Takket være det flotte arbeidet til forfatter/tegner Christian Ward, er den nåværende Batman: City of Madness-serien nok et eksempel på at den mørke ridderen har begitt seg inn i skrekkens verden.
Da et synkehull åpner seg i Gotham, blir Batman tvunget til å besøke Two-Face i Arkham. Der gjenopplever han hendelsene i Grant Morrison og Dave McKeans banebrytende tegneserieroman Arkham Asylum: A Serious House on Serious Earth. «For mange år siden ble jeg tvunget til å tilbringe en natt der», tenker Batman for seg selv. «I mine verste stunder … lurer jeg på om jeg kanskje aldri forlot det.»
Ward trekker bevisst forbindelser mellom den nye City of Madness-serien og den klassiske boken, i tillegg til å trekke inn Court of Owls og en lovecraftiansk versjon av den mørke ridderen – Batman Below. Når det er sagt, har den nye serien en lang vei å gå før den kan trumfe Arkham som den kanskje mest urovekkende Batman-tegneserien gjennom tidene.
(Bildekreditt: DC Comics)
Mye av det skyldes at det fra starten av er vanskelig å si hvor mye av Arkhams historie som i det hele tatt er tradisjonelt «ekte». Og det er ikke ment i den typiske betydningen, der en eller annen trippy eller drømmelignende effekt vrir Batmans egen oppfatning for en begrenset periode. Historien er definitivt hallusinatorisk, men det er fordi Morrisons spesifikke tolkning her anser Batmans egen verden og sinn for å være slik i seg selv.
Batman, med skulderpanseret buet i krøllete pigger og drakten som ofte fremstår som glatt, oppsvulmet hud over hele kroppen, kan knapt betraktes som en pålitelig forteller i sitt eget liv. Som mange karakterer og skurker påpeker, er det uklart hvor mye av Batmans eksistens som bare er et glimt av hans egen «galskap».
«Noen ganger tror jeg at asylet er et hode. Vi befinner oss inne i et stort hode som drømmer oss alle til live», sier den gale Hattemakeren. «Kanskje det er ditt hode, Batman. Arkham er et speil, og vi er deg.»
(Bildekreditt: DC Comics)
Det som vanligvis stabiliserer en Batman-historie – følelsen av eventyr eller Batmans uunngåelige heltedåd – er ikke å finne her. Det lille som finnes av actionfortelling (de innsatte på Arkham tar de ansatte som gisler, og Batman jages av dem etter at han ankommer), slukes i et bredt mareritt.
Denne Batman er et vesen med sammenbitte tenner og selvforakt, en mann som innser at han ikke kan unnslippe Arkham eller sitt eget hode (eller begge deler). Og i stedet for den empatien han vanligvis viser sine svakere fiender, behandler den kappekledde korsfareren dem her med avsky, som om han blir vist de verste versjonene av seg selv og nekter å innrømme det.
Arkham er gjennomsyret av religiøse allegorier, tarotbilder og utallige referanser til andre «hvor mye foregår i hodet på karakteren?»-historier som Alice i Eventyrland og til og med Psycho.
Mye av dette er imidlertid blandet inn i et produkt av karakterenes mange besettelser. Batman-fortellingen er forankret i historien om Amadeus Arkham, grunnleggeren av asylet og en person som gjennom flere tragedier og en barndom preget av traumer til slutt blir en dødsdømt pasient på sitt eget sykehus. Hans forsøk på å «helbrede» er imidlertid, i likhet med Batmans forsøk på å «redde», til syvende og sist virkningsløse.
I stedet ser det ut til at den voksende, skremmende erkjennelsen er at de begge bare er solen omgitt av vesener som går i bane rundt den og deler det som gjør dem syke. Det er en detalj som vekkes fysisk til live av den forpinte Clayface, som nærmer seg Batman med utstrakte armer: «Huden min er syk, Batman. Den er råtten og siver. Bare du kan hjelpe meg. Jeg vil bare dele sykdommen min.»
En sint Batman svarer med å slå ham nådeløst.
(Bildekreditt: DC Comics)
Dave McKeans tegninger gjengir asylet som en labyrint uten mønster eller større mening. Det er et passende valg, ettersom boken gjør det klart at det å fysisk forlate asylet på ingen måte er det samme som å mentalt finne veien ut. McKean og Morrisons tilnærming til tradisjonelle tegneseriepaneler forsterker ytterligere leserens følelse av å ha gått seg vill i kaninhullet. Det hele er veldig vakkert, ofte på en makaber måte, og den eneste karakteren som kommer helskinnet ut av det, er Jokeren, som ifølge en psykolog har en slags «supertilregnelighet» som gjør ham i stand til å håndtere verden.
Eller, i dette tilfellet, håndtere Batman, som er gjenstand for forvirret fascinasjon fra alle karakterene og spesielt Jokeren, som behandler ham med flørtende, sadistisk glede.
Utallige eksempler på Batman-medier har stilt spørsmålet: «Skaper Batman sine egne skurker? Tiltrekker eller inspirerer hans tilstedeværelse dem på en eller annen måte?» Arkham Asylum: A Serious House on a Serious Earth hevder at de kanskje allerede fantes der, i Batmans ødelagte sinn, og at de lurer i korridorene på et sted som er mer av et hjem enn han noen gang kommer til å innse.
Arkham Asylum: A Serious House on Serious Earth er ute nå fra DC Comics. Batman: City of Madness #1 er også tilgjengelig nå.
Mannen med de ti øynene, Penny Plunderer og flere! Dette er de rareste Batman-skurkene gjennom tidene.