Hellboy har alltid latt seg inspirere av pulp-skrekk og sci-fi-ideer, så da det ble kunngjort at Big Reds skaper Mike Mignola skulle slå seg sammen med fansenes favoritttegner Duncan Fegredo for Giant Robot Hellboy, var det bare logisk. Det er Hellboy! Han styrer en stor mecha-drakt! Og han banker løs på alle kaijuene som kommer i veien for ham.
Miniserien på tre utgaver, som lanseres 25. oktober hos Dark Horse Comics, markerer Duncan Fegredos tilbakekomst som Hellboy-tegner etter noen års fravær. Han var seriens faste tegner mellom 2007 og 2011, og tok på seg den tøffe utfordringen med å følge opp Mignola i sin egen bok. Siden da har han vært en fast del av det utvidede Hellboy-universet, og tegnet senest Hellboy og B.P.R.D.: Beast of Vargu i 2019.
Vi snakket med tegneren for å finne ut mer om den fantastiske nye serien, hans egen forkjærlighet for monsterfilmer og hvordan arbeidet hans med figuren har utviklet seg og «slappet av» med årene.
(Bildekreditt: Dark Horse Comics)
Newsarama: Gratulerer med en enormt morsom tegneserie! Hvordan vil du oppsummere Giant Robot Hellboy for leserne i en setning eller to?
Duncan Fegredo: Hellboy våkner til sjokket over å befinne seg i en overdimensjonert metallkropp på en ukjent øy med like overdimensjonerte og sinte innbyggere. Klarer han å rømme fra øya? Kan han i det hele tatt lære seg å gå i tide til å prøve?
Tegneserien har et så uimotståelig premiss, og den gir åpenbart assosiasjoner til klassiske kjempemonster/kaijufilmer. Har du latt deg inspirere av disse filmene i tegningene? Hvilke?
For meg vil skapningsfilmer alltid være synonymt med Ray Harryhausen og hans stop motion-animasjoner. Da jeg var liten i den lange sommerferien, ventet jeg på den uunngåelige TV-visningen av Jason and the Argonauts. De viste den hvert år, og hvert år slukte jeg den. Dette var tiåret før videobånd, så den eneste måten å se noe på var på TV eller kino. Den skuffet aldri.
Favorittøyeblikkene mine var den gigantiske statuen av Talos som knirket til liv, og den utrolige skjelettkampen. Jeg er sikker på at du skjønner hvilken forbindelse jeg hadde til skjelettene. Jeg hadde akkurat den scenen i tankene da jeg tegnet skjeletthæren i Hellboy: Darkness Calls. Det samme gjelder Talos. Disse scenene viste meg hvordan noe så stort og tungt burde bevege seg, og hvordan jeg skulle komponere bildet for å få en følelse av skala. Når jeg tenker meg om, gjelder det også scenen der Poseidon stiger opp fra dypet, som definitivt påvirket mange av scenene i Giant Robot Hellboy.
I nyere tid var jeg en stor fan av Gareth Edwards’ første film, Monsters. Måten han plasserte utenomjordiske skapninger i den virkelige verden på var så naturalistisk at det var fantastisk. Jeg påstår ikke at Giant Robot Hellboy er naturalistisk, men hvis jeg har klart å fremkalle noe av den samme følelsen av undring hos leserne, er jeg fornøyd.
(Bildekreditt: Dark Horse Comics)
Du har en lang historie med å tegne denne figuren. Hva appellerer mest til deg som tegner når det gjelder Hellboy og hans verden?
Det er en scene i begynnelsen av Hellboy: The Storm and the Fury der Hellboy og Alice vandrer rundt i gatene i en imaginær by i England. Alt er veldig normalt, og Hellboy passer bare inn, en knallrød halvdemon med nedfilede horn, som går rundt med kjæresten sin uten at noen hever et øyenbryn. Det liker jeg virkelig. Det er en tegneserie, og du kan slippe unna med det på en måte som er vanskeligere enn i en film.
En del av det er hvordan du tegner Hellboy, du normaliserer ham ved måten han står på, måten han reagerer på, det forankrer ham. Og det er Hellboy i alle historiene hans, han er det normale, jordnære sentrum i historien, vi relaterer oss til ham, føler smerten hans. Og hvis Hellboy er sentrum, så forankrer han deg og historien, uansett hvor sprø hendelsene rundt ham er. Jeg brukte et eksempel som jeg tegnet, men Mike har åpenbart gjort dette fra begynnelsen av, og det er magisk.
Hvordan føler du at ditt syn på figuren har utviklet seg over tid?
Jeg tror at jeg gradvis slappet av i Hellboy, lærte meg å ikke overspille og å spille de rolige rytmene. Et av Mikes tidligste tips var å tenke på Hellboy som en gammel mann og underspille reaksjonene hans. Til å begynne med ville jeg at han skulle opptre ganske bredt, altfor teatralsk, det passet ikke til karakteren hans. Det kunne jeg gjøre med den veldig unge Hellboy i The Midnight Circus. Det var så mye å tegne denne energiballen, ikke så bra for gamle Hellboy. Giant Robot Hellboy utspiller seg selvfølgelig på 60-tallet, så jeg fikk tegne ham litt yngre og børstet opp kinnskjegget!
(Bildekreditt: Dark Horse Comics)
Skapte akkurat denne boken noen nye utfordringer for deg som tegner?
Det er alltid nye utfordringer hvis du ikke vil finne deg selv i å gjenbruke de samme triksene. Det er vanskelig å ikke gå i fellen med å gjenta seg selv, men hvis det blir kjedelig for deg, blir det sannsynligvis kjedelig for leseren også.
Jeg tror den virkelige utfordringen i denne boken var å understreke størrelsen på både roboten og skapningene, noe som ikke alltid var like lett fordi det er svært få landemerker å sammenligne skalaen med. Når det er sagt, er jeg glad for at Mike var sympatisk nok til ikke å tvinge meg til å tegne disse tingene som utveksler slag i et bybilde!
Hvordan føles det å jobbe med Mike Mignola på en Hellboy-tegneserie igjen?
Det føles helt riktig! Vi har holdt på med dette i noen år nå, og selv om det har vært et lite opphold, føltes det helt naturlig da jeg begynte å huske hvordan man lager tegneserier igjen og aksepterte hvor mye arbeid det krever.
Hvordan fungerer samarbeidet deres?
Jeg er sikker på at samarbeidet vårt fungerer slik det gjør for de fleste kreative. Mike ringer og forteller meg en historie, mens jeg lytter og kommer med oppmuntrende lyder. Mike hører dem sannsynligvis ikke, for på det tidspunktet er han i sonen, og historien blir stadig mer forseggjort. Noen dager senere får jeg manuset på e-post, sammen med alle person- og stedsangivelser som Mike mener er viktige. Jeg leser manuset og prøver å la være å notere i margen, men det gjør jeg alltid. Historien utspiller seg allerede i tankene mine mens jeg leser, og noen av de tingene jeg har lyst til å rokke ved, kan jeg ikke, selv om jeg vet at det blir vanskelig å tegne. Det er bedre å følge magefølelsen.
Med Giant Robot Hellboy lagde jeg miniatyrbilder til alle tre utgavene før jeg tegnet de faktiske sidene, og jeg prøvde å få på plass de fleste av stedene, figurene og skapningene underveis. Miniatyrbildene var detaljerte nok til at jeg kunne sende dem til Mike i biter på 4-6 sider, og han kunne gi tilbakemelding på dem etter behov. Så var det bare å tegne med blyant og tusje dem. Det er overraskende hvor like de opprinnelige miniatyrbildene noen av de endelige sidene er.
Bilde 1 av 5(Bildekreditering: Dark Horse Comics)(Bildekreditering: Dark Horse Comics)(Bildekreditering: Dark Horse Comics)(Bildekreditering: Dark Horse Comics)(Bildekreditering: Dark Horse Comics)(Bildekreditering: Dark Horse Comics)
Er det ett enkelt øyeblikk fra den nye boken som du gleder deg mest til at leserne skal få se?
Jeg ville ha sagt robotens første opptreden, men den er vel allerede ute i forhåndsvisningene… (Se galleriet over – red. anm.).
Det er flere, som alle overrasket meg da jeg gikk tilbake fra den ferdige siden, og hvis jeg kan overraske meg selv, vil jeg helst at leseren skal oppdage disse øyeblikkene selv. Det hadde vært raskere å skrive SPOILERS, ikke sant?
Giant Robot Hellboy #1 utgis av Dark Horse Comics 25. oktober.
Det er et helt nytt Hellboy-spill ute nå. Her er vår dom over Hellboy: Web of Wyrd.