For å være rettferdig mot Nightghast, hadde jeg utforsket de mørkeste lommene i det forlatte landstedet i hele 20 minutter før jeg ble utsatt for spillets første skamløse jump scare. Det er også verdt å merke seg at til tross for at jeg tok meg god tid med Playstige Interactives førstepersons utforskende skrekkspill – som ble lansert i forrige uke på PS5, PS4 og Nintendo Switch – var jeg ferdig på under en time. Spillets beskjedne lengde gjenspeiles i prislappen på £2,49 / $2,99, som riktignok var nok til å inspirere meg til å kjøpe det.
Og det er jeg glad for at jeg gjorde. Nightghast bærer inspirasjonskildene sine tydelig på det spindelvevkledde ermet, samtidig som det føles som en leksjon i sjangersuksesser. Ja, Nightghast låner mye fra noen av skrekksfærens største suksesser, men den gjør det også på en stram måte som balanserer presist på grensen mellom påvirkning og imitasjon.
På tåspissene på skuldrene til giganter
(Bildekreditt: Playstige Interactive)
«Jeg har fått en invitasjon fra en enke ved navn Mildred Bartgis, som bor på landsbygda», står det på Nightghasts PlayStation Store-side. «Hun hevder at huset hennes ble hjemsøkt etter skilsmissen. Hun insisterer på at et vesen ved navn ‘Schnabelperchten’ er sint på henne fordi huset hennes aldri er rent nok. Kanskje er hun blitt tvangsnevrotisk på grunn av depresjonen hun fikk etter skilsmissen.»
«Men jeg er ikke psykolog, så jeg er ikke bekymret for hennes mentale tilstand. Denne saken er perfekt for meg, for den inneholder mange paranormale spor. Jeg må undersøke huset hennes for å finne ut om det virkelig er hjemsøkt eller ikke.»
En merkelig invitasjon til et hjemsøkt sted? Da er Silent Hill 2 krysset av på listen. En førstepersonsundersøkelse av et forfallent hus på landet? Det er P.T. og Resident Evil 7. Myriader av pyntegjenstander, ødelagte fotografier, vandrende gjenferd, jump scares, inkongruente gåter og sjangertroper i form av blodtilsølte korridorer, dører som knirker opp av seg selv og uforklarlige strømbrudd? Jeg mener, det kunne vært en hel rekke skrekkspill, men det er definitivt Layers of Fear-vibber overalt i forsøket på å komme til bunns i hva i helvete som foregår i Nightghast.
For å være rettferdig mot Nightghast, hadde jeg utforsket de mørkeste lommene i det forlatte landstedet i hele 20 minutter før jeg ble utsatt for spillets første skamløse jump scare. Det er også verdt å merke seg at til tross for at jeg tok meg god tid med Playstige Interactives førstepersons utforskende skrekkspill – som ble lansert i forrige uke på PS5, PS4 og Nintendo Switch – var jeg ferdig på under en time. Spillets beskjedne lengde gjenspeiles i prislappen på £2,49 / $2,99, som riktignok var nok til å inspirere meg til å kjøpe det.
Og det er jeg glad for at jeg gjorde. Nightghast bærer inspirasjonskildene sine tydelig på det spindelvevkledde ermet, samtidig som det føles som en leksjon i sjangersuksesser. Ja, Nightghast låner mye fra noen av skrekksfærens største suksesser, men den gjør det også på en stram måte som balanserer presist på grensen mellom påvirkning og imitasjon.
På tåspissene på skuldrene til giganter
(Bildekreditt: Playstige Interactive)
«Jeg har fått en invitasjon fra en enke ved navn Mildred Bartgis, som bor på landsbygda», står det på Nightghasts PlayStation Store-side. «Hun hevder at huset hennes ble hjemsøkt etter skilsmissen. Hun insisterer på at et vesen ved navn ‘Schnabelperchten’ er sint på henne fordi huset hennes aldri er rent nok. Kanskje er hun blitt tvangsnevrotisk på grunn av depresjonen hun fikk etter skilsmissen.»
«Men jeg er ikke psykolog, så jeg er ikke bekymret for hennes mentale tilstand. Denne saken er perfekt for meg, for den inneholder mange paranormale spor. Jeg må undersøke huset hennes for å finne ut om det virkelig er hjemsøkt eller ikke.»
En merkelig invitasjon til et hjemsøkt sted? Da er Silent Hill 2 krysset av på listen. En førstepersonsundersøkelse av et forfallent hus på landet? Det er P.T. og Resident Evil 7. Myriader av pyntegjenstander, ødelagte fotografier, vandrende gjenferd, jump scares, inkongruente gåter og sjangertroper i form av blodtilsølte korridorer, dører som knirker opp av seg selv og uforklarlige strømbrudd? Jeg mener, det kunne vært en hel rekke skrekkspill, men det er definitivt Layers of Fear-vibber overalt i forsøket på å komme til bunns i hva i helvete som foregår i Nightghast.
Bevegelsene i Nightghast er litt oppstyltet når du snubler rundt i de svakt opplyste gangene og de mørkeste avkrokene i landstedet, og det er mange gjenstander som kan undersøkes uten annen grunn enn å tilfredsstille nysgjerrigheten. Men der spillet skinner, er i memoene, avisutklippene og politirapportene i OG Alone in the Darks-stil, som fyller ut noen av hullene i Mildred Bartgis’ historie – og også hvorfor du er så engasjert i den foruroligende fortellingen hennes.
Indie Spotlight
(Bildekreditt: Future Friends Games)