Christopher Priests miniserie om Black Adam ble avsluttet denne uken.
I løpet av 12 utgaver har den legendariske forfatteren vevd en fortelling som tar for seg dyptgripende temaer som identitet og forløsning. Serien utforsker Black Adams bånd til Egypt, hans rolle i det større DC-universet og det turbulente forholdet han har til Kahndaq og folket der. Gjennom introduksjonen av Malik White, et symbol på håp og potensiell forsoning, nekter Priest å gjøre Black Adam lett å redde, og omfavner karakterens kompleksitet og skurkaktighet.
I dette eksklusive intervjuet med Newsarama forteller Priest om følelsene han har nå som boken nærmer seg slutten, om utfordringen med å gi liv til Malik White – også kjent som Bolt – og om forventningene om å sette et varig preg på arven etter Black Adam.
(Bildekreditt: DC Comics)
Newsarama: Gratulerer med denne utgaven av Black Adam. Hvordan føler du deg nå som det nærmer seg slutten?
Christopher Priest: Vel, det var en interessant opplevelse. Det var mer utfordrende enn jeg trodde det kom til å bli. Men alt i alt synes jeg vi gjorde en god jobb. Jeg synes vi gjorde banebrytende arbeid med karakteren, og det var en veldig tilfredsstillende opplevelse.
Jeg vet at da du snakket med redaktøren din om denne boken, ga du ham alle grunnene til at du ikke burde få tegneserien på grunn av noe av det du ville gjøre…
Vel, merkelig nok fikk jeg faktisk lov til å gjøre mange av de tingene jeg ville gjøre, som jeg trodde jeg ikke ville få lov til å gjøre. Men da fikk jeg folk i trøbbel.
Paul og redaktørene ville godkjenne det, men i dag eies begge de store forlagene av svært store konserninteresser, og de har en infrastruktur som gjør at ting må gå over DC eller utenfor DC for å bli vurdert. Så det blir sett på av jurister, det blir sett på av sensitivitetsfolk og så videre.
DC var ikke problemet, for å si det sånn. Og det skal sies at de kjempet for å få inn mange ting i boken som folk over dem ville ha ut. Og de presset på, og de kjempet for oss og for boken, og det er jeg veldig takknemlig for.
Du er en forfatter som hele tiden prøver å gjøre bøkene dine meningsfulle, og du går inn i mer politiske temaer. Føler du at du klarte å oppnå alt du ønsket med det?
Vel, for det første visste jeg ikke at det var en begrenset serie, så jeg hadde planlagt mye infrastruktur for år to. Mye av det som skjedde i boken, var ting som kom til å utspille seg på en mye bredere måte senere.
(Bildekreditt: DC Comics)
Endret det hvordan du tenkte på slutten?
Både ja og nei. Slutten var på en måte original. Jeg hadde egentlig ikke det konseptet da jeg begynte på boken, så jeg hadde ikke det i tankene. Jeg tror vi fikk gjort mye av det jeg ønsket å få gjort når det gjelder å utforske disse temaene, men det er litt som hulehopping – på et tidspunkt er du dypt inne i hulen og finner en masse flaggermus eller en grizzlybjørn eller kenguru eller noe annet i hulen, og du snur deg rundt og løper ut av hulen.
Jeg begynte å få folk i trøbbel. Det går ut fra DC til mystiske mennesker, og det kommer tilbake med merknader. Så DC har godkjent det, det er greit. Redaksjonen er ok. Det er ikke DC, det er mystery people. Og det er jobben deres. Jobben deres er å beskytte det større bildet av selskapets interesser, så vi får disse merknadene tilbake. Og etter en stund blir man slått ut av det, og da sier man bare: «Greit. Jeg kommer ikke til å gå dit lenger, for det er slitsomt å måtte kjempe mot rådhuset.’
Så jeg skapte denne karakteren som har disse tonalitetene, og det er veldig vanskelig å ha en slik karakter løpende rundt i DC-universet. Ikke på grunn av DC, men fordi DC eies av et morselskap som har interesser og følelser. Så jeg tror at du i løpet av boken kunne se eller føle at jeg trakk meg tilbake fra disse følsomme områdene. Selv med de politiske tingene, og ting som jeg ønsket å utforske, begynte du å føle at jeg tok et skritt tilbake, et skritt tilbake fordi vi er nede i hulen og der er kenguruen.
(Bildekreditt: DC Comics)
Et av temaene i boken har vært det faktum at det ikke finnes noen forløsning for Black Adam. Det er et interessant tidspunkt for deg å skrive den historien på, for jeg er sikker på at filmen skapte noen hindringer for det du ville gjøre…
Ja, det var ikke den beste timingen. Fordi de av åpenbare grunner prøver å fremstille Black Adam i et godt lys i filmen, men de ville ikke la meg lese manuset. Sikkerheten var for streng. Så jeg hadde ingen anelse om hva som foregikk i filmen, og jeg tenkte bare: «Vel, jeg tar avgjørelsene slik jeg ser dem.»
Men ja, jeg leste dette materialet, jeg leste Black Adam slik han ble skrevet for øyeblikket. Jeg kjenner ikke Brian Michael Bendis. Jeg beundrer ham, jeg synes han gjør fantastisk arbeid. Kanskje jeg får møte ham en dag. Jeg har ikke noe å utsette på Brian. Jeg kunne bare ikke vært mer uenig i hvordan han håndterte Black Adam-karakteren og å ha ham med i Justice League.
Jeg skulle gjerne hatt med Black Adam i Justice League. Jeg er ikke uenig i den ideen, men jeg tror ikke Batman på noen måte vil stå ved siden av denne fyren og omfavne ham som en partner. Batman fikk foreldrene sine drept. Han hater mordere. Black Adam er en morder. Det er en deal breaker for Batman.
Alle forfattere ser forskjellig på karakterer og personkarakteristikker. Og hvis du leste Justice League-serien min, syntes nok folk at den var veldig kontroversiell på grunn av hvordan jeg håndterte Justice League-karakterene. Fordi jeg ser dem på en helt annen måte, og jeg ser den tvungne pasteuriseringen, homogeniseringen, der alle heltene på en måte har samme stemme og kommer overens.
Jeg sier ikke at det var det Brian gjorde, men jeg ser på Super Friends som en falsk idé. Da jeg så Justice League, tenkte jeg at de alle ville ha disse avvikende punktene når det gjelder filosofi, hvordan de ser på heltemot og hvordan de ser på seg selv. Og jeg ville finne disse avvikende punktene og legge press på dem. Så da jeg leste om Black Adam i Justice League, plaget det meg at alle kom overens. Jeg ville bare dra i den tråden og løse den opp og få Batman til å si: «Ok, ja, jeg holder ut med deg i Justice League, men jeg forakter deg.» For jeg tror det er slik Batman ville følt om Black Adam.
(Bildekreditt: DC Comics)
Jeg ser det med det du gjorde med akkadierne. De er nyere figurer enn Justice League, men du kan se hvordan de reagerer på Black Adam i historien.
Akkadierne – jeg skapte dem. Akkadierne – jeg skapte dem fordi jeg ville at Black Adam skulle være en slags drittsekk-Thor i DC-universet, og jeg ville at han skulle ha sitt eget Åsgard. Så han drar til en ziggurat i verdensrommet, og her er disse figurene. Jeg ville egentlig bruke de egyptiske gudene, men de egyptiske gudene har blitt så ødelagt. Beklager, med all respekt for langt mer talentfulle forfattere før meg, men jeg klarte ikke å finne hode og hale i det egyptiske panteonet slik det er fremstilt i DC-universet. Og hvis jeg skulle gjenopplive det egyptiske panteon, ville jeg måtte gjøre for mange tunge løft og gå tilbake til for mye kontinuitet, noe som ville tynge serien. Så da tenkte jeg: «La oss bruke de nye gudene.»
De kommer aldri til å la meg bruke de nye gudene. Det gjør de bare ikke. Jeg satt der et øyeblikk og tenkte: «Hvorfor lager jeg ikke bare mine egne nye guder?». Og det er det Akkad er. De ligner veldig på Kirbys New Gods, men med en vri. De har sin egen avtale og sine egne ting. Og de er nabofettere til det egyptiske panteonet, så det er nært nok.
(Bildekreditt: DC Comics)
Når denne begrensede serien nå nærmer seg slutten, håper du å etterlate et varig inntrykk av Black Adam og myten om ham? Hva håper du at leserne tar med seg fra slutten av dette?
Jeg har begrensede forventninger til ettermælet, for vanligvis kommer neste forfatter og bare ignorerer alt du har gjort. Så jeg er på en måte vant til det.
Og jeg tror at leserne i dag er kloke nok til å tenke: «Ok, dette er Tom Kings versjon av Human Target, og dette er Christopher Priests versjon av Black Adam». Og setter pris på verket for det det er, i motsetning til å prøve å gjøre det universelt og prøve å få andre til å tilpasse seg det.
Jeg lot mange ting henge i luften, som demokratibevegelsen i Kahndaq. Og nå har jeg sendt Black Adam tilbake til Kahndaq uten sin menneskelighet. Hva betyr det? Fordi han ikke var noen storartet fyr med menneskelighet, og nå har han ikke det som holder ham tilbake. Og så har vi Theo som går rundt her, hva blir det neste for Theo?
Og så Malik, hvilken vei kommer Bolt til å gå? Black Adam gir ham rådet om å være ydmyk og elske rettferdighet. Vil han vandre i ydmykhet? Vil han elske rettferdighet? Det vet jeg ikke. Og det er på en måte ute av mine hender med mindre og inntil jeg får en e-post som sier: «Hei, vi kommer til å gjenoppta Black Adam.» Så, barn, skriv til DC og krev å få se hva som skjer med disse figurene!
Men ellers er det opp til den neste forfatteren som kommer, og hun eller han kan ha en helt annen tolkning. Og det er på en måte slik det bør være, synes jeg.
Hva annet jobber du med for øyeblikket?
Jeg holder på med Superman Lost. Vi har det veldig gøy med det. Jeg synes det går veldig bra. Det er en veldig annerledes bok enn Black Adam. Det er ikke en mørk Superman Lost, han er den samme fyren. Og vi har det veldig gøy med den. Og så jobber jeg med en rekke prosjekter som jeg ikke kan snakke om akkurat nå.
Black Adam #12 er tilgjengelig fra DC Comics nå.
Les mer om Black Adams krefter og tegneseriehistorie her.