Er det bare meg, eller var stumfilmtiden den beste for komedier?

Tenk på stumfilm, og det er sannsynlig at du kommer til å tenke på en rekke bilder. Grev Orloks skygge på trappen i Nosferatu (1922), kanskje, eller bylandskapene i Fritz Langs Metropolis (1927). Men før eller siden vil du nok også se for deg en scene fra en av epokens mange komedier.

Siden stumfilmen er avhengig av visuell historiefortelling og en og annen mellomtittel, er det logisk at komedien var så sentral i filmens tilblivelse. Klovner og mimere visste hvor viktig det var med en god gag, så det var bare naturlig at slike tradisjonelle former for opptreden ble overført til lerretet, med ikoniske resultater.

Ta for eksempel Safety Last! (1923), for eksempel. Selv om den er over 100 år gammel, har den ikke mistet noe av sin evne til å fremkalle både latter og gisp. Filmen er kanskje mest kjent for finalen – der Harold Lloyd klatrer over en varehusbygning og dingler fra en gigantisk urskive – og har blitt en slags forkortelse for de vanvittige stuntene og den fysiske komikken som definerte sjangeren.

Apropos fysisk, hvem kan vel glemme Buster Keaton? I en tid med vektløs CGI er det fortsatt imponerende å se ham balansere på fronten av en dampmaskin i The General (1926), og det samme gjelder den spektakulære togulykkescenen i filmens klimaks.

Og så var det Charlie Chaplin. Da Sight and Sound i 2022 lanserte sin kåring av de 100 beste filmene gjennom tidene, hadde skuespilleren og regissøren, i likhet med Keaton, ikke bare én, men to filmer med på listen. City Lights (1931) ble laget i en tid da det var vanlig med talefilm, men Chaplin lot filmen være (stort sett) stum, og den er uten tvil bedre på grunn av det. Og selv om Modern Times (1936) inneholdt litt lyd, brukte den fortsatt mellomtekster – som da var retro – til dialogen.

Visst kan man le av smarte ordspill eller mer moderne påfunn som ekle gags, pinlig cringe-com og tabubrytende sjokk. Men med sin uendelige oppfinnsomhet vil stumfilmkomedien alltid være enerådende. Eller er det bare meg?

  • Er det bare meg, eller har vi nådd peak drone?
  • Er det bare meg, eller var Speed Racer forut for sin tid?
  • Er det bare meg, eller er Alan Partridge den beste komediefiguren noensinne?
Les mer  The Hunger Games: The Ballad of Songbirds and Snakes-regissøren om å gjøre forløperen grusommere enn forgjengerne.

Meld deg på GamesRadar+-nyhetsbrevet

Ukentlige sammendrag, historier fra miljøene du elsker, og mer

Kontakt meg med nyheter og tilbud fra andre Future-merkerMotta e-post fra oss på vegne av våre pålitelige partnere eller sponsorerVed å sende inn informasjonen din godtar du vilkårene og betingelsene og personvernerklæringen, og du er 16 år eller eldre.

Frenk Rodriguez
Hei, jeg heter Frenk Rodriguez. Jeg er en erfaren forfatter med en sterk evne til å kommunisere tydelig og effektivt gjennom mitt forfatterskap. Jeg har en dyp forståelse av spillindustrien, og jeg holder meg oppdatert på de siste trendene og teknologiene. Jeg er detaljorientert og i stand til å analysere og evaluere spill nøyaktig, og jeg tilnærmer meg arbeidet mitt med objektivitet og rettferdighet. Jeg bringer også et kreativt og nyskapende perspektiv til skrivingen og analysen min, noe som bidrar til å gjøre guidene og anmeldelsene mine engasjerende og interessante for leserne. Samlet sett har disse egenskapene tillatt meg å bli en pålitelig og pålitelig kilde til informasjon og innsikt innen spillindustrien.