I juli 2013 lanserte Warner Bros. The Conjuring, en skrekkfilm med et lite budsjett, regissert av Saw-skaperen James Wan – og utilsiktet kickstartet han tidenes mest innbringende skrekkfranchise.
Med Patrick Wilson og Vera Farmiga i hovedrollene handler filmen om de virkelige demonologene Ed og Lorraine Warren, som var blant de første etterforskerne av det berømte Amityville-spøkelset. Handlingen utspiller seg i 1971, og de forsøker å redde en familie fra en ondskapsfull demon på Rhode Island.
Filmen kostet beskjedne 20 millioner dollar å lage, men spilte inn 319 millioner dollar på verdensbasis, så det er ikke så rart at det ble gitt grønt lys for en oppfølger, som fokuserte på en annen av Warrens faktiske saker, nesten umiddelbart. 10 år og syv oppfølgere, hvorav de fleste er inspirert av Warrens’ liv, senere har vi tatt et tilbakeblikk på filmene i serien så langt og rangert dem fra dårligst til best. Vil du vite om vår liste stemmer overens med din? Legg fra deg rosenkransen og bønneboken, og bla videre…
8. La Lloronas forbannelse
(Bildekreditt: Warner Bros.)
La oss begynne med å slå fast at Linda Cardellini ikke kan gjøre noe galt, enten hun spiller en ulykkelig oter, en grand danois som løser mysterier eller en morder med perfekt permanent. Når det er sagt, er The Curse of La Llorona ikke særlig god – og utvilsomt det svakeste bidraget i The Conjuring-universet.
For det første er filmens tilknytning til den større serien svak. I likhet med The Conjuring utspiller den seg på begynnelsen av 1970-tallet og følger alenemoren og sosialarbeideren Anna som, du gjettet det, blir angrepet av en ondsinnet ånd. Desperat søker Anna hjelp hos fader Perez (Tony Amendola), en karakter som også var med i Annabelle fra 2014. Takket være sine egne grusomme erfaringer leder presten henne i retning av en annen, og dermed avsluttes hans engasjement – og filmens kobling til de andre i serien.
Det er interessante ting på gang her. Filmen er inspirert av meksikansk folklore og kommenterer tidlig hvordan enkelte mennesker ignorerer eller, enda verre, avviser andre kulturer, samt det sosiale hjelpeapparatet. Men alt dette blir raskt forbigått til fordel for noe mye mer generisk og altfor jumpscare-tungt. Synd og skam.
7. Annabelle
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Annabelles prolog er dødsbra; en overraskende ekkel sekvens fra 1960-tallet der en ung lege og hans vordende kone blir angrepet av naboens mordere midt på natten. Under det blodige overfallet tar en av morderne sitt eget liv mens hun holder en gammel porselensdukke som de vordende foreldrene nylig fikk i gave til babyen sin. Du skjønner hvor dette bærer hen, ikke sant? Senere blir den avdøde kvinnen identifisert som naboens fraseparerte datter, Annabelle, som for kort tid siden hadde sluttet seg til en djeveldyrkende sekt sammen med sin udugelige kjæreste. Aldri et godt tegn!
Resten er imidlertid litt kjedelig? Siden dette var den første spin-offen i serien, var det vanskelig å leve med det plutselige fraværet av Vera Farmiga og Patrick Wilsons Warrens, og manusforfatter Gary Dauberman og regissør John R. Leonetti så aldri ut til å fange den atmosfæriske stilen som var til stede i Leigh Whannell og James Wans The Conjuring.
Da filmen kom ut, hevdet kritikerne at den var «et klisjéfylt rot uten humor og overraskelser» og en «rutinemessig, ordinær skrekkfilm». Men dukken er i det minste uhyggelig som bare det, hva?
6. The Nun
(Bildekreditt: Warner Bros. Entertainment)
Etter at karakteren viste seg å være populær i The Conjuring 2, fikk Bonnie Aarons’ demoniske Valak sin egen opprinnelseshistorie i The Nun – og det ferdige produktet er en blandet fornøyelse. Enhver sjangerfan vet at religiøs skrekk er den beste formen for skrekk – ikonografien! leiren! den ultimate legemliggjøringen av det gode mot det onde! – og The Nun leverer absolutt på den visuelle fronten.
Produksjonsdesignen er nydelig, og vi følger Taissa Farmigas novisesøster Irene, som blir sendt til et avsidesliggende rumensk kloster for å etterforske et mystisk dødsfall og et selvmord på hellig grunn. Å bruke Vera Farmigas søster i virkeligheten var en genial måte å knytte filmen til den øvrige serien på, som en vits for fansen, og hun er uendelig sympatisk som den fremtidsrettede heltinnen. Filmen i seg selv byr imidlertid ikke på noen virkelig minneverdige skremsler.
Senere kommer The Nun 2, der Michael Chaves tar over som regissør etter Corin Hardy. Du må følge med for å finne ut hvor den havner på denne listen…
5. The Conjuring 3
(Bildekreditt: Warner Bros.)
The Conjuring: The Devil Made Me Do It er uten tvil den mørkeste av trioen, siden den dreier seg om en ekte drapssak. Den er tilfeldigvis også vår minste favoritt.
Filmen utspiller seg på begynnelsen av 1980-tallet, og Ed og Lorraine blir utsatt for grusomheter i hjemstaten Connecticut etter at en eksorsisme av en ung besatt gutt går galt. I stedet for å sende demonen tilbake til helvete, transporterer ekteparet Warren den uforvarende inn i guttens søsters kjæreste Arne. Til tross for 20-åringens motstand mot ondskapen, tvinger den ham til å drepe husverten sin med vold, noe som får Warrens til å prøve å bevise i retten at Arne ikke hadde kontroll over sin egen kropp.
For første gang i serien tar filmen for alvor opp publikums tanker om Warrens’ arbeid, og hvordan de, som i virkeligheten, ofte ble beskyldt for å utnytte sårbare mennesker for å tjene penger eller profilere seg som kjendiser. Filmen bytter også ut spøkelsesaktige skurker med mer realistiske hekseskurker, noe som er en velkommen forandring.
Dessverre foretrekker den mer høylytte og billigere skremsler enn Conjuring-filmene som kom før den, noe som trekker litt ned, og familien Warren er faktisk ikke så mye med. Men Ruairi O’Connor er virkelig fantastisk som den torturerte Arne.
4. Annabelle: Skapelsen
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Med tanke på mottakelsen av Annabelle var forventningene til oppfølgeren Annabelle: Creation lave, noe som utvilsomt hjalp prequelen med å imponere publikum. På overflaten er det en ganske ordinær film, men den har Miranda Otto i hovedrollen, en mørk og anstendig opprinnelseshistorie i kjernen og en rekke gode skremsler.
Et høydepunkt er når hovedpersonen Janice snubler over dukken med samme navn for første gang. Skremt dekker hun til leketøyet med et laken, men etter hvert som scenen fortsetter, reiser dukken seg – fortsatt under lakenet – i bakgrunnen av bildet og glir uhyggelig nærmere Janice. Ungdommen snur seg rundt og stivner av skrekk, mens Annabelle kommer mot henne med bøyde knær og det hele. Akkurat idet Janice skal til å skrike, faller lakenet ned på gulvet og avslører ingenting under.
Frem til da har det gjentatte ganger blitt presisert at Annabelle er et redskap for onde ånder, så vi har aldri sett henne i aksjon. Selv om hun er skjult i denne scenen, kan vi likevel glede oss over hvordan det ville vært om hun ble helt Chucky og begynte å bevege seg.
Annabelle: Creation inneholder også en cameo fra Bonnie Aarons’ The Nun, noe som understreker hvor nært forbundet disse filmene er. Morsomt!
3. Annabelle kommer hjem
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Annabelle Comes Home er kanskje ikke den beste av The Conjuring Universe-filmene, men vi vil gjerne argumentere for at den er den morsomste. Den er i bunn og grunn franchisens svar på Avengers hvis Avengers var overnaturlige skurker som ville drepe alle.
Filmen, som er skrevet av Wan og Dauberman og regissert av sistnevnte, følger Ed og Lorraines datter Judy (en alltid like god Mckenna Grace), som havner i en verden av trøbbel når hun og barnevaktene hennes ved et uhell slipper løs ånden til den titulære dukken – og hun frigjør i sin tur flere andre skurker som tidligere var fanget i Warrens’ artefaktrom.
Ved å nekte å konsentrere seg om én skurk, byr filmen på noe for enhver smak, fra skjelettspøkelset The Ferryman og et hjemsøkt brettspill til en skikkelig varulv, og er i stand til å variere skremslene sine. (Den gir gåsehud, og det mener vi som et kompliment). Variasjonen gir filmen en energi som mange av de tidligere filmene manglet, og tenåringshovedpersonene er en forfriskende forandring. Farmiga og Wilson har også skikkelige cameos. Hva mer kan man ønske seg?
2. The Conjuring 2
(Bildekreditt: Warner Bros.)
The Conjuring 2 inneholder en scene der Patrick Wilson synger en serenade for sin kone på skjermen og en gjeng skremte barn, og bare av den grunn kunne den med rette ha kapret førsteplassen på denne listen. Men vi har dessverre kåret den til nummer to i stedet.
Seks år etter hendelsene i den første filmen reiser familien Warren til Enfield i England for å hjelpe alenemoren Peggy Hodgson (Frances O’Connor) og de fire barna hennes, som har blitt utsatt for et spesielt ondsinnet, overnaturlig vesen. Du vet… det vanlige. Men James Wan blåser liv i en velkjent historie med skumle kulisser, hjerteskjærende karakterdrama og en ikonisk skurk (The Nun, selvfølgelig). Scenen der den spøkelsesaktige Bill Wilkins «snakker» til Ed gjennom Janet, som holder vann i munnen, og en annen scene der Lorraine blir skremt av et Valak-maleri, er mesterklasser i å bygge opp frykt og bruke kunstnerisk filmkunst.
Den kalde åpningen er også briljant. På slutten av The Conjuring ble det teaset for at Warrens’ neste sak ville være på Long Island, noe som fikk true crime-entusiaster til å anta at den andre filmen ville dreie seg om Amityville-mordene. Det gjorde den åpenbart ikke, men Wan gir oss likevel en forsmak på den beryktede saken her, da Lorraine kanaliserer Ronald DeFeo Jr. i en visjon og spiller ut drapet på hele familien hans. Skremmende greier.
1. The Conjuring
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Det måtte det jo være, ikke sant? Det høres kanskje litt fjollete ut, men uten The Conjuring ville det ikke vært noe Conjuring-univers, og siden filmene på toppen av denne listen alle er så gode, er det ikke mer enn rett og rimelig å plassere originalen på førsteplass.
Den er praktisk talt perfekt, siden den introduserer oss for de vanvittig sympatiske turtelduene Ed og Lorraine. Det har blitt tydelig etter hvert som årene har gått, og jo flere filmer som har kommet, at duoens romanse er seriens hemmelige våpen, og de har aldri vært mer sjarmerende enn her. I skrekkfilmer blir ektefeller ofte drevet fra hverandre på grunn av overnaturlige hendelser, og ektemenn tviler på sine hysteriske koner. Her står ekteparet Warren sammen, like dedikerte til hverandre som til å hjelpe dem som terroriseres av overnaturlige trusler.
Det betyr imidlertid ikke at det er spart på skremslene. The Conjuring kan skilte med flere uforglemmelige skremsler, fra gjem og klapp-øyeblikket og de dinglende døde føttene til Bathesbas avsløring mot slutten av filmen. Den trengte ikke blod og blodsutgytelser for å få frem sitt budskap, den gjorde det med godt manus, stil – de kostymene! – og fantastiske skuespillerprestasjoner. Det er ingen tvil om at The Conjuring har fått klassikerstatus.
Hvis du vil vite mer, kan du ta en titt på listen vår over alle de kommende skrekkfilmene som kommer i 2023 og fremover.