Jeg ødela Baldur’s Gate 3 ved å spille som en Dark Urge. Ikke fordi jeg ikke liker å være unødvendig ond i spill – tvert imot, det er noe av det jeg liker aller best. Men når jeg skrider inn i Moonrise Towers med bare tre følgesvenner ved min side og stirrer ned rundt 90 fiender til sammen, kjenner jeg nesten at knærne til hele gruppen begynner å svikte. Jeg er i ferd med å lære på den harde måten at det er en stor, stor grunn til at utvikleren Larian Studios fraråder meg å gjøre akkurat det jeg gjør nå: å spille Dark Urge for aller første gang.
Det føles til tider veldig bra å være slem i dette spillet, spesielt når du blir belønnet for det med unikt utstyr, en behemoth-form og til og med din egen butler. Men i Baldur’s Gate 3 kan konsekvensene bli virkelig alvorlige. Min Dark Urge-gjennomspilling er første gang jeg har følt meg helt råtten mens jeg har spilt et rollespill, og første gang jeg har stirret på skjermen og stirret på utfallet av noen av de avskyelige handlingene mine. Det er sant: Jeg drepte noen mektige allierte på ordre fra min mørke trang, og alt jeg fikk var noen elendige gjenstander. Og vet du hva? Jeg ville gjort det igjen.
Advarsel: Spoilere for Baldur’s Gate 3 frem til slutten av akt 2.
De snille kommer sist
(Bildekreditt: Larian Studios)»En ny gullstandard for rollespill»
(Bildekreditt: Larian Studios)
Ta en titt på vår anmeldelse av Baldur’s Gate 3 og se hva GR+ mener om det.
Jeg plages av en kvalmende følelse av at jeg kanskje ikke er skapt for skurkerollen likevel. Få spill får deg til å innse den sannheten som Baldur’s Gate 3. Dark Urge-versjonen av hovedkampanjen er et bevis på forfatternes dyktighet, og skaper en spillbar skurk som føles vekselvis morsom og skremmende etter hvert som du beveger deg gjennom historien.
For det første er spillet veldig flink til å få meg til å glemme samvittigheten min. Det føles til tider ganske enkelt å velge de mest grusomme alternativene – logisk, flytende og naturlig for karakteren min. Jeg gir etter for trangen min og henretter den søte geistlige Isobel, beskytteren av Last Light Inn og en potensiell hovedaktør i sluttspillet i akt 2. Dette er noe jeg gjør helt tilfeldig, bare for å se hva som kan skje. Jeg spiller tross alt Dark Urge; jeg skylder meg selv å fullføre det.
Det vil si, helt til jeg blir minnet på samvittigheten min med et skikkelig slag i magen. Det var lett nok å drepe Isobel, spesielt siden det var en kamp fire mot én. Det er ikke før jeg går i nærkamp med hennes kjære gamle far, Ketheric Thorm, at jeg finner en lapp på liket hans. «Pappa, elsker deg. Iz,» står det. Au da.
Det er små detaljer som dette som viser hvor kjærlig forfatterne har tenkt ut hvert eneste utfall av de mildt sagt uoversiktlige valgene. Å drepe Isobel og alle på Last Light Inn – inkludert den potensielle følgesvennen Jaheira – er absolutt ikke det du ønsker å gjøre i en god gjennomspilling. Men som et Dark Urge kan Baldur’s Gate 3 likevel føles givende når du gjør de mest dystre ting.
Gutten er min
(Bildekreditt: Larian Studios)
Ved å holde meg selv tilbake, om så bare én gang, føles lagene av kompleksitet som er lagt til min mørke trang, monumentalt viktige.
Jeg er vanligvis ganske glad for å hengi meg til min Dark Urge, men jeg trekker grensen når den lille goblinbutleren Sceleteritas Fel prøver å få meg til å drepe min egen kjæreste. Jeg skal innrømme det: Wyll var ikke førstevalget mitt når det gjelder mitt kalde, onde hjerte, men siden jeg måtte drepe Karlachs infernalske mekaniker og hun teknisk sett aldri kommer til å kunne røre meg i det hele tatt, tenkte jeg at hvorfor ikke? En Dark Urge-munk som meg kan gjøre mye verre ting enn Blade of Frontiers. Dessuten høres det ganske tøft ut å ha en djevel til kjæreste.
Da Sceleritas kommer på besøk midt på natten og forteller meg at jeg er i ferd med å drepe yndlingskameraten min, bestemmer jeg meg for at jeg ikke vil ha noe av det. Fancy kappe til tross, jeg har ikke tenkt å drepe den eneste personen i hele leiren som faktisk synes jeg er anstendig. Det som skjer nå, er en av de mest stressende sekvensene i noe spill jeg noensinne har spilt.
Jeg vekker Wyll og forteller ham om Sceleritas’ profeti: at hvis jeg sovner, vil jeg prøve å drepe ham. Jeg må klare en rekke redningskast for ikke å gjøre det, og jeg må holde trangen min tilbake for at den ikke skal fortære meg og rive ut strupen hans. Wyll beroliger meg hele tiden, og et øyeblikk tenker jeg på at det selvgode, enøyde ansiktet hans kanskje ville tatt seg bedre ut om det var revet av. Men hans irriterende vesen er på en måte en del av sjarmen hans, så jeg fortsetter å kjempe imot. De neste øyeblikkene går febrilsk mens jeg kjemper meg tilbake fra avgrunnen før jeg endelig sovner.
Jeg våkner dagen etter, og Wyll er i live. Jeg er i live, hunden Scratch er i live, og det er alle andre også. Vel, alle unntatt Isobel Thorm. Og Alfira, den lidenskapelige tieflingbarden jeg rev i stykker med kaldt blod. Og alle jeg opprinnelig reddet i Smaragdlunden i første akt og senere ble tvunget til å drepe i Siste lys. Likevel er jeg stolt av meg selv fordi jeg ikke drepte kjæresten min.
Ved å holde meg selv tilbake, selv om det bare var én gang, føles lagene av kompleksitet som er lagt til min Dark Urge, monumentalt viktige, og det er en belønning i seg selv. Kommer jeg til å avvise min blodtørstige natur fremover, eller er det på tide å omfavne min rolle som en ektefødt Slayer? Jeg er ikke sikker ennå. Noen ting i Baldur’s Gate 3 er verdt å drepe for, men forfatterne lar deg aldri glemme at balanse er nøkkelen til enhver god historie.