Ved flere anledninger har jeg snublet over noe nytt i Baldur’s Gate 3 som har gått meg hus forbi i tidligere gjennomspillinger. Faktisk har stort sett hver eneste runde gitt meg noe jeg ikke har sett før. Kanskje var det derfor jeg ikke engang tenkte på å bli redd da Alfria, den elskelige tieflingbarden, dukket opp i leiren min for aller første gang. Jeg husker at jeg tenkte: Hvordan har jeg kunnet gå glipp av å ha en av favoritt-NPC-ene mine hos meg så lenge? Kanskje jeg ikke hadde sovet nok i leiren til at dette kunne utløses i første akt, eller kanskje handlingene mine i lunden utløste noe nytt. Jeg følte meg dumt nok opprømt da jeg gikk bort til sengerullen min for å avslutte dagen … men jeg fikk meg en ubehagelig vekker.
Hvorfor i all verden mistenkte jeg ikke engang at det hele hang sammen med at jeg spilte som Dark Urge for første gang? Jeg hadde endelig stålsatt meg for å prøve det unike Origin etter å ha hørt så mye om det. Som en som velger å være «snill» i virtuelle verdener, var jeg riktignok lenge skeptisk til ideen. Jeg har riktignok valgt å bli overløper i Mass Effect, og jeg har tatt tvilsomme avgjørelser i andre eventyr som The Witcher 3, men Dark Urge hørtes bare så… blodtørstig ut. Likevel tok nysgjerrigheten overhånd, og med så mye kjærlighet til Larians rollespill har jeg vært fast bestemt på å oppleve Sword Coast fra alle mulige vinkler.
Men mens jeg satt der med hånden fast klemt over munnen i sjokk, begynte jeg å lure på om jeg hadde tatt riktig avgjørelse. Den mørke trangen hadde nettopp vist seg for første gang, og stakkars Alfira var mitt uskyldige offer. Den medfødte trangen til å drepe hadde tydeligvis boblet opp til overflaten over natten på den mest ondskapsfulle og blodige måten, og jeg hadde mye blod på hendene. Lite ante jeg på dette tidspunktet at det neste jeg bestemte meg for å gjøre, skulle vise seg å bli den mest tilfredsstillende og givende måten å spille Baldur’s Gate 3 på.
Opprørsk barn
(Bildekreditt: Larian Studios)
Det fine med å spille et rollespill som Baldur’s Gate 3 er friheten og valgmulighetene det gir. Det legger virkelig vekt på rollespill, med et utall måter å forme eventyret ditt på. Alt fra å velge klasser til å bestemme hvem du vil være kjæreste med, og så mye mer, har gjort at jeg har kommet tilbake gang på gang. Dette gjelder naturligvis også for Dark Urge-løpet.
Du kan ha disse voldelige impulsene, men du trenger ikke å gi etter for dem. Om du omfavner dem eller gjør motstand, er helt opp til deg, og de vil forme hvordan reisen din for å bli kvitt rumpetrollet fra hjernen din og ta opp kampen mot Absolute-kultister vil utfolde seg. Så i de blodige etterdønningene av mitt uheldige drapsforsøk i leiren tok jeg en fast beslutning: Jeg skal ikke gi etter, jeg skal kjempe mot denne trangen. Jeg skal spille rollespill som en Tav som ikke vil ha denne forbannelsen og som er fast bestemt på å stå imot stemmen som ber dem om å drepe.
Rollespill
(Bildekreditt: Larian Studios)
Origins i Baldur’s Gate 3 åpner opp for en verden av muligheter som jeg gjerne skulle sett flere rollespill ta i bruk.
Det første jeg gjorde for å gjennomføre dette, var å være ærlig overfor gruppemedlemmene mine. Jeg kommer ikke til å gjemme Alfiras lik eller vaske blodet fra hendene. Siden jeg ikke har noen minner eller noen anelse om hvorfor jeg har dette medfødte behovet for å drepe, tenkte jeg at den beste løsningen var å si det rett ut. Kanskje de kunne hjelpe meg med å finne ut hvordan jeg kunne bekjempe dette. Samtalen skapte naturligvis en viss spenning i leiren, og alle (bortsett fra Astarion) var ganske skeptiske til meg. Men ærlighet er det beste.
Fra da av kjempet jeg konstant mot trangen på alle mulige måter. Alt fra å unngå dialoger som kunne gi næring til de djevelske tankene, til å nekte å ta liv når jeg ble presset til det av min skumle butler, Scelertias Fel
– som er en utvilsomt dårlig innflytelse som prøver å få deg til å gi etter for dine lyster etter «arven». Selvfølgelig vil handlingene dine få konsekvenser hvis du motstår driftene dine, men de gjør det faktisk desto mer givende.
(Bildekreditt: Larian Studios)
I ett tilfelle kan det å nekte å drepe sette din nærmeste følgesvenn i fare. Jeg har aldri følt meg mer nervøs over å slå en vellykket terningkast i noe spill jeg har spilt så langt, men scenen er et av de beste øyeblikkene i Baldur’s Gate 3. I mitt tilfelle var det Astarion, som etter å ha innsett at jeg så desperat prøvde å unngå å drepe ham, hjalp meg med å kjempe mot mine mørke lyster. Samtalen som utspilte seg etterpå, føltes så intim og meningsfull, og brakte oss stadig nærmere hverandre mens Tav delte sin vanskelige byrde.
Jeg vil ikke røpe så mye mer enn jeg allerede har gjort, men det blir virkelig interessant i tredje akt når du endelig får vite sannheten om opprinnelsen din og tar en siste stor avgjørelse som vil avgjøre veien din en gang for alle – og potensielt også sverdkystens skjebne. Men min vilje til å stå imot er urokkelig, og å se at innsatsen min lønner seg i en av de største konfrontasjonene du har i spillets avsluttende del, var det mest tilfredsstillende øyeblikket jeg har opplevd så langt, både når det gjelder historien og rollespillet.
Jeg har oppdaget at det å spille som Dark Urge er tilfredsstillende på flere måter. Det endrer virkelig opplevelsen av eventyret, med så mange unike interaksjoner og dialoger som er helt og holdent rettet mot Origin. Din bakgrunnshistorie gjør deg også til en integrert del av handlingen på en ny og uventet måte, noe som endelig har fått meg til å forstå hva min kollega Jasmine Gould-Wilson mente da hun hevdet at Dark Urge er kanonhistorien i Baldur’s Gate 3.
Noen ganger velger man minste motstands vei, men når det gjelder Dark Urge, er det å kjempe mot sine egne instinkter den aller beste måten å oppleve Baldur’s Gate 3 på. Kanskje en dag, hvis jeg orker det, vil jeg gi etter for trangen i en ny runde og se hvilket kaos jeg kan skape. Men enn så lenge vil jeg glede meg over spenningen ved å stå imot den veien som var tiltenkt meg, vel vitende om at Alfira var det siste offeret for trangen.
Etter 400 timer i Baldur’s Gate 3 tok jeg én stor avgjørelse som førte meg til en kamp i Ringenes Herre-stil.