra starten av Lara Croft; kvinner som Vicky Arnold, som skrev manusene til de tre første spillene i tillegg til bakgrunnshistorien i håndbøkene.
(Bildekreditt: Crystal Dynamics)
«Men for transkvinner som meg betyr Lara hele verden.»
Jeg vet at hun ble designet av en hvit cis-mann, at hun opprinnelig skulle være latinamerikansk, men at det ble lagt ned veto fordi en kvinnelig hovedrolleinnehaver allerede var en stor nok kommersiell risiko. Jeg vet at en serie som bygger på å stjele gjenstander fra urfolkskulturer, er mildt sagt problematisk. Men for transkvinner som meg betyr Lara alt.
Nostalgi er et ord som brukes mye i disse dager, og som brukes om hverandre for å beskrive alt som har en eim av barndom. Men nostalgi i ordets egentlige forstand er forbundet med smerte og lengsel. Når jeg tenker på da jeg spilte Tomb Raider, husker jeg gleden jeg følte ved å eksistere som kvinne, om enn bare i et digitalt miljø. Men jeg husker også hvor mange lange år jeg hadde foran meg og hvor mye jeg måtte kjempe. Jeg kom ikke offisielt ut før jeg var 31 år gammel. Det er mange kvinner som har inspirert meg, men ingen liste ville vært komplett uten Lara Croft og hvordan hun hjalp meg med å se utover mine egne grenser.
Vil du ha mer Lara i livet ditt? Her er 10 av de beste Tomb Raider-spillene som plyndrer grotter akkurat nå.