«Det er det som er greia med disse liveshowene», sier Sam Riegel når vi setter oss ned for å snakke om Critical Role i forkant av deres liveshow i London, deres første utenfor USA. «Vi gjør ingenting. Det er ingen pyroteknikk. Vi beveger oss ikke engang, vi sitter bare i stoler. Det er uten tvil ikke noe bra show.»
Han gliser, og vi andre – Marisha Ray, Matt Mercer og Travis Willingham – ler. Selv nå, etter at disse nerdete stemmeskuespillerne har strømmet D&D-spillet sitt for et globalt publikum i nesten ti år, etter en rekordstor kickstarter, etter å ha solgt ut Wembley Arenas 12 000 seter på mindre enn seks minutter, virker de fortsatt overrasket over populariteten til Critical Role.
Matt oppsummerer det på en god måte: «For meg som har vært rollespillnerd hele livet, er det spennende å tenke: ‘Det stemmer, vi bringer bordspill opp på rockestjerners nivå.’ Men på den annen side gir det ingen mening.»
Jeg kan ikke la være å spørre om veksten deres føles naturlig, eller om de noen gang får følelsen av at de hopper over trinn når de tar slike dramatiske sprang fremover.
Det handler ikke om å spille perfekt. Det handler om å fortelle en god historie
Marisha Ray
«Vi har en forsiktig progresjon i tingene», sier Travis. «[…] Når slike konserter [på Wembley] skjer, er det naturlig å stille spørsmålet: Kan vi gjøre dette igjen? Kan vi gjøre det i andre byer og nå ut til et større publikum som vi har vært så heldige å ha over hele verden?»
Den globale spredningen av Critical Role begynner også å gjenspeile kampanjene de forteller, ettersom hendelser fra den tredje kampanjen, med Bell’s Hells i hovedrollen, påvirker hele Exandria. Fansen ser mange kjente spillerkarakterer, NPC-er og steder vende tilbake, og trusselen fra Predathos (med det skremmende navnet God-Eater) mot guddommene i Exandria kan ha hatt en enda større effekt på deres tidligere karakterer.
«Noen av medlemmene i Vox Machina og Mighty Nein», sier Sam, «hvis de kunne snakke med Bell’s Hells, ville de nok ha sagt: ‘Hva gjør dere? Kom dere opp dit og redd gudene! Hva feiler det dere?'»
På vei mot det kosmiske
(Bildekreditt: Critical Role)
Denne utvidelsen, crossoverene, omfanget og trusselen, er tydeligvis noe som begeistrer dem.
«Jeg elsker å undersøke karakterer fra fortiden på nytt», forteller Sam. «Og det er greit for meg at karakterene mine ikke har en lykkelig slutt, for de er jo fiktive […] Som kunstnere, selv om D&D egentlig ikke er en kunstart, skaper man noe og vil at det skal leve videre. Hvis karakterene våre dukker opp i andres hjemmekampanjer rundt om i verden som NPC-er, synes jeg det er så kult, for det er noe vi har skapt som får leve videre i andres fantasi. Selv om det betyr at Scanlan dør i noens hjemmekampanje, eller hvis Fjord er skurken i andres hjemmekampanje.»
«Fjord dreper Scanlan», ler Travis, «den jævelen. Han prøvde seg på Jester.»
Nye horisonter
(Bildekreditt: Darrington Press)
Critical Rolles nyeste prosjekt er Candela Obscura, en uhyggelig skrekkserie som drives av sitt eget system. Du kan få en eksklusiv første titt på noen av sidene her.
Marisha skjærer grimase når Sam sier at D&D ikke er kunst.
«Vi skapte disse karakterene», sier hun, «og som et kunstverk får det på en måte sitt eget liv, og det er helt utrolig å se hvordan det fortsetter å leve og puste uten deg […] Du blir på en merkelig måte fratatt følelsen av eierskap fordi de på en måte blir til sine egne levende, pustende mennesker.»
Skuespillernes entusiasme for å spille i en felles verden, ikke bare i sine egne kampanjer, men også i andres, er tydelig. Matt er spesielt stolt av måten alt henger sammen på, og av fortellingen som utspiller seg over hele Exandria.
«Det er globalt», sier han, «mer enn globalt.»
«Er det himmelsk nå?» spør Travis. «Er det det som er det mest omfattende begrepet?»
Marisha og Sam er nesten samstemte, og begge foreslår et alternativ: «Det er kosmisk!»
På grunn av den kosmiske karakteren, fordi de trekker inn elementer fra tidligere kampanjer, har kampanje tre begynt å føles som et slags sluttspill – slutten på en epoke for Exandria, og kanskje også for Critical Role.
Vi kom til den tredje kampanjen, [og] jeg tenkte: «Åh, nå kommer det til å bli skikkelig rart.»
Matt Mercer
Det er noe Matt gjør med vilje. «Jeg har alltid hatt en drøm om å ha en fast spillgruppe som kan spille flere kampanjer i samme verden og kunne flette inn avgjørelser tatt i tidligere kampanjer som påvirker fremtidige kampanjer, og virkelig vise innflytelsen som valgene og karakterene deres har hatt gjennom generasjoner eller tidsperioder. Dette er den eneste muligheten jeg har hatt til å gjøre det. Og da vi kom til den tredje kampanjen, tenkte jeg: ‘Åh, nå blir det skikkelig rart.»
«Matt har gjort en veldig god jobb med å signalisere til oss at verden hele tiden forandrer seg, at folk går videre og gjør noe», sier Marisha. «Hvis du tar for lang tid på deg, vil ting skje.»
Katastrofale gardiner
(Bildekreditt: Critical Role)
«Det som skremmer meg mest med det vi skal i gang med i kampanje tre», sier Sam, «er at folk spiller hjemmekamper i Exandria. Skal vi ødelegge verden for dem?»
«Hei, mann», svarer Matt med et oppgitt smil om munnen. «Jeg ba dem ikke om å spille der. Og for å være ærlig er det ikke noe som føles kulere enn å slippe et Chroma Conclave-øyeblikk på et samfunn.»
«Men hvor kult hadde det ikke vært, både for spilleder og spillere», fortsetter Matt, «å kjøre en bestemt historie og så oppleve at dette skjer, og at alle reagerer på det som skjer. For meg som spilleder hjemme ville det vært en kul mulighet – det er som å få stafettpinnen overlevert fra en helt annen gruppe mennesker.»
Det er de enstemmig enige om. Igjen ser det ut til at det å spille i en kollektiv fantasi har stor tiltrekningskraft på dem alle.
God kunst er midlertidig. Det bør handle om å bygge noe som er viktig i øyeblikket, og ikke bygges med tanke på lang levetid. Det handler om å oppleve det nå, og jeg elsker å bygge noe og så ødelegge det for kunstens skyld…
Matt Mercer
«Det er deres egen lille Rogue One», legger Marisha til.
«Og dessuten», skynder Matt seg å tilføye, «kan de også bare si: ‘Ignorer dem [Critical Role], vi er kanon’, og det er fullt mulig.»
Jeg gir uttrykk for tankene som rumler i miljøet om at hendelsene i kampanje tre er i ferd med å få apokalyptiske vibber. Jeg spør om Matt ville gjort det – om han ville dratt i avtrekkeren hvis rollene ikke klarte å stoppe det.»Ja», sier han. «Det er det jeg elsker med dette. Jeg har aldri hatt sjansen til å gjøre slike ting. Og nå som jeg kan det, er det skummelt og spennende på samme tid. […] Jeg vet ikke om det vil fungere, men jeg gjør mitt beste.»
«Dette kan ende opp med å føles som en ny Calamity, som en Calamity 2.0», fortsetter Marisha. «Hvem vet? Kanskje vi er på vei mot noe sånt.»
Matt smiler igjen: «Jeg skjønner ikke hva du snakker om.»
Armageddon-underholdning
(Bildekreditt: Critical Role)
Hvis vi er på vei mot en ny apokalyptisk hendelse, kommer det til å skje store omveltninger – men det gir også muligheter, som Riegal forklarte da vi snakket med ham om Critical Role Calamity i 2022.
En kynisk tilnærming kan imidlertid være å si at selv om det ser ut til at Calamity 2.0 er rett rundt hjørnet, så vil vel ikke Critical Role slippe et armageddon over den verdenen de har bygget sammen i nesten ti år, en verden som har muliggjort flere andre lukrative prosjekter, inkludert bøker og spin-off-spill?
«Så lenge det er en virkelig god historie, en ærlig historie», mener Sam, «som ikke bare skrives fordi den er vill eller interessant eller får publikum til å le, men en virkelig god historie, så kan vi finne ut av resten senere.»
Matt er enig. «God kunst er midlertidig. Det bør handle om å bygge noe som er viktig i øyeblikket, og ikke bygges med tanke på lang levetid. Det handler om å oppleve det nå, og for meg elsker jeg å bygge noe og deretter ødelegge det for kunstens skyld.»
«Du er så Banksy», spøker Sam, og alle ler med ham.
Marisha legger til: «Det handler ikke om å spille det perfekte spillet, men om å fortelle en god historie.»
Hvis du vil ha anbefalinger om hva du bør spille mens du venter på neste episode av Critical Role, kan du sjekke ut guiden vår til de beste bordrollespillene.