Hvis historiefortelling er konge, bør denne kongen krones til Dark Urge. Til tross for Baldur’s Gate 3-utviklernes anbefaling om å spille en helt original karakter først, bestemte jeg meg for at min første tur inn i FaerÛn skulle være som en hjemsøkt. Jeg var plaget av voldelige tanker og urovekkende impulser, og BG3 Dark Urge-historien overrasket meg med sin narrative dybde og dramatiske innsats. Hver eneste avgjørelse føltes alvorlig, hver eneste karakters død fikk alvorlige konsekvenser – og jeg synes ærlig talt at det er en mer utfyllende historie enn den vi får som originalperson.
Jeg er i ferd med å fullføre min tredje gjennomspilling av spillet nå, men jeg holder fremdeles Dark Urge-opplevelsen min som høydepunktet i Baldur’s Gate 3. Uansett om du velger å omfavne eller avvise din medfødte ondskap, er den økte innsatsen og kompleksiteten i den såkalte «Durge» noe du ikke finner som en vanlig Tav. Så mye at jeg vil påstå at Dark Urge er den eneste måten å spille Baldur’s Gate 3 på hvis du er ute etter en tilfredsstillende historie. Jeg har kvitteringer hvis du ikke tror meg – og bare rolig, jeg skal holde det spoilerfritt.
Kanonføde
(Bildekreditt: Larian Studios)Hovedpersonens energi
(Bildekreditt: Larian Studios)
På mange måter er Lae’zel den egentlige hovedpersonen i BG3 – og det var derfor jeg ikke savnet henne da jeg spilte Dark Urge.
Jeg er klar over at det ikke finnes noe slikt som en ekte «kanon»-historie i et Dungeons and Dragons-spill. Men hvis det fantes en i BG3, ville det vært Durges. Bare det faktum at Dark Urge eksisterer, betyr at karakteren din er ubønnhørlig knyttet til hovedplottet, langt mer enn i den opprinnelige karakterkampanjen. Du er ikke bare en vanlig helt med en orm i hjernen, men en ekte aktør som er med på å bestemme utfallet av en lang og farefull reise.
Siden Dark Urge regnes som en originalfigur, i likhet med de seks følgesvennene dine, vil den gjennomgå en betydelig personlig utvikling etter hvert som historien skrider frem. I stedet for å se på fra sidelinjen, blir du involvert i handlingen som en ekte hovedperson. Det fikk jeg erfare da spillet, takket være min avskyelige natur og relativt lave oppslutning blant de fleste følgesvennene, valgte en romantisk partner til meg slik at historien kunne gå videre. Enda morsommere var det at det valgte den mest heroiske, lovlydige og gode karakteren til jobben.
(Bildekreditt: Larian Studios)
Romancing the Blade of Frontiers, Wyll Ravengard, som en ond liten Dark Urge-munk, var en fryd for øyet. Personlighetskontrasten mellom Wyll og min Durge gjorde et spesielt brutalt Dark Urge-øyeblikk enda mer meningsfylt; jeg hadde i utgangspunktet ønsket å spille en så ond karakter som mulig, men det er et bevis på Larians briljante skriving at jeg bestemte meg for ikke å drepe kjæresten min. Jeg kunne fortsatt være et ondskapsfullt beist, myrde noen av de mest renhjertede NPC-ene i hele spillet og gjøre livet svært vanskelig for meg selv i prosessen, men det faktum at du kan være en morderisk galning som fortsatt har en lystig gjeng med bestevenner (og en adelsmann som partner), gir en unik rollespillopplevelse.
Ditt skjebnehjul
(Bildekreditt: Larian Studios)
Bortsett fra mellomsekvenser, dialog og tilleggsinnhold, er det så mye mer i Dark Urge enn det man ser ved første øyekast.
Selv om det er mulig å ha det like gøy hvis du begår grusomheter mens du utgir deg for å være en sann sjel, har Dark Urge-historien en nesten shakespearsk poesi. Uten å gå inn på spoilerterritoriet, vil jeg si at de narrative implikasjonene av trangens opprinnelse gjør at den allvitende «beinmannen» Withers får en unik rolle. Han minner meg om en korist i en gresk tragedie, som holder enetale om dine dumheter og advarer spilleren om farer som venter. Dette gjør dine Dark Urge-avgjørelser til skjebnesvangre øyeblikk, som enten viser at du synker ned i rent kaos eller at du avviser en eldgammel profeti.
Withers er ikke den eneste som får mer direkte skjermtid når du velger denne veien. Orin the Red og Lord Enver Gortash har også en mer avrundet tilstedeværelse når de interagerer med Dark Urge, i likhet med mange av karakterene i de sene stadiene av spillet.
(Bildekreditt: Larian Studios)
Din romantiske partner vil også ha noen Durge-spesifikke tanker å dele, spesielt hvis du er i et forhold med vampyryngelen Astarion, og alt dette er helt iboende i denne historien.
Bortsett fra mellomsekvenser, dialoger og tilleggsinnhold, er det så mye mer i Dark Urge enn det man ser ved første øyekast. Det er kanskje lett å avfeie det som et litt for nervøst spill, spesielt hvis du allerede vet hva som skjer med Alfira og absolutt ikke kan få deg til å skade henne. Jeg vil imidlertid hevde at det er nettopp disse øyeblikkene som gjør det til en så strukturert opplevelse. Det er en følelse av overhengende fare rundt hvert hjørne, en uforklarlig tyngde i hver eneste avgjørelse du tar, som umiddelbart trekker deg inn i spillet og nekter å slippe deg uten å ta en bit først. Betrakt dette som en ordre fra selveste Absolute: Start opp spillet og spill Dark Urge nå.
Favorittsjefskampen min i Baldur’s Gate 3 er helt umulig å gå glipp av, og absolutt verdt å oppsøke.