Mitt førsteinntrykk av Blue Protocol, et gratis MMO fra Bandai Namco og Amazon Games som er på vei vestover neste år, kommer med en ansvarsfraskrivelse: Jeg er vanligvis ikke en MMORPG-person.
Jeg har prøvd ganske mange av de beste MMO-ene, men bortsett fra Destiny 2 som voksen og Runescape som tenåring, har jeg som regel bare spilt dem i perioder og ofte behandlet dem som enspillerspill der det har vært mulig. Det var faktisk derfor jeg var interessert i Blue Protocol til å begynne med. Det ser ut til å ha det grindete innmaten til et MMO som du kan gjøre om til et livsstilsspill hvis du liker det, men til min store glede virker det også som et morsomt og fritt JRPG som uten å blunke er gjennomsyret av energien og stilen til spill som Bandais Tails-serie.
Jeg fikk klemt inn rundt 35 minutter med Blue Protocol i Amazon Games-standen på årets Summer Game Fest, og det var en av de mest hektiske demoene jeg har opplevd i løpet av de ti årene jeg har skrevet om spill. MMO-er er notorisk vanskelige å forhåndsvise, fordi en rask bit av en vertikal skive umulig kan lære deg alt om spillets loop, sluttspillet og så videre, og det var absolutt tilfelle her.
Jeg fikk knapt tid til å puste mens jeg gikk rundt til ulike aktiviteter på en virtuell omvisning. Det er fortsatt mye jeg gjerne skulle visst, selv om innspillene fra en av hovedutviklerne bidro til å oppklare en del ting. Men hvis du bare tar med deg én ting fra denne forhåndsvisningen, så la det være dette: Jeg vil spille mer av Blue Protocol etter å ha prøvd det.
Ny verden
(Bildekreditt: Bandai Namco)
Som jeg uunngåelig gjør i MMO-er, begynte jeg med å prøve å lage en søt avatar basert på en figur fra et av de beste anime-spillene – i dette tilfellet Kisara fra Tales of Arise, blant annet fordi hun er en fantastisk tank, og jeg visste fra første minutt at jeg ville spille klassen med skjold. Som jeg skal forklare senere, angret jeg ikke på dette klassevalget. Blue Protocols karakterskaper er ganske enkel, langt unna anime-butikker som Code Vein, men den får jobben gjort, og jeg endte raskt opp med et sympatisk utseende.
Jeg likte karakteren min enda bedre etter å ha sett dem i den animerte innledningsscenen, som er en imponerende match til de påkostede anime-kortfilmene som er spredt utover spillet. Bandais rolle i Blue Protocol er tydeligst i det visuelle, fra den generelle stilen til de enkelte karakterenes design. Alle har tilbehør, og verdenen er frodig og levende.
Dessverre fikk jeg bare 90 sekunder til å ta inn denne verdenen før jeg ble geleidet inn i et fangehull med seks spillere for størstedelen av økten min. Verdenen så fin ut! Jeg vil se mer av den! Men det var kampene som sto i fokus i Blue Protocol-forhåndsvisningen min, og jeg kan egentlig ikke klage, for de virker ganske bra.
Kamp er viktigst
(Bildekreditt: Bandai Namco)
Blue Protocol er et tredjepersons actionspill, ikke et tab-target MMO. Du kan unnvike, blokkere, parere og sette sammen kombinasjoner på samme måte som i andre Bandai-spill – ta en titt på Code Vein-anmeldelsen eller Scarlet Nexus-anmeldelsen hvis du vil ha et klarere bilde. Blue Protocol har fem klasser i skrivende stund, med en lovende, lansesvingende sjette klasse på vei i en ikke altfor fjern fremtid. Keen Strider er en bueskytter, Twin Striker er en dobbeltsvingende nærkampsenhet, Spell Weaver er gruppens magiker, Foe Breaker bruker en hardtslående hammer og Blade Warden har sverd og skjold.
I likhet med Final Fantasy 14 er klassene knyttet til våpen, og det er ikke nødvendig å gå opp i nivå med flere figurer; du kan bytte klasse når du er utenfor de store kampsonene. Å lage sterkere våpen er en sentral del av Blue Protocols progresjon, og slik jeg har forstått det, kan denne grinden bli ganske lang hvis du ønsker det, med en hel del mob farming på veien.
Interessant nok har jeg blitt fortalt at disse klassene bevisst omgår den klassiske trekanten med DPS, healere og stridsvogner ved å gi hver klasse en viss fleksibilitet gjennom to skapningsbesvergelser, fire aktive ferdigheter, klasse-agnostiske passive evner og gjenstander som kan justeres for å spille mer offensivt eller støttende. Standarddemoen min, Blade Warden, var innrettet for forsvar med mange blokkeringsferdigheter som kunne beskytte lagkameratene mine, og disse kom faktisk til nytte på en meningsfull måte selv i et nybegynnerfangehull.
(Bildekreditt: Bandai Namco)
Jeg spurte franchiseleder Mike Zadorojny om min personlige syretest for MMO-klasser: babyer og barnevakter. For de som ennå ikke abonnerer på denne teorien, er det bare å vite at DPS-klasser er babyer, og at de blir passet på. For å gjøre narr av meg forklarer han at noen av Blue Protocols barnevakter kan utstyre seg med evner for å gjenopplive allierte raskere eller, som jeg gjorde da jeg spilte Blade Warden, ta skade for lagkameratene. Du kan være mer defensiv, men jeg får inntrykk av at alle er DPS på et eller annet nivå, noe som er fornuftig for denne typen handlingssystem.
Jeg klarte bare å spille Blade Warden ordentlig i omtrent 20 minutter, men til tross for det hadde jeg det fortsatt bra. Angrepene ser og føles kraftige ut, og det tok ikke lang tid før jeg begynte å kjede evner sammen og stable opp festkjedemåleren. Angrip med et skjoldslag, ta tiden til hjelp med en stun for å avbryte et fiendtlig angrep, ta to nedkjølinger for å gjøre skade, og avfyr deretter en ultimate i lommen for å helbrede. Når jeg sto overfor en haug med fiendtlige magikerangrep, satte jeg opp et stort lysskjold slik at bueskytterne bak meg kunne angripe uforstyrret. Se på meg, jeg er en god barnevakt.
(Bildekreditt: Bandai Namco)
Til min overraskelse har Blade Warden også en skikkelig parade innebygd, og etter å ha viftet bort en ildkule med en håndbevegelse var jeg overlykkelig over klassevalget mitt. Jeg er en sucker for parader i actionspill, og jeg snakker av erfaring når jeg sier at det er sjelden MMO-er får til en god parade. De grunnleggende angrepene har også fått mer dybde. Hvis du treffer helt riktig med et retningsinput, kan du endre vinkelen på karakterens sving eller få den til å bevege seg akkurat nok til å unngå en fiendtlig AoE-markør uten å bryte flyten. Den siste sjefen i fangehullet mitt var et teit villsvin med en haug med HP, men det var i det minste tilfredsstillende å hugge det. Blue Protocol har et bemerkelsesverdig robust handlingssystem til å være et gratisspill som virker ganske stort.
Det er helt klart at du kommer til å få mange fiender i Blue Protocol, fra verdenssjefer for 30 spillere til raid med seks spillere og tidsangrep, så jeg antar at det bør være gøy å drepe dem. Demoen min var oppmuntrende på den fronten. Håpet mitt er at 2024-lanseringen tar meg tilbake til Tales of Berseria-dagene, da jeg slo av hjernen og bare kombo-knuste noen fyrer i noen timer for å slappe av, nå i en fantastisk fargerik verden og noen ganger sammen med andre spillere.
Spørsmålet nå er om gratis MMO-bagasje som gacha-kosmetikk og premium battle pass på en eller annen måte vil komme i veien for moroa. Jeg har blitt fortalt at utviklerne fortsatt evaluerer slike systemer i forbindelse med spillets vestlige lansering, så jeg vet ikke hva jeg kan forvente meg der. Uansett lever håpet mitt om Blue Protocol som et JRPG-feriested fortsatt, og det er gode nyheter inntil videre.
Blue Protocol var et av de nye spillene i 2023 som vi fulgte nøye med på, selv om det ble forsinket til 2024 i USA og Storbritannia i mai. Bandai Namco og Amazon Games sikter seg nå inn på et lanseringsvindu i 2024 for action-MMORPG-spillet, som lanseres på PC, PS5 og Xbox Series X.