Mot slutten av fjoråret skrev jeg om gjenoppdagelsen av det 33 år gamle konsollrollespillet jeg brukte et år på å leie fra Blockbuster Video etter at det (optimistisk nok) lovet 300 timers spilletid. Sword of Vermillion – Sega Mega Drive/Genesis-rollespillet fra 1992 – hadde nemlig unngått meg i årevis, rett og slett fordi jeg ikke husket navnet. Jeg hadde lagt ned dusinvis av timer i et spill som føltes flere år foran konkurrentene, og likevel var det tidens gang som gjorde at det hadde forsvunnet fra minnet mitt i mer enn tre tiår.
I dag kommer jeg tilbake med en lignende personlig åpenbaring – men i stedet for å gjenoppdage et spill jeg helt hadde glemt tittelen på, er jeg her for å lovprise et spill jeg en gang elsket, men rett og slett hadde glemt at det fantes: The Legend of Dragoon.
Legendarisk
(Bildekreditt: Japan Studio)Skrekken
(Bildekreditt: Capcom)
21 år senere er det beste Resident Evil-spin-off-spillet fortsatt det mest undervurderte.
De som kjenner Japan Studios’ svunne rollespillklassiker, vil kanskje lure på hvordan jeg kunne glemme det. The Legend of Dragoon har siden utgivelsen ved årtusenskiftet opparbeidet seg en trofast tilhengerskare, og siden i fjor er det nå tilgjengelig på PS4 og PS5 via PlayStation Store. Men da The Legend of Dragoon først kom ut (i 1999 i Japan, i midten av 2000 i USA og tidlig i 2001 i Europa), var det i skyggen av Final Fantasy-serien. Sistnevnte gjorde sitt første store inntog på det vestlige markedet med Final Fantasy 7 i 1997, Final Fantasy 8 året etter og Final Fantasy 9 året etter. For mange, meg selv inkludert, markerte disse spillene inngangen til JRPG-spill i full 3D på PlayStations debutkonsoll, og hver gang et nytt ansikt trengte seg til topps, var det lettere sagt enn gjort å gjøre seg bemerket.
The Legend of Dragoon forsøkte imidlertid å gjøre det i løpet av de første 30 sekundene. Til en finurlig pianomelodi understøttet av strykere og en skarptromme, viste en CGI-intro en by som brant ned til grunnen. Bygninger ble utslettet av et regn av ild, glassfasaden på et klokketårn ble knust fra innsiden og ut, og tykke røykskyer veltet opp foran en fullmåne. Et pansret kavaleri stormet byens støvete gjennomfartsvei før de steg av, plasserte en glødende marmor over pannen på en sovende kvinne, tappet henne for hukommelse (tror jeg) og kastet henne i fengsel. Det hele så virkelig vakkert ut – det var noe av det beste jeg hadde sett på det tidspunktet. Og jeg var helt hekta.
Mot slutten av fjoråret skrev jeg om gjenoppdagelsen av det 33 år gamle konsollrollespillet jeg brukte et år på å leie fra Blockbuster Video etter at det (optimistisk nok) lovet 300 timers spilletid. Sword of Vermillion – Sega Mega Drive/Genesis-rollespillet fra 1992 – hadde nemlig unngått meg i årevis, rett og slett fordi jeg ikke husket navnet. Jeg hadde lagt ned dusinvis av timer i et spill som føltes flere år foran konkurrentene, og likevel var det tidens gang som gjorde at det hadde forsvunnet fra minnet mitt i mer enn tre tiår.
I dag kommer jeg tilbake med en lignende personlig åpenbaring – men i stedet for å gjenoppdage et spill jeg helt hadde glemt tittelen på, er jeg her for å lovprise et spill jeg en gang elsket, men rett og slett hadde glemt at det fantes: The Legend of Dragoon.
Legendarisk
(Bildekreditt: Japan Studio)Skrekken
(Bildekreditt: Capcom)
21 år senere er det beste Resident Evil-spin-off-spillet fortsatt det mest undervurderte.
De som kjenner Japan Studios’ svunne rollespillklassiker, vil kanskje lure på hvordan jeg kunne glemme det. The Legend of Dragoon har siden utgivelsen ved årtusenskiftet opparbeidet seg en trofast tilhengerskare, og siden i fjor er det nå tilgjengelig på PS4 og PS5 via PlayStation Store. Men da The Legend of Dragoon først kom ut (i 1999 i Japan, i midten av 2000 i USA og tidlig i 2001 i Europa), var det i skyggen av Final Fantasy-serien. Sistnevnte gjorde sitt første store inntog på det vestlige markedet med Final Fantasy 7 i 1997, Final Fantasy 8 året etter og Final Fantasy 9 året etter. For mange, meg selv inkludert, markerte disse spillene inngangen til JRPG-spill i full 3D på PlayStations debutkonsoll, og hver gang et nytt ansikt trengte seg til topps, var det lettere sagt enn gjort å gjøre seg bemerket.
The Legend of Dragoon forsøkte imidlertid å gjøre det i løpet av de første 30 sekundene. Til en finurlig pianomelodi understøttet av strykere og en skarptromme, viste en CGI-intro en by som brant ned til grunnen. Bygninger ble utslettet av et regn av ild, glassfasaden på et klokketårn ble knust fra innsiden og ut, og tykke røykskyer veltet opp foran en fullmåne. Et pansret kavaleri stormet byens støvete gjennomfartsvei før de steg av, plasserte en glødende marmor over pannen på en sovende kvinne, tappet henne for hukommelse (tror jeg) og kastet henne i fengsel. Det hele så virkelig vakkert ut – det var noe av det beste jeg hadde sett på det tidspunktet. Og jeg var helt hekta.
(Bildekreditt: Japan Studio)