Da regissør Christopher Nolans neste prosjekt ble annonsert, en biografisk film om atombombens far, J. Robert Oppenheimer, fikk nyheten blandede reaksjoner. Valget av den teoretiske fysikeren som sitt neste tema var et naturlig skritt for filmskaperen, som lenge har vært fascinert av vitenskap (hans vakre odyssé Interstellar) og har tatt for seg historiske verk før (den sterke Dunkirk). Oppenheimer nevnes til og med i auteurens forrige verk Tenet, og stjernen Robert Pattinson ga Nolan en bok med fysikerens taler i gave, noe som inspirerte ham ytterligere.
Det var imidlertid valget av ordet «biopic» i disse nyhetsartiklene som førte til en viss forvirring. Det er Christopher Nolan vi snakker om, en filmskaper som aldri spiller med åpne kort og stadig tar filmfortellingen til nye, tidligere uutforskede høyder. Heist-filmen Inception utspilte seg i drømmenes verden, i actionspektaklet Tenet ble nåtiden angrepet fra fremtiden, superhelt-trilogien Dark Knight er en mesterlig jordnær krimsaga, mens mordmysteriet Memento hadde en hovedperson med anterogradt hukommelsestap. Oppenheimer kunne på ingen måte bli en enkel biografi.
Konsekvensene av besettelse
(Bildekreditt: Universal)
Så selv om den resulterende filmen riktignok er biografisk, og utforsker hendelsene i Oppenheimers liv og hans sentrale rolle i utviklingen av verdens første atomvåpen som en del av Manhattan-prosjektet, er den absolutt ikke en biografi. I stedet kaster den alle disse sjangerkonvensjonene ut av vinduet og utspiller seg som en psykologisk thriller, til tider til og med som en skrekkfilm. Publikum kastes rett inn i det Matt Damons general Groves presist beskriver som «det viktigste som noensinne har skjedd i verdenshistorien». Vi blir vitne til disse smertefulle og spennende hendelsene gjennom øynene til dem som var til stede, og det var først og fremst Oppenheimer.
Som Nolan selv understreker i en samtale med GamesRadar+ i forkant av den britiske premieren: «Dette er ikke en dokumentar, det er en kreativ tolkning av hvordan det må ha vært å leve dette ekstraordinære livet og befinne seg i disse utrolige, spennende situasjonene.» Og «nervepirrende» er virkelig ordet når Nolan fortsetter sin lange utforskning av besettelse og konsekvenser i den mest ekstreme skala – som vi ser i filmen, var det en «nesten null» sjanse, ikke en «null» sjanse, for at detonasjonen av bomben under Trinity-testen kunne antenne atmosfæren og ødelegge verden. Selv om det ikke skjedde rent fysisk, setter filmen spørsmålstegn ved om det gjorde det i overført betydning. Fysikerens beryktede ord – «I am become death, the destroyer of worlds» – gir gjenklang lenge etter at rulleteksten har gått.
Fisjon vs. fusjon
(Bildekreditt: Universal)
Det er avgjørende at filmen ikke forsøker å dømme Oppenheimer eller handlingene hans, og det samme kan sies om alle de involverte mennene og kvinnene, men i stedet presenterer oss de ulike perspektivene de hadde på de mest komplekse moralske valgene. Som Nolan sier: «Jeg ville virkelig involvere publikum i Oppenheimers dilemmaer, jeg ville ikke at de skulle dømme ham, men forstå ham.» For å gjøre dette presenteres filmen via to sekvenser som maler et stort, men likevel levende bilde: fisjon mot fusjon, farge mot svart-hvitt, Oppenheimers perspektiv mot Lewis Strauss’ (en viktig skikkelse i USAs atompolitikk, spilt av en utrolig Robert Downey Jr. som helt sikkert vil gå for beste mannlige birolle i løpet av prisutdelingssesongen).
Jeg ville at de ikke skulle dømme ham, men forstå ham.
Nolan even went to the extent of penning the fission scenes in first-person, something which is remarkably unusual for scriptwriting but allowed these to be very distinguished from the fusion sequences and really dive into Oppenheimer’s mind: «I wrote that, the fission portion, the color sequences, in the first-person and they’re very, very intensely subjective. It really is everything from Oppenheimer’s point of view. And then we contrast that with the fusion section, which is in black-and-white to just sort of orient the audience that yes, this is a slightly different point of view on Oppenheimer’s story, from a different point in time, more from Strauss’ perspective. Ultimately, the two things sort of come together. But for me, structure is very important. I really can’t embark on my script until I know the structure – then I know how it will play out across the film.»
Kollisjon
(Bildekreditt: Universal)
Som Nolan teaser for, kolliderer de to sekvensene, og visse avgjørende øyeblikk blir sett fra begge perspektiver – fisjon og fusjon, Oppenheimers og Strauss’. Men selv om man ikke skal undervurdere betydningen av Strauss’ rollefigur (faktisk ble hans rolle mer og mer avgjørende da jeg så filmen for andre gang), handler dette til syvende og sist om Oppenheimer, og vi tilbringer derfor mesteparten av tiden vår bak Cillian Murphys fengslende, gjennomtrengende blå øyne. Når Nolan skriver denne delen fra førstepersonsperspektivet, må man derfor spørre seg hvordan i all verden man i det hele tatt kan begynne å sette seg inn i Oppenheimers plagede, torturerte og enorme sinn.
Nolan innrømmer at han er svært takknemlig for at han hadde et strålende utgangspunkt i den prisbelønte biografien American Prometheus, som ga ham selvtillit til å dykke ned i denne komplekse historien: «Jeg måtte bare tolke [humrer]! Jeg var så heldig å jobbe ut fra en utrolig bok av Kai Bird og Martin J. Sherwin, som ble skrevet for over 25 år siden og vant Pulitzer-prisen. Den gir deg utrolig mye autoritet og informasjon. Så det ga meg selvtillit til å tolke derfra.»
Vi var ikke ute etter å imitere Oppenheimer, men å tolke ham.
Da Nolan hadde skrevet sin tolkning av Oppenheimer, var det på tide å gi den videre til skuespilleren som skulle spille fysikeren. Det var ingen ringere enn Murphy, som tok på seg sin første hovedrolle for filmskaperen etter å ha medvirket i fem av hans filmer.
Regissøren, som har kjent hverandre i over 20 år, har lenge vært på jakt etter den perfekte hovedrollen for den irske skuespilleren, og betrodde ham denne. For Nolan var det viktig at Murphy tilførte manuset og karakteren sitt eget perspektiv og la det over filmskaperens tolkning: «Da Cillian kom inn i prosjektet, var det første jeg sa til ham at vi ikke var ute etter å imitere Oppenheimer, men at vi i stedet var ute etter å tolke og skape vår egen karakter som gir publikum tilgang til hvordan det kan ha vært å leve i denne tiden.»
En overveldende kraft
(Bildekreditt: Universal)
I filmen lever vi virkelig i Oppenheimers hode og ser verden gjennom hans øyne, noe som er ulikt hvordan noen andre ser den. Når Oppenheimer ser opp på nattehimmelen, ser han stjerner som dør og skaper enorme sorte hull, og i de enkleste objekter ser vi atomer som kolliderer. De allerede stemningsfulle, men til tider spennende, visjonene hans blir stadig mørkere etter at bomben detoneres, når rommene plutselig gjennomtrenges av et blendende hvitt lys og huden flasser av ansiktene til menneskene som står foran ham.
Det er noe truende ved det, en kraft som nesten overvelder ham.
Akkompagnert av komponisten Ludwig Göranssons flammende filmmusikk og et oppslukende lyddesign er dette fengslende billedspråket ofte ekstremt overveldende – særlig hvis du ser filmen på IMAX-skjerm – men det er nettopp det som er poenget, og som gjenspeiler Oppenheimers sinnstilstand.
For Nolan, it was the only way to show this unusual power that these physicists were exploring, as he passionately explains: «It’s letting us into his mind to at least see the radical and colossal nature of the shift from classical physics to quantum physics. These were wizards, visionaries, working at a time where they were completely reconceiving ideas about what the world is. They are looking into dull matter and are seeing energy there, energy that ultimately can be released as an atomic bomb. So, we needed this audiovisual thread from his innermost thought process as a young man that’s beautiful but inherently dangerous, there’s something kind of threatening about it, it’s a power that almost overwhelms him, he finds a way to channel it. That thread would run right the way through to the Trinity test, which is an outward expression of that power that he’s seeing everywhere around him.»
Skjønnhet i fare
(Bildekreditt: Universal)
Mange av bildene som brukes i Oppenheimers visjoner, dukker også opp i sekvensen som mange venter på – detonasjonen av Trinity-testen. Da Nolan gikk inn i prosjektet, visste han at denne scenen ville bli avgjørende og kreve mye hardt arbeid, spesielt siden han er lojal mot praktiske effekter og ikke bruker CGI i løpet av de tre timene Oppenheimer varer. Og for filmskaperen var det å knytte Trinity til fysikerens tidlige visjoner nøkkelen til dette klimaksøyeblikket: «Vi har forsøkt å knytte teknikkene sammen. En av de første jeg viste manuset til, var Andrew Jackson, min veileder for visuelle effekter, og jeg sa til ham at jeg ikke ville bruke datagrafikk, men at vi måtte finne frem til en verktøykasse, et bildebibliotek, som kunne representere disse konseptene med bølger, partikler, energi, det ytre og det indre rom, og kontrastere disse tingene. Og vi ville at følelsen hele veien skulle være en analog følelse som knytter alle disse tingene sammen frem til og med Trinity-testen, som måtte være absolutt vakker, men samtidig absolutt farlig. Den måtte ha den reelle trusselen.»
Den måtte ha den reelle trusselen
Selv om Nolans film ikke gir noen enkle svar, ingen dom, ingen konklusjoner, og lar det være opp til publikum selv å avgjøre hva de synes om hendelsene som utspilte seg, er én ting helt klart – Oppenheimer tar utgangspunkt i regissørens frykt for atomkraft. Som han sier ovenfor, er det en «reell trussel», både den gang og nå, og filmen dunker av alvor. Til tross for at filmen utspiller seg i fortiden, snakker den i høyeste grad om verden vi lever i i dag og hva som ligger foran oss.
Oppenheimer har kinopremiere i Storbritannia og USA 21. juli. I mellomtiden kan du ta en titt på vår guide til resten av de mest spennende kommende filmene i 2023 og fremover.