«Jeg snakket mye dritt til Spenser og Matt», ler Aabria Iyengar når jeg spør den siste spillederen for Critical Rolles Candela Obscura om det var noen vennskapelig konkurranse mellom hennes Circle of Tide and Bone og de foregående sirklene, ledet av Matthew Mercer og Spenser Starke. «Jeg er bare et lite troll sammen med vennene mine.»
Det er vanskelig å ikke bli begeistret når man snakker med Aabria. Lidenskapen hennes er smittende, og hun har god innsikt i hva som kreves av henne for å realisere den tredje delen av Candela Obscura – som bruker et originalt spillsystem som nå finnes i hyllene sammen med de beste bordrollespillene.
«[Matt] var den perfekte personen til å sparke det i gang,» fortsetter hun, «og Spenser, som en del av kraftstasjonen som bygde opp hele systemet, har åpenbart den morsomme fordelen at han er komfortabel og fleksibel i det, fordi han vet nøyaktig hvordan spillet skal føles. […] Treeregelen i komedier sier at du etablerer noe, og så begynner du å rote med det i kantene, så det er veldig fint å komme inn som nummer tre og si: ‘Dere har satt en veldig sterk presedens, og min jobb er å komme hit og riste i hver eneste pilar dere har etablert.»
Sløret mellom komedie og skrekk er virkelig tynt
Aabria Iyengar
Jeg stilte det samme spørsmålet, om konkurranse innad i kretsen, til Liam O’Brien, en av Aabrias medspillere i Tide and Bone.
«Hvis jeg setter meg i denne stolen, vil jeg kanskje prøve å skremme vennene mine», sier han og blir med i samtalen fra GM-setet ved det berømte Critical Role-bordet. «Akkurat nå elsker jeg bare å spille med en ny gruppe mennesker, og jeg er selvsagt veldig glad i og stolt av alt jeg har gjort i hovedprogrammet vårt på kanalen, men jeg liker nye grupper og nye verdener, og dette var bare en flott mulighet til å spille med folk jeg har spilt med før på en ny måte, som Aabria og Sam, og spille med venner jeg aldri har spilt med på denne måten før.»
Jeg spør om han kunne tenke seg å være GM for Candela Obscura. «Det vil jeg gjerne», sier han. «Jeg elsker grøssere, jeg elsker å knuse hjerter, så ja, etter hvert.»
Spenningen i berg- og dalbanen
(Bildekreditt: Critical Role)
Spenningen er til å ta og føle på hos begge to, særlig når det gjelder de mer uhyggelige tingene Candela Obscura byr på. Det er også tydelig at de ønsket en unik tilnærming til denne rollespillsjangeren, noe som fremgår av inspirasjonen de hentet fra begge sider av skjermen da de forberedte Tide and Bone: The Night Circus, Penny Dreadfuls og århundreskiftets utforskning for Aabria. Og for Liam: «Hvis jeg tenker på hva jeg kjøpte for å pusle med, har det kanskje mest til felles med Cormac McCarthys The Road.»
The Road er en postapokalyptisk og korrumperende historie, og Aabria trakk noen paralleller til disse temaene også, og andre, mer uventede.
«I denne verdenen [Candela Obscuras Fairelands]», sier hun, «er det en følelse av at frykten akkumuleres, den bygger seg opp, som gift i et system. Menneskene som kommer til Candela, som blir etterforskere og lysvoktere, har litt mer stank på seg. Så jeg tror at da vi prøvde å finne ut hvordan vi kunne øke spenningen i verden gjennom hvordan disse PC-ene ser ut og er i stand til og hva de kan gjøre, begynner den å lene seg litt nærmere superheltfilmer enn jeg tror folk flest forventer.»
Vi vil bare at alle skal ha det gøy, føle oss trygge og bli knust.
Liam O’Brien
Skrekkfilmen som sjanger har mange felles røtter med komedien, noe Aabria var inne på da hun forsøkte å undergrave sistnevntes treregel. Denne bevisstheten var en ressurs for Tide and Bone.
«Sløret mellom komedie og skrekk er veldig tynt og lite», forklarer hun, «fordi du sikter mot et stort følelsesmessig utbytte, og uansett om det er en stor latter eller et stort skrik, er det det samme. Du skaper forventninger, og du undergraver dem med enten tid eller intensitet. Du leker med de samme spakene, men sikter bare mot litt forskjellige resultater.»
Men til tross for at det er mulig å bruke visse rammer, kan skrekk være en vanskelig sjanger å lykkes med, ikke minst når det gjelder skrekkmysterier. Candela Obscura er absolutt ikke det første spillet i denne sjangeren, men selv mer etablerte systemer kan falle til jorden uten en god forventningsavklaring mellom GM og spillere. Både Aabria og Liam tilskriver nulløkten mye av det som fungerte for dem.
«Nulløkten var helt fantastisk», sier Liam. «Jeg husker veldig godt den dagen, og det var en dag da vi bare satt rundt bordet og fant frem de triste historiene våre, eller de fascinerende historiene våre, og så hvordan de passet sammen og deretter endret dem basert på det vi hørte rundt bordet. […] Det er helt sikkert aspekter av mitt eget liv og ting jeg ønsker meg, som speiler seg i rollefiguren min. Han er også litt eldre, og jeg forstår hvor sliten han er.»
(Bildekreditt: Darrington Press)
«Noe av det viktigste for å beskytte deg mot å pådra deg egne blødninger når du tar opp dine egne følelser og frykt, er å spille abstraksjonsspillet», sier Aabria klokt nok, særlig med tanke på hvor lite troende GM-er ved roret i skrekkspill kan ønske å bruke spillernes frykt mot dem, snarere enn karakterenes. «Det finnes måter å ta tak i denne frykten på, og det er bare et spørsmål om å finne ut hvordan man kan grave seg ned i den og finne ut hvorfor man er redd for de tingene man er redd for. Det blir en morsom måte å leke på, uten å traumatisere seg selv.»
«Når vi snakker om sikkerhetsverktøy, er de alle måter å mekanisere åpen kommunikasjon på», fortsetter hun. «Jeg tror det handler mye om å snakke om: ‘Hva vil du bli skremt av, og hva vil du unngå?’ Det er ingen glede i å virkelig traumatisere folk rundt bordet.»
«Det er horror», sier Liam, «og alle som er der, melder seg på for å oppleve spenningen i berg-og-dal-banen, men heldigvis er det slik at med de utmerkede sesjonsnullene vi har, er det viktig å være sikker på forhånd: Du vil bli skremt, du vil bli begeistret, men hva er det du ikke vil gå i nærheten av? Vi vil alle bare at hverandre skal ha det gøy og føle seg trygge og bli ødelagt.»
«Hva om…?
(Bildekreditt: Critical Role)
Et annet aspekt ved skrekkspill som kan være vanskelig for grupper å opprettholde, i tillegg til spiller- og GM-sikkerhet, er skrekkatmosfæren. Critical Role har sett seg råd til oppslukende kulisser og forseggjorte kostymer som mange av oss ved kjøkkenbordet ikke har, men både Liam og Aabria hadde gode råd om hvordan man kan etablere og bevare stemningen uten alt ekstrautstyret.
«Hvis alle er like engasjerte», sier Liam, «[vil tonen] forplante seg. Det bør være latter og vitser ved hvert eneste spillebord, for hva gjør vi hvis vi ikke koser oss, men hvis du sikter mot skrekk, den anspente stemningen, vil humoren komme. Latter og komedie er en utmerket trykkventil i en skrekkhistorie, for […] hvis du kan bygge opp, bygge opp, bygge opp, så le av det et øyeblikk, og så fortsette, kan du klatre høyere.»
«Hvis historien din er mørk og isolerende, kan du leve i det», legger Aabria til, «men la spillerne reagere naturlig gjennom hele spekteret av menneskelige følelser, så tror jeg du vil klare å holde deg der.»
Skrekk, når det er gjort bra, er utrolig personlig.
Aabria Iyengar
«Mitt lille triks er å be en spiller om å bidra i etableringsfasen», foreslår hun. «Spør dem hva de føler for det, for hvis jeg kan få dem til å føle noe for dette, vil alt annet falle på plass. Jeg kan forklare formen og innredningen i dette rommet tusen ganger, jeg bryr meg ikke om det: Hvis du er følelsesmessig involvert, blir alt det andre arbeidet lettere og enklere og uanstrengt.»
Fra Liams perspektiv gjorde Candela Obscura-regelsettet det lettere å leve seg inn i fortellingen, og han trakk frem Marks og Scars som eksempler på kreative valg som gjør det mulig å uttrykke skrekkens personlige konsekvenser for en karakter. «Det er bare en mer moden versjon av ‘ikke rør den varme lavaen'», sier han. «Vi er voksne mennesker rundt et bord, og siden vi har kameraer på, prøver vi å holde tempoet oppe, men hvis du spiller hjemme, er det ikke noe problem å senke farten et øyeblikk og tenke: ‘Hva ville det gjort med meg, og hvordan ville jeg reagert på det?’ Det er bare et ‘Hva om?»
(Bildekreditt: Darrington Press)
«Grøssere, når de er gjort bra, er utrolig personlige», sier Aabria. «Det handler om å ta de stille øyeblikkene og få det til å føles personlig […] Det er en lek med ‘Hva om?’ i begge retninger, og du kommer til å fortelle meg og resten av bordet hvordan det føles, hvordan det ser ut, hvordan din rollefigur beveger seg gjennom alt dette, og vi kommer til å føle skrekken gjennom det hvite i øynene dine når du kommer til rette med denne forferdelige tingen som skjer. Jeg tror du må bruke tid og bruke disse øyeblikkene og la det være personlig og enestående og stille og isolert. Jeg tror det er der den gode skrekken kommer fra.»
Hvis du vil vite mer om CR-gjengen, kan du se vårt intervju med Critical Role om hvordan de bryter ned sin egen verden til fordel for kunsten.