Det er noe med Mary… og andre filmkarakterer på 1990-tallet. I et tiår preget av internettets plutselige fremvekst og stadig mer sofistikert forbrukerteknologi, opprettholdt Hollywood-studioenes filmer sin dominans i kinoboksene, mens indiefilmer og utenlandske filmer trengte inn i hjemmene via leievideo og kabel-TV. Med de store filmene kom også de store karakterene. 90-tallet hadde alt fra fasjonable tenåringer til beregnende seriemordere, fra kung fu-politimenn til hurtigsnakkende svindlere.
Men hvilke av 90-tallets filmkarakterer fortjener egentlig anerkjennelse som de beste gjennom tidene? På tide å gå inn i Matrix og melde seg på Fight Club. Dette er de beste filmkarakterene fra 90-tallet noensinne.
32. Stifler (American Pie)
(Bildekreditt: Universal Pictures)
Uhøflig, bråkete og opprørsk. Det er Steven Stifler, den uregjerlige sportsidioten og gjennombruddsrollen til Seann William Scott i ungdomsfilmene fra slutten av 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet. I alle andre filmer ville en karakter som Stifler vært mobbekongen i korridorene på high school, og det er han fortsatt, men i American Pie ser Stifler på en gjeng teite jomfruer som sine beste venner og gjør alt han kan for å hjelpe dem med å miste V-kortet sitt før eksamen. I oppfølgerne fører Stiflers krumspring til at han blir utsatt for de groveste sprell og uhell. Men i den første filmen, som ble utgitt i 1999, er Stifler uovervinnelig av studentgutteenergi.
31. Ma Hon Keung (Rumble in the Bronx)
(Bildekreditt: New Line Cinema)
Etter å ha medvirket i en rekke kampsportsuksesser i Hongkong ble Jackie Chan verdensberømt med Rumble in the Bronx, som kom ut i 1995. I Stanley Tongs film spiller Chan en politimann fra Hongkong som med raske knyttnever og høye spark gjør livet surt for New Yorks gategjenger. Mens Rumble in the Bronx er en høyoktan komedie der Chans fysikk er i høysetet, er Keung uten tvil den definitive arketypen for Jackie Chan, nemlig en velvillig fremmed hvis kung fu-ferdigheter får alle andre til å snuble.
30. Annie Wilkes (Misery)
(Bildekreditt: Columbia Pictures)
Kathy Bates var forutseende i forhold til 2000-tallets ubehagelige fenomen med popkulturelle besatte som har et parasosialt forhold til fiktive karakterer, og hun leverer en hjemsøkende rolle som en sykepleier som kidnapper forfatteren av favorittbokserien sin for å tvinge frem en ny slutt på den siste delen. Bates vant en Oscar for sin rolle som Annie Wilkes, som med sin innøvde gjestfrihet lokker Paul Sheldon (James Caan), og ikke minst publikum, inn i en falsk følelse av trygghet før hun avslører sin egoistiske og vanvittige plan. Mesterstykket i Rob Reiners moderne gotiske klassiker er at vi til slutt likevel har sympati for Annie Wilkes. Når alt kommer til alt, vil vi ikke alle bare ha en lykkelig slutt?
29. El Mariachi (Desperado)
(Bildekreditt: Sony Pictures Releasing)
Carlos Gallardo spilte først tittelrollen som «Mariachi» i Robert Rodriguez’ første film El Mariachi, men filmstjernen Antonio Banderas utvidet rollen med masse sexappeal og attitude i oppfølgeren Desperado fra 1995. Banderas’ versjon av rollefiguren – en skurkaktig revolvermann som minner om tidligere tiders westernfilmer, og som søker hevn for mordet på elskeren sin – utstråler mystikk og eleganse, og skuespillerens medfødte karisma veier opp for alle mangler i manuset. Ikledd et helsvart ensemble og en tung gitarkoffert med mye varme, går mariachien rundt som et dårlig varsel for alle som står i veien for ham.
28. Ghostface (Scream)
(Bildekreditt: Dimension Films)
Alle generasjoner trenger en slasher. På 70-tallet hadde vi Michael Myers og Leatherface, på 80-tallet Freddy Krueger og Jason Voorhees – og på 90-tallet Ghostface. Den knivsvingende seriemorderen i den berømte Scream-serien, opprinnelig laget av avdøde Wes Craven, var bare én av mange forskjellige «spøkelsesmasker» laget av kostymefirmaet Fun World; produsent Marianne Madelana fant en av dem i et hus under forproduksjonen av den første filmen. I samarbeid med Fun World førte noen få modifikasjoner til det vi i dag kjenner som Ghostface, som har blitt et av tidenes mest solgte Halloween-kostymer. Men Ghostface er bare ikonisk takket være Craven, hvis klassiske film fra 1996 moderniserte den aldrende slasher-sjangeren med inspirert subversjon.
27. Ace Ventura (Ace Ventura: Pet Detective)
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Ja vel, da! Tom Shadyacs bevisst imbesile Ace Ventura: Pet Detective huskes best som en komedieoppvisning for Jim Carrey på toppen av sitt talent. Selv om andre skuespillere som Alan Rickman, Rick Moranis og til og med Whoopi Goldberg opprinnelig ble vurdert til å spille hovedrollen, var det Jim Carrey som formet vårt varige bilde av Ace Ventura som en rock ‘n roll-agent for kaos. Alt man kan huske om Ace Ventura, fra hans motbydelige pompadourfrisyre og hawaiiskjorter til enda mer motbydelig oppførsel, er Carrey som løper nedover banen for å gå langt. I et intervju med L.A. Times i 1994 sa Carrey: «Jeg visste at denne filmen enten kom til å bli noe som folk virkelig ville like, eller så kom den til å ruinere meg fullstendig … Jeg ville være ustoppelig latterlig, og de lot meg gå amok.»
26. Marge Gunderson (Fargo)
(Bildekreditt: Gramercy Pictures)
Bare en film av Coen-brødrene som Fargo kunne introdusere hovedpersonen mer enn 30 minutter inn i historien og likevel gi publikum en ekte helt å heie på. I denne berømte svarte komedien leverer Frances McDormand en Oscar-belønnet prestasjon som Marge Gunderson, en gravid politisjef i Minnesota som etterforsker et uhyggelig trippeldrap i sitt distrikt. I denne frosne byen full av inkompetanse utstråler Marge varme og dyktighet, og hennes ydmyke opptreden tyder på en pliktoppfyllende søken etter rettferdighet – eller bare en forklaring. Hun er kanskje ikke tidenes mest prangende filmkarakter. Men er Marge uforglemmelig? Ja, det kan du banne på.
25. John Coffey (Den grønne milen)
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Avdøde Michael Clarke Duncan ble nominert til en Oscar for sin uforglemmelige rolle som John Coffey i Frank Darabonts hyllede filmatisering av Stephen Kings Den grønne mil. I et fengsel i Louisiana under forbudstiden blir Duncans John Coffey, en ruvende kjempe med et mildt hjerte og en evne til å helbrede, urettmessig anklaget for å ha drept to hvite jenter. Mens John sitter på dødscellen, viser han kreftene sine til en forvirret vakt (Tom Hanks), slik at de to kan begi seg ut på en følelsesladet reise sammen i løpet av Johns siste dager på jorden. John Coffey er en minneverdig figur av ømhet selv på de mest fiendtlige steder.
24. Darth Maul (Star Wars: Episode I – The Phantom Menace)
(Bildekreditt: 20th Century Studios)
Da Star Wars ble gjenfødt i 1999 som startskuddet for George Lucas’ prequel-trilogi, introduserte The Phantom Menace en skremmende figur som for å si: Dette er ikke din fars Star Wars. Med en krone av djevelhorn, rød og svart hud og stikkende gulløyne var den uhyggelige og tause Darth Maul som en samuraiskurk fra underverdenen – en stemning som gjorde Star Wars til en del av 1990-tallets ekstreme estetikk. Maul ble spilt av kampsportutøveren Ray Park, og hans dødelige lyssabel og ninjaakrobatikk gjorde ham til en helt annen trussel enn «forgjengeren» Darth Vader. I tidsånden til Jackie Chan og The Matrix moderniserte Darth Maul Star Wars for en ny æra.
23. Raoul Duke (Frykt og avsky i Las Vegas)
(Bildekreditt: Universal Pictures)
I Terry Gilliams surrealistiske, svarte komedieklassiker Fear & Loathing in Las Vegas fra 1998, gir Johnny Depp liv til den semi-fiktive fortelleren som har sitt utspring i Hunter S. Thompsons banebrytende, semi-selvbiografiske roman fra 1971. I det som skulle være Thompsons reportasje om et motorsykkelrace for Rolling Stone, leverte Thompson i stedet en manisk klagesang over 1960-tallets mislykkede løfter. I Gilliams filmversjon ikler den kameleontiske Johnny Depp seg Thompsons fargerike hawaiiskjorter og pilotbriller, og han vandrer rundt i Las Vegas i en tåke av hallusinogener. Nest etter Jack Sparrow er «Raoul Duke» (et pseudonym som Thompson tok i bruk) kanskje Depps mest gjenkjennelige rolle og et fast Halloween-kostyme for nesten alle filmstudenter.
22. Catherine Tramell (Basic Instinct)
(Bildekreditt: TriStar Pictures)
All berømmelse knyttet til Paul Verhoevens erotiske thriller Basic Instinct fra 1992 skyldes Sharon Stone, som fengsler i rollen som neo-femme fatale Catherine Tramell. Den velstående arvingen og romanforfatteren Catherine er en narsissist som vet at kroppen hennes er dødelig som en slipt kniv. Gjennom ubrutt øyekontakt og den nå ikoniske, formsydde snøhvite kjolen – som avslører det kullsvarte hjertet i det glatte skallet – får hun menn til å svette som pytter, noe som bare er et røykteppe for å skjule hennes egne grusomme forbrytelser. Selv om Verhoevens film ikke var populær da den kom ut, har den blitt revurdert som en moderne klassiker. Bare ved å legge beina i kors flyttet Catherine Tramell grensene for seksualitet i mainstream-filmer.
21. Jernkjempen (The Iron Giant)
(Bildekreditt: Warner Bros.)
«Jeg er ikke en pistol.» Ved første øyekast er «Jernkjempen» en ultrakul krigsmaskin som tatt rett ut av en tegneserie. Men i Brad Birds rørende animasjonsklassiker fra 1999 ønsker tittelfiguren i Jernkjempen (med stemme av Vin Diesel) å være mer enn et ødeleggelsesvåpen. I denne vakkert gjengitte filmen fra 1950-tallet, som er en hyllest til sci-fi og tegneserier fra sølvalderen, lander en kjemperobot fra verdensrommet på jorden og blir venn med en ni år gammel gutt. Under det tunge artilleriet finnes det en sjel, og bevæpnet med en sympatisk Vin Diesel lærer The Iron Giant oss alle at uansett hva formålet vårt måtte være, så er det ikke det som dikterer vår eksistens.
20. Cher Horowitz (Clueless)
(Bildekreditt: Paramount Pictures)
Hun gjorde gule rutete pledd til et evig motestatement, og «As if!» til en hel generasjons samlingsrop. Alicia Silverstone ble berømt i Hollywood gjennom Clueless, Amy Heckerlings livlige tenåringskomedie og gjenfortelling av Jane Austens Emma i dagens Beverly Hills. Selv om hun er kledd fra topp til tå i prep school chic og/eller luksuriøse fritidsklær, er Cher mer enn sitt overfladiske utseende. I motsetning til sine etterfølgere, The Plastics (fra Mean Girls), vet Cher at det er en åndelig fordel å gjøre gode gjerninger, selv om de stort sett går ut på å gi andre mennesker en makeover. Cher er ikke perfekt, men som filmkarakter fra 90-tallet er Cher feilfri, og utvilsomt mange unge menneskers introduksjon til hvordan de kan få klærne sine til å gjenspeile hvordan de har det inni seg.
19. Blake (Glengarry Glen Ross)
(Bildekreditt: New Line Cinema)
Alec Baldwin har bare åtte minutter på skjermen i James Foleys Glengarry Glen Ross, en filmatisering av David Mamets prisbelønte teaterstykke. Men Baldwins korte opptreden gjennomsyrer resten av filmen som en atombombe. Gjennom en verbalt brennende monolog om at bare vinnere fortjener å høste noen fordeler i livet, sparker Baldwins rollefigur (som bare heter «Blake») et helt kontor med selgere i ryggen for å få dem til å konkurrere om sitt eget levebrød. Blakes polemikk om velstand gjennom selvutslettelse er en forløper for de sosiale medienes ghouls som spyr ut hustle-kulturens dyder, og man kan nesten lukte nikotinen i pusten hans. Mens bare Al Pacino ble anerkjent av akademiet for å gi ham en nominasjon for beste mannlige birolle, er det «Blake» som får folk til å huske hvorfor «coffee’s for closers.»
18. Mona Lisa Vito (Min fetter Vinny)
(Bildekreditt: 20th Century Studios)
Marisa Tomei er en fasjonabel og lidenskapelig kvinne i Jonathan Lynns komedie My Cousin Vinny fra 1992. Selv om hun på papiret bare er forloveden til Joe Peschis Vinny Gambini, hever Mona Lisa Vito seg over alle andre og blir filmens virkelige show-stopper, en temperamentsfull andregenerasjons italiensk-amerikansk kvinne som står i stolt kontrast til filmens landlige Alabama-miljø. Tomei vant med rette en Oscar for sin prestasjon, der hun portretterer et fullverdig individ som er mer enn stereotypien av østkystitalienere på overflatenivå.
17. Candyman (Candyman)
(Bildekreditt: TriStar Pictures)
Candyman … Candyman … Candyman … Candyman … Candyman … Candyman. Ser du noen i speilet? I Bernard Roses filmatisering av Clive Barkers novelle fremkaller navnet «Candyman» (spilt av Tony Todd) den hevngjerrige ånden til en svart mann fra 1800-tallet som ble lynsjet for å ha hatt et kjærlighetsforhold til en hvit kvinne. Candyman er en avatar av ondskapen som ble smidd i rasismens og klassisismens ild i USA, og lever opp til skrekksjangerens ånd som en invitasjon til publikum om å utforske tragiske politiske realiteter gjennom det overnaturlige. I Tony Todds skikkelse er Candyman like hjemsøkt som han er kjekk, noe som skiller ham fra andre arrete slasherikoner.
16. «Tequila» Yuen (Hard Boiled)
(Bildekreditt: Golden Princess Film Production)
Hvis John McClane var 80-tallets største actionhelt, er 90-tallets etterfølger uten tvil «Tequila» Yuen, spilt av den knallkule Chow Yun-fat. I John Woos heltemodige blodsutgytelsesklassiker Hard Boiled spiller Chow Yun-fat hovedrollen som en hardtslående, jazzelskende sersjant i Hongkong-politiet som kommer i konflikt med sine overordnede på grunn av sine hensynsløse metoder og sta ordrenekt. Hans foretrukne bevæpning – to pistoler, en i hver hånd – gjør ham til noe av en kunstner, en maler som spruter veggene med blodet til sine fiender i underverdenen. Selv om Tequila kanskje ikke er like æret som McClane, vet disse to skurkaktige politimennene hvordan det er å meie ned skurker og hoppe ut fra bygninger. Men bare én av dem gjorde det med en baby i armene.
15. Alexander Dane (Galaxy Quest)
(Bildekreditt: DreamWorks Pictures)
Hvis du noen gang har vært på et tegneseriekonvent og sett en avdød mann selge autografer, har du sett Alexander Dane. Alexander Dane, spilt med dyp oppriktighet av den avdøde, store Alan Rickman, er en Shakespeare-skuespiller som føler seg slått av det faktum at han bare vil bli husket for Galaxy Quest, en fiktiv sci-fi-serie i stil med Star Trek. Selv om Rickmans rolle bare er en del av et større ensemble (som alle er TV-skuespillere som blir fraktet ut i verdensrommet av virkelige romvesener som trenger deres hjelp), er det hans møysommelige resitasjon av sine egne, grøssende slagord – «By Grabthar’s Hammer, I will avenge you!» – som gjør ham til grunnen til at man alltid bør se Galaxy Quest.
14. Clarice Starling og Hannibal Lecter (The Silence of the Lambs)
(Bildekreditt: Orion Pictures)
Selv om FBI-lærlingen Clarice Starling (Jodie Foster) og den fengslede morderen Hannibal Lecter (Anthony Hopkins) åpenbart er forskjellige karakterer, er historiene deres så sammenvevd at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. I Jonathan Demmes uovertrufne thriller The Silence of the Lambs er Clarice og Hannibal to svært intelligente personer som «jobber» sammen om en sak for å spore opp en annen morder, selv om Demmes film gjør det uklart hvem som egentlig har kontrollen. Mens Clarice er fast bestemt på å opprettholde rettferdigheten, blir hun for alltid forandret av mørket i Hannibal. Både Foster og Hopkins leverer noe av det beste de noensinne har gjort i sine karrierer, samtidig som de står på hver sin side av fengselsgitter og pleksiglass.
13. The Dude (The Big Lebowski)
(Bildekreditt: Gramercy Pictures)
Jeff Bridges’ beryktede «The Dude» er en av de filmkarakterene som kom ut av det blå, og nå er det ingen som kan huske noen tid før ham. The Dude, som er løst basert på en virkelig venn av forfatterne og regissørene Joel og Ethan Coen, spankulerer rundt i byen kun iført badekåpe og hvite Hanes-t-skjorter, og det ser ut som om man nesten kan lukte ham på mils avstand. I Coen-brødrenes berømte komedie representerer The Dude dydene ved å bevare en bekymringsløs ro midt i et unødvendig komplisert univers.
12. Kevin McCallister (Alene hjemme)
(Bildekreditt: 20th Century Studios)
Hva om Rambo var liten? Det er grunntanken bak den strandede helten i Chris Columbus’ juleklassiker Home Alone. Kevin McCallister, spilt av den daværende barneskuespilleren Macaulay Culkin, er det frustrerte yngste søskenet i McCallister-klanen som får oppfylt sitt juleønske om å være alene. Kevin nyter friheten ved å ha et helt hus for seg selv, men innser snart hva det vil si å være en del av en familie. Kjærligheten hans til dem inspirerer ham til å forsvare hjemmet deres – med sin egen sadisme – mot et par tyvaktige inntrengere. Når det er tid for å beskytte det som betyr mest for oss, kan vi alle ta et eksempel fra Kevins bok.
11. Tracy Flick (Election)
(Bildekreditt: Paramount Pictures)
Vi kjenner alle en Tracy Flick i våre liv. Hvis du ikke gjør det, er du kanskje Tracy Flick. Tracy Flick, som stammer fra Tom Perrottas roman Election fra 1998 og ble filmatisert av Reese Witherspoon i filmversjonen fra 1999 (regissert av Alexander Payne), er en intelligent og ambisiøs high school-elev hvis hyperdrevne fokus på å vinne skolevalget gjør at ingen vil være venn med henne. I årene som har gått siden Witherspoons bemerkelsesverdige opptreden, har «Tracy Flick» blitt en forkortelse for alle målbevisste jenter og jentesjefer som ikke nødvendigvis inspirerer andre til å følge henne, men som tvinger dem til å gjøre det.
10. Genie (Aladdin)
(Bildekreditt: Disney)
Den magiske Genie i Disneys animerte storfilm Aladdin var og er Robin Williams. Etter å ha castet komedietitanen innså produsentene at ingen kan skrive for Robin Williams. I en uvanlig tilnærming fra Disneys side når det gjelder animasjonsfilmer, inviterte voice-over-regissørene Williams til å gjøre det han er best på i studio – improvisere over manuset – slik at de kunne animere med valgmuligheter. Det de fikk, var timevis med ren og skjær genialitet, der Williams ga alt som en allmektig magisk kraft som ikke var bundet av virkeligheten. Selv om bare drypp av de ubrukte opptakene har funnet veien til nettet i årenes løp, sikrer det som faktisk ble brukt i den endelige versjonen av filmen at Williams’ Genie er en av de beste filmkarakterene gjennom tidene, animert eller ikke.
9. Henry Hill (Goodfellas)
(Bildekreditt: Warner Bros. Pictures)
Hvis hver generasjon bør ha en definerende filmmafioso, har 90-tallet Henry Hill, spilt av Ray Liotta. Basert på den virkelige skikkelsen knyttet til forbryterfamilien Lucchese, spiller Liotta rollen med godt utseende og inntagende sjarm, spesielt som en mann som starter et kriminelt liv med endeløse løfter, bare for å ende opp med problemer til halsen. Gjennom Martin Scorseses uovertrufne regi er Henry Hills historie en stor amerikansk tragikomedie, oppgangen og fallet til en skapt mann som ender opp så langt fra der han hadde tenkt å være.
8. Wayne & Garth (Wayne’s World), Jay & Silent Bob (Clerks) og Lloyd & Harry (Dum & dummere).
(Bildekreditt: New Line Cinema, Miramax, Paramount Pictures)
Fra og med Bill & Ted’s Excellent Adventure i 1989 ble 90-tallet bisarrt nok oversvømt av dumme duoer som fylte tiåret med morsomme vennskap.
I Wayne’s World, basert på Saturday Night Live-sketsjene, representerer Mike Myers og Dana Carvey grunge-æraen som to wannabe-rockere som er programledere for et offentlig TV-show fra morens kjeller. I Clerks henger New Jersey-kompisene Jay og Silent Bob (Jason Mews og manusforfatter/regissør Kevin Smith) utenfor en nærbutikk hele dagen og selger ulovlige varer og deler ut visdom gratis. I Dumb & Dumber spiller Jim Carrey og Jeff Daniels to bestevenner fra Rhode Island som drar til Colorado for å vinne en gift kvinne. Det er bare noe med 1990-tallet som oppmuntret de dummeste menneskene du kjenner til å holde sammen, uansett hva livet utsatte dem for.
7. Austin Powers og Dr. Evil (Austin Powers: Den internasjonale mysteriemannen)
(Bildekreditt: New Line Cinema)
Da Mike Myers’ far døde i 1991, innså komikerstjernen hvor mye hans smak for 1960-tallets popkultur hadde påvirket hans egen. I 1997 hyllet Myers sin kjære far ved å skrive og spille hovedrollen i Austin Powers: International Man of Mystery (regissert av Jay Roach). Austin Powers, som er en alvorlig satire over spionfi-helter som James Bond, er konvensjonelt stygg – råtne tenner, buskete brystkasse, slapp kropp – men hans dristige selvtillit gjør ham til en magnet for alle damene. I mellomtiden spiller Myers dobbeltrollen som den arrete og udugelige mesterhjernen Dr. Evil, hvis sitater har blitt noen av internetts mest populære memes.
6. Vivian Ward (Pretty Woman)
(Bildekreditt: Buena Vista)
Dette er filmen som gjorde Julia Roberts verdensberømt og gjorde henne til årtiets største filmstjerne. I Garry Marshalls tidløse romantiske komedie fra 1990 spiller Roberts Vivian Ward, en sexarbeider med et hjerte av gull som blir hentet av en velstående forretningsmann (Richard Gere). Med Roberts’ unike magnetisme og Hollywood-skjønnhet føler Vivian seg levende som en kvinne med alle slags håp og drømmer for seg selv, samtidig som hun nekter å la arbeidet sitt definere hennes verdi.
5. Neo (The Matrix)
(Bildekreditt: Warner Bros. Pictures)
Kan du kung fu? Ved inngangen til det 21. århundret sendte Wachowski-søsknene alle til himmels med The Matrix, en banebrytende sci-fi-klassiker. I sentrum for historien om en utenomjordisk revolusjon mot en rase av maskiner står Keanu Reeves i rollen som den stoiske hackeren «Neo». Selv om Neo er emosjonelt distansert og reservert, er hans reise fra simpel skrivebordsarbeider til den Kristus-lignende helten i menneskehetens opprør både inspirerende og spennende. På godt og vondt omdefinerte Neos syke skinntrenchcoat og solbriller hvordan «kult» ser ut på det store lerretet en stund, i hvert fall frem til de mer fargerike superheltene kom.
4. John Doe (Seven)
(Bildekreditt: New Line Cinema)
Selv nå vet vi egentlig ingenting om Kevin Spaceys John Doe. Det er det som gjør ham så urovekkende og uforglemmelig. Han er en mann fra ingen steder, muligens fra hvor som helst. Han kunne ha sittet på samme buss eller sittet ved nabobordet på en restaurant. Likevel er hans evne til ondskap skremmende å fatte. I David Finchers fengslende psykologiske thriller utfører Spaceys nihilistiske seriemorder en serie drap basert på Bibelens syv dødssynder, og hans masterplan er til slutt hans egen store exit. John Doe kjennetegnes av en uvanlig selvsikkerhet og et dystert syn på verden, og er en karakter som passer til 90-tallet: mørk, illevarslende og vanskelig å forklare. Så passende for årene som fulgte.
3. Tyler Durden (Fight Club)
(Bildekreditt: 20th Century Studios)
Det er på grunn av Brad Pitt at vi kjenner alle reglene i Fight Club. I David Finchers evigvarende samfunnssatire og krimdrama spiller Brad Pitt den gåtefulle Tyler Durden, en ny venn av Edward Nortons navnløse hovedperson, som snur opp ned på hans hverdagslige liv. (Ja, det er åpenbart mer i den historien, men vi skal ikke spoile for de som ennå ikke har hatt sin kampkveld på Fight Club). Som Tyler Durden selv uttrykker det i filmen, er han alt det moderne menn håper å se ut og oppføre seg som. Selv om det egentlige poenget med Finchers filmer er at han ikke burde være det, har det ikke hindret legioner av menn i å tenke nettopp det.
2. Dr. Sean Maguire (Good Will Hunting)
(Bildekreditt: Miramax)
Når fem andre terapeuter ikke klarer å knekke den briljante og plagede sjelen til Will Hunter (Matt Damon), finnes det en verdenstrett Dr. Sean Maguire, spilt av Robin Williams i en Oscar-belønnet prestasjon. Dr. Maguire er en veteran fra Vietnamkrigen som fortsatt er preget av sin kones død, og blir den perfekte terapeuten for Will, en 20 år gammel vaktmester med et genialt intellekt. I en av sine mest berømte dramatiske roller er Williams varm, men streng, innbydende, men ikke unnfallende. Ved å være en person som Will mener er verdig respekt, oppdager de to mennene i hverandre muligheten til å leve livet på sine egne premisser uten å angre. Gjennom Gus Van Sants ømme regi er Williams’ Dr. Maguire en som har lært oss alle hva det vil si å se på en jente.
1. Jules Winnfield og Vincent Vega (Pulp Fiction)
(Bildekreditt: Miramax)
Leiemorderne Jules Winnfield (Samuel L. Jackson) og Vincent Vega (John Travolta) er uatskillelige og oppslukende i Quentin Tarantinos urørlige hit Pulp Fiction fra 1994. De to mennene, spilt av en opplagt John Travolta og en tordnende Samuel L. Jackson (hvis karriere aldri ble den samme etter denne filmen), går inn i historien som filmhistoriens største antihelter til den funky melodien av «Jungle Boogie», og særlig Jules har en forfriskende Blaxploitation-energi; bare se ham ham hamre opp melodramaet i sin episke resitasjon av Esekiel 25:17. Men uansett hvor mye ødeleggelse disse mennene forårsaker i Pulp Fiction, avslutter de historien ganske rolig gjennom en intens samtale. Det er slik man avslutter en film: Ikke med et smell, men med en siste slurk kaffe og lommeboken tilbake i lommen.