Helvete er en tenåringsjente, eller det er i hvert fall det Silent Hill: The Short Message vil ha deg til å tro. Konamis kompakte skrekkspill-slash-walking-simulator er subtil som en murstein i nesen, og gir avkall på metaforisk teft til fordel for å skrike temaene i ansiktet ditt gjentatte ganger. Det er som om forfatterne har plukket ut fem-seks av de mest traumatiske tingene de kan forestille seg at kan skje med en ung kvinne, og komprimert dem til én enkelt videospillopplevelse. Men jeg kvelte flere lattermuskler enn jeg skrek, for jeg har aldri sett noe så ømtålig håndtert på en så klønete måte.
Som Silent Hill-fan ser jeg ikke på det hele som bortkastet tid, men selve konseptet The Short Message føles bortkastet i seg selv. Det er flere tapte muligheter for dypere, symbolsk historiefortelling, fra spørsmål om fysisk forflytning, håpløshet og de ulike måtene østlige og vestlige kulturer ser på døden ved selvmord. Men alt dette gjør bare Konamis tilnærming til temaet enda mer bisarr. The Short Message satser på grell sjokkverdi og forutsigbar trivialisering av tenåringsjenter i et forsøk på å være aktuell, dristig og dristig, noe som har gjort meg helt avstumpet.
Advarsel: Spoilere for Silent Hill: The Short Message, samt utforsking av spillets følsomme temaer, inkludert selvmord.
Vits om drap
(Bildekreditt: Konami)»Det kan være en fremtid for Silent Hill»
(Bildekreditt: Konami)
Her er hva GR+s Leon Hurley mener om Konamis skyggeblanding av terror i vår anmeldelse av Silent Hill: The Short Message.
Jeg ler høyt da Anitas avslutningsmonolog avslører at hun hele tiden var ment å være 18 år gammel. Jeg er ikke sikker på om noen hos utvikleren HexaDrive noen gang har møtt en jente i slutten av tenårene, enn si snakket med en, men det ville ikke overraske meg om ikke.
I rettferdighetens navn skal det sies at The Short Message ikke er det første skrekkspillet som sjonglerer med disse temaene, mister ballen og skyter den enda lenger bort. Dårlig håndtering av kvinnehistorier og psykisk helse generelt er så endemisk i skrekksjangeren at jeg er desensibilisert for det nå (selv om jeg ikke burde behøve å være det). Forestill deg min totale mangel på overraskelse over at kompleksiteten i kvinnelig ungdomstid nok en gang blir kokt ned til de mest stereotype delene: Vi er kjerringer, vi er melodramatiske, vi higer etter oppmerksomhet, og vi elsker å ta livet av oss for å hevne oss på hverandre.
Jeg er ganske lei av det narrativet. Det er 2024, og vi har internett. Man skulle tro at forfatterne nå vet at skrekkspill kan skremme uten troper, og at depresjon og selvmordstanker hos unge mennesker handler om mye mer enn det groteske blame-gameriet i 13 Reasons Why. Dessverre risikerer The Short Message å gjenta disse skadelige ideene syv år etter at den forferdelige serien ble sendt første gang.
Til tross for alle de selvmordsforebyggende skjermbildene og triggeradvarslene spillet kaster opp mellom kapitlene, er The Short Message helt fornøyd med å utnytte disse temaene for å provosere. Å sitte gjennom den ene dystre vignetten etter den andre føles som å se episoder av en ekstremt tragisk såpeopera, den ene mer over-the-top enn den forrige, og jeg blir raskt overveldet av dramatikken i det hele. Jeg mister besinnelsen når Anita begynner å gråte over at de rundt 200 følgerne hennes krever «flere sexy bilder» av henne. Deretter kaster hun seg ut fra et hustak fordi hun er sjalu fordi hun ikke har like mange følgere som sin døde venninne Maya. Vent, hva?
The Short Message kommenterer den høyst reelle negative effekten sosiale medier kan ha på tenåringers psykiske helse. Men ved å ta det så bokstavelig har forfatterne gått helt glipp av poenget. Hennes følelsesmessige tilstand handler selvsagt om mer enn antall følgere, men The Short Message slutter å grave der. Når alt kommer til alt, ligger den virkelige skrekken i hvor mye som er uutnyttet og oversagt. Den ønsker å etterligne den klaustrofobiske katt-og-mus-skrekken fra P.T., men klarer ikke mer enn å parodiere unge kvinner.
Bortkastet potensial
(Bildekreditt: Konami)
Selve konseptet til The Short Message føles bortkastet på seg selv.
Jeg skal være ærlig: Jeg avskyr dette spillet, men det er mange temaer jeg kjenner meg igjen i i Silent Hill: The Short Message. Når jeg interagerer med ulike gjenstander mens jeg utforsker villaen, lærer jeg om omgivelsene i den økonomisk undertrykte byen Kettenstadt. Det er i disse øyeblikkene jeg begynner å forstå hva som gjør dette til et Silent Hill-spill.
Konami, som kommer fra en japansk utgiver, fremkaller effektivt en følelse av både fysisk og emosjonell forflytning i The Short Message. Kettenstadt ligger i Tyskland, to av karakterene våre ser ut til å være japanere, og alle snakker til hverandre på engelsk. Det får meg definitivt til å stoppe opp og tenke over hva jeg tror skjer og hvor det hele foregår, og om det i det hele tatt spiller noen rolle. Villaen blir derfor et liminalt rom som befinner seg mellom verdener, mellom kulturer – akkurat som de tre hovedpersonene vi blir kjent med der.
Under alt det skurrende J-dramaet er det mest fascinerende elementet i The Short Message for meg konseptet «vakker død» og hvordan det bryter kulturelle grenser. Det føles som om HexaDrive bryter den fjerde veggen for å henvende seg til sitt antatt vestlige publikum, og forklarer de kulturelle røttene til Mayas romantiske syn på selvmord og hvordan eldgamle japanske skikker som hari-kiri har preget nasjonens oppfatning av selvmord. Ikke at den vestlige litteraturen er mindre skyldig i å gjøre selvmord til et estetisk statement; helt siden Shakespeares kjærlighetssyke Ofelia druknet seg i et anfall av «galskap», har man funnet historier som hyller og respekterer døde kvinner som ble misforstått i livet. Maya er den martrede Ofelia i denne historien, og hennes verdi er knyttet til en uoppnåelig arv som hun frykter bare kan oppnås i døden. Det korte budskapet er bokstavelig talt den mest fascinerende og relevante ideen i The Short Message – at i denne krysskulturelle konteksten av liv, død og arv er «livet de verdsetter ikke biologisk, men sosialt» – og nekter å gå videre med den lenge nok.
Derfor er jeg skuffet over Silent Hill: The Short Message. Selv om det er et oppriktig forsøk på å bringe en av de mest elskede skrekkfranchisene inn i 2024, føles det mer regressivt enn noensinne. Jeg forstår ikke hva som har skjedd. Silent Hill 2 tar fantasifullt for seg symbolske, men like fullt skremmende fremstillinger av traumer, og vi har sett sterkere kvinnelige karakterer i serien før, som i Silent Hill 3. Så hvorfor føles Anita, Amelie og Maya som så store tilbakeskritt? Sannsynligvis fordi disse karakterene er overflødige. Det er ikke meningen at vi skal se så mye dypere enn deres bakstreverske, mobbende og innviklede oppførsel, fordi forfatterne ikke tok tak i det de hadde i tillegg – og kanskje så de det ikke engang selv.
Silent Hill er mer enn Pyramid Head. Sjekk ut de beste Silent Hill-spillene fra hele den legendariske serien.