Denne artikkelen ble først publisert i mai 2023-utgaven av Total Film. Du kan kjøpe et trykt eksemplar her.
Dario Argento eksploderte på 1970-tallet med en serie grusomme mordmysterier, krydret med morderiske kulisser, og laget deretter Suspiria, en overnaturlig spenningsthriller som i dag regnes som en av de beste skrekkfilmene noensinne.
Den italienske mesteren forteller Total Film om syv av sine mest fantastiske filmer. Vær redd, veldig redd…
Suspiria (1977)
(Bildekreditt: Produzioni Atlas Consorziate)
«Etter Deep Red [1975, Argentos fjerde giallofilm på fem år, etter debuten The Bird with the Crystal Plumage] hadde jeg virkelig lyst til å forandre noe. Jeg ville gi historiefortellingen min en ny vri. Så jeg så på skrekkfilmene jeg pleide å se da jeg gikk på videregående i Paris, og jeg pleide å gå på Cinémathèque FranÇaise for å se alle disse antikke skrekkfilmene med skygger og lys. Jeg ville virkelig at dette skulle gjenspeiles i Suspiria. Jeg ville virkelig at atmosfæren, trolldommen og heksene skulle gjenspeiles i denne filmen, som jeg ville skulle være helt annerledes enn de andre, men likevel med en Dario Argento-følelse. Jeg ville ha farger, blod og flamboyance – en magisk syretripp. Jeg elsker ting på grensen mellom virkelighet og fantasi – det overnaturlige. Hekser var noe helt spesielt. Som barn ville jeg gjerne, kanskje en gang, ha møtt en heks. Jeg pleide å tro at rektor var en heks. Det skremte meg ikke. Hekser er interessante…
«Åpningsscenen [Jessica Harpers Suzy Bannion tar en helvetes drosjetur gjennom en regntung skog for å ankomme Freiburgs ballettakademi akkurat idet et forseggjort dobbeltmord finner sted] var ikke spesielt vanskelig for meg å filme, for jeg visste at jeg ville filme i den tyske Schwarzwald. Så jeg lette etter innspillingssteder der. Jeg lette etter de små landsbyene, de små husene. Så settet var der. Jeg trengte ikke å gjøre noe spesielt med settet, for det var der fra naturens side. Suspiria var vellykket fordi det var et eventyr i ny drakt. Og inne i dette eventyret finnes alle elementene fra underbevisstheten, psykoanalysen og sexen.’
Fuglen med krystallplommetrærne (1970)
(Bildekreditt: Titanus)
«Jeg tror debuten min virket så fullendt fordi jeg før det var filmkritiker. Jeg skrev om og så tonnevis av filmer, og jeg sugde til meg så mye jeg kunne, for film har alltid vært min lidenskap. Så da jeg var på settet, var det veldig enkelt for meg. Jeg visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre fordi jeg hadde tatt med meg alle erfaringene fra å se gode filmer. Jeg jobbet med dyktige fagfolk, blant annet filmfotografen Vittorio Storaro [Konformisten, Apocalypse Now].
«Jeg hadde ikke forventet at filmen skulle bli så godt mottatt, for i Italia startet den ganske lavt. Så ble den en enorm suksess i Frankrike, England og USA. Det var først da folk gikk og så filmen at jeg forsto at jeg hadde laget noe spesielt. Det var ikke en vanlig thriller, det var virkelig en personlig visjon av en thriller, en visjon av Dario Argento. Min egen visjon av gialloen var helt instinktiv. Det var ingenting planlagt, ingen storyboards. Det var enkelt for meg fordi det var naturlig. Det kom ut av inspirasjonen og fantasien min. Min visjon om morderen [som går igjen i Argentos filmer] hentet jeg fra de amerikanske filmene jeg pleide å se og elske. Jeg ville hylle disse [film noir]-filmene ved å bruke de samme grunnleggende elementene – de mørke hanskene, frakken og hatten.
«Kritikerne har sagt at jeg ikke liker kvinner, noe som selvfølgelig er helt feil. Moren min [Elda Luxardo] var en stor fotograf, og hun spesialiserte seg på kvinneportretter – vanlige mennesker, men også store skuespillerinner som Sophia Loren, Gina Lollobrigida og Claudia Cardinale. Så jeg var selvfølgelig omgitt av disse kvinnenes eleganse og femininitet. Jeg elsket å jobbe med kvinner. Og jeg må takke moren min, for i filmene mine tok jeg med meg mange av lærdommene: hvordan man lyssetter et rom, hvordan man gjør en kvinne vakker, hvordan man skaper uttrykket i øynene hennes …»
Dyp rød (1975)
(Bildekreditt: Cineriz)
«Morderen i denne filmen ble traumatisert av en hendelse han var vitne til som barn. Jeg er helt overbevist om at man kan få et stort inntrykk når man er barn – man beholder det hele livet. Jeg husker at far og mor tok meg med på Shakespeares Hamlet da jeg var fire år gammel. Jeg ble så sjokkert over scenen der spøkelset dukker opp at de måtte ta meg med ut av salen. Jeg klarte ikke å fjerne dette fra hodet mitt.
«Dette var mitt første samarbeid med [det italienske progrock-bandet] Goblin [som gjorde musikken til Suspiria, og også Tenebrae og Phenomena]. Det var et rent lykketreff. Jeg lette etter andre band, som Deep Purple, men alle var opptatt. Jeg ville finne noe nytt, og jeg møtte disse fire gutta som nettopp hadde kommet ut fra musikkonservatoriet. De var veldig friske og hadde ideer. Vi innledet et veldig intimt samarbeid. Jeg pleide å filme på dagtid, og de kom hjem til meg på ettermiddagen eller kvelden. Vi diskuterte scener og musikken. Det var en total utveksling av følelser overfor AL AMY, GET T Y musikken, og vi innledet et samarbeid.»
Inferno (1980)
(Bildekreditt: 20th Century Fox)
«Jeg studerte symbolikk, jeg studerte mysterietegninger, mysteriemalerier, jeg studerte gåter. Det er derfor filmen er full av gåter. Jeg husker at jeg viste filmen på 20th Century Fox sammen med Sherry Lansing, som var administrerende direktør på den tiden. Hun var målløs. På slutten av filmen spurte hun meg: «Hvorfor har du lagt inn alle disse gåtene i filmen uten å gi noen løsning? Hva er det du vil?» Jeg svarte: «Jeg vil ikke gi noen løsning. Jeg vil at publikum skal tenke sammen med meg. Jeg vil ta dem med på en reise sammen med meg.»
«Undervannssekvensen i begynnelsen av filmen [en ikonisk scene der en rollefigur mister nøklene sine i en nedsenket ballsal og dykker ned for å hente dem, før en råtnende kropp flyter til syne] var vanskelig å filme. For å finne skuespilleren dro jeg til Los Angeles og gjorde intervjuer med skuespillerinner. Det første spørsmålet var: «Kan du svømme? Kan du dykke?». Nitti prosent av dem svarte «sånn passe», helt til det kom en skuespillerinne som var amerikansk mester i svømming [Irene Miracle]. Hun kunne også dykke. Hun var fascinerende, og hun spilte helt naturlig under vann. Bassenget var inne i et studio. Jeg er veldig, veldig fornøyd. Det var en utrolig vanskelig situasjon, så jeg er utrolig takknemlig for alt det harde arbeidet hun gjorde for å gjøre scenen mulig.
«Jeg anser Inferno som en av mine beste filmer.»
Tenebrae (1982)
(Bildekreditt: Titanus)
«It was a very difficult movie to shoot because I didn’t want to give any colour. There are no blues, no reds. The palette I used is mainly beige. Why? I wanted this suspended atmosphere and I used a natural location called EUR, which is an area of Rome. I’d shoot there in the morning light and in the night light, just to get inspiration from great symbolistic painters like [Giorgio de] Chirico, who sat in the same place. His paintings have a strange, deformed reality, which is the same impression I wanted my movie to look like. I wanted Tenebrae to have this metaphysical balance between reality and a dreamy horror movie. I wanted to put the movie “in between”. I was aware of the movie being banned in the UK [it was one of the 39 ‘Video Nasties’ that were successfully prosecuted under the Obscene Publications Act]. I didn’t understand why, because when I was in London I would see the movie theatre packed with people. I was sad at the censorship. Nowadays, I can’t imagine what disturbed them so
Phenomena (1985)
«Det som inspirerte meg, det som ga meg et glimt av denne historien, var en nyhetssending på radio der de fortalte at en morder i Tyskland ble oppdaget ved hjelp av insekter [deres klekkesyklus i lik i forråtnelse gjorde det mulig å bruke en tidsramme]. Så jeg samarbeidet med en entomolog for å gjøre filmen så virkelig som mulig. Vi trente ikke insektene i det hele tatt [i scenene der jenta med krefter, spilt av Jennifer Connelly, kommuniserer med dem]. De bare gjorde det, og jeg var veldig rask til å filme når de gjorde det jeg ville. Vi trente sjimpansen [som fungerer som sykepleier og hjelper for Donald Pleasence’ insektsekspert]. Sjimpansen var veldig intelligent. Vi sa: «Du må gjøre ditt og datt», og han nikket. Og han nikket med hodet. Man fikk inntrykk av at han virkelig forsto. Det er helt utrolig: sjimpanser er noen ganger bedre enn mennesker.»
Opera (1987)
(Bildekreditt: CDI)
«I came up with the idea of the pins keeping the eyes open as I didn’t like it when people closed their eyes at the scary bits in my films! It’s true. Opera has many visual flourishes, like the crow’s-eye view as it swoops around the opera house, and the bullet being fired through a spy-hole in the door. I really love the movement of the camera. I learned this from the set of Sergio Leone, when I was a writer on Once upon a Time in the West [1968]. I was looking at how he moved the camera. I realised that this was the most important part of the movie for me, to give this kind of aspect. In Tenebrae, there is an incredible scene where the camera turns all around the house [including up and over the roof]. I have fun and I think it’s really the movement of the camera that makes the difference in my movies. I feel very free to move it wherever I want to move it and to give the right impression to the public.»
Hvis du vil ha mer uhyggelig skremsel, kan du ta en titt på listen over de beste skrekkfilmene gjennom tidene.