Dypt inne i Moonrise Towers i Baldur’s Gate 3 stiger spenningen. Jeg prøver for øyeblikket å bryte meg inn i et fengsel i håp om å redde en gruppe tilfangetatte tieflings og dypgnomer fra klørne til Absolute Cultists. Med livene deres på spill er presset allerede stort, men det er en annen grunn til at jeg er så nervøs. Hvis jeg mislykkes her, vil det ikke bare bety at de dør i utide, det vil også sette en stopper for min mulighet til å oppnå den mest utfordrende og krevende prestasjonen i Larians rollespill: «Leave No One Behind». For å oppnå den må du «redde alle tieflingflyktninger du kan i løpet av spillet i én gjennomspilling», noe som viser seg å ikke være noen enkel oppgave. Med flere trinn som skal gjennomføres i alle de tre aktene i spillet, er det mange måter å gjøre en tabbe på og dermed slukke alt håp om å låse opp trofeet.
Etter å ha holdt alle tieflingsene i sikkerhet i første akt, har jeg ikke tenkt å tabbe meg ut nå. Ikke etter at jeg har kommet så langt. Og for at de skal overleve, går jeg ikke av veien for å ta i bruk en utspekulert taktikk for å drepe alle vaktene. Mitt første mål er å angripe alle kultister i nærheten i smug. Hver gang de snur ryggen til, benytter jeg anledningen til å slå til med Astarions dolker helt til det ikke er noen igjen å skade. Når kysten nå er klar, er det bare å ta seg inn bak cellene deres, sette dem fri ved å bryte ned bakveggene og lede dem til en båt i nærheten. Ingenting kan måle seg med følelsen av tilfredshet som skyller over meg når jeg ser Tav sette seil med alle tieflingsene om bord. Dette kan være et svært vanskelig trofé å få, men i dette øyeblikket innser jeg at det også er det mest givende å prøve å oppnå.
Frelseren
(Bildekreditt: Larian Studios)
De første stegene for å oppnå trofeet starter i første akt, med tiefling-flyktningene i Emerald Grove. Det er mange tieflings som trenger hjelp på alle mulige måter, fra å stoppe en snikmorder fra Bugbear til å kjempe mot harpyene og snakke druiden Kagha til fornuft. Hvis du klarer å redde alle sammen, møter du noen av dem igjen i Last Light Inn i Shadow-Cursed Lands i akt 2, men de er ikke ute av skogen ennå.
Noen av dem er tatt med til Moonrise Towers, mens de andre fortsatt er utsatt for farene i området. Hvis du klarer å holde alle i sikkerhet, er ikke redningsarbeidet ditt over ennå, og du må utføre noen flere oppgaver i akt 3 for å låse opp det ettertraktede trofeet. Utfordringen kommer takket være de mange hendelsene du må fullføre for å holde alle i live. Hvis en eneste tiefling omkommer i løpet av en runde, er alt over. Selv om det er givende å klare utfordringen i det hele tatt, fant jeg snart ut at jakten på å holde dem i live er en belønning i seg selv.
Et hjerte fullt av varme
(Bildekreditt: Larian Studios)
Karlachs hjertesorg i Baldur’s Gate 3 snakket direkte til min egen isolasjon, og det tok meg fullstendig på senga…
Noe av det jeg elsker mest ved Baldur’s Gate 3, er hvor reaktiv verden er. Du har et utall valgmuligheter, og innbyggerne på Sword Coast reagerer hele tiden på alt du foretar deg. Når du ser hvordan valgene dine påvirker omgivelsene, får de betydning, og denne typen tilbakemeldinger gjør at du virkelig lever deg inn i omgivelsene og føler at du er en del av dem. Selv om dette gjenspeiles gjennom hele eventyret, er det aldri tydeligere enn når du kommer til akt 3.
Den avsluttende delen av spillet avslører raskt noen av konsekvensene av det du har gjort tidligere. Og det er i åpningsområdet i Rivington i akt 3 at jeg virkelig begynner å se hvordan handlingene mine i jakten på prestasjonen har hatt innvirkning. I flyktningleiren møter jeg gruppen med tieflings som jeg reddet i Emerald Grove og senere i Moonrise Towers. Etter alt de har vært gjennom, og alt jeg har vært gjennom for å hjelpe dem, er de her, i live og i god behold.
En lysere fremtid
(Bildekreditt: Larian Studios)
Da jeg hadde kommet meg til Lower City, satte et møte med den elskelige tieflingbarden Alfira virkelig det jeg hadde oppnådd i perspektiv. På taket av tavernaen får Alfira selskap av Lakrissa, en annen flyktning jeg hadde reddet. Paret avslører at de nå er et par, og mens jeg hører dem legge begeistrede planer for fremtiden, begynner det å synke inn. Det var jeg som gjorde dette. De kan være sammen og ha en fremtid sammen på grunn av min innsats for å redde dem.
Til tross for de mange prøvelsene det innebar å redde alle sammen, var det verdt det å se paret på taket, der de delte et stille øyeblikk med utsikt over byen. Plutselig ble det klart at arbeidet mitt med å redde flyktningene virkelig gjorde en forskjell, og at det betydde noe mer i spillet enn bare å legge til enda et trofé i PlayStation-skapet. Hver gang jeg møtte en NPC som var i live i akt 3 på grunn av meg, ble jeg stadig minnet på det. Når spillet nærmer seg slutten og trofeet låses opp, er følelsen av tilfredsstillelse dobbelt. Det er ikke bare den største utfordringen å overvinne, det er også den mest tilfredsstillende.
Trofeet er absolutt fortjent for å ha gjennomført en såpass omstendelig oppgave. Det er tross alt en grunn til at bare 1,6 % av spillerne har oppnådd det på PS5. Men når du får det, er det også en hyggelig påminnelse om hva som gjør Baldur’s Gate 3 så minneverdig. Det du gjør i verden har en effekt, det betyr noe. Og du kan avslutte eventyret med vissheten om at du har hjulpet alle disse tieflingsene med å få en fremtid som ellers ville blitt tatt fra dem.
Alt som Baldur’s Gate 3 DLC trenger å følge opp, finnes i spillets første fem minutter.