London og romantiske komedier hører sammen som en Joni Mitchell-CD og julegråt, men ingen av dem har blitt filmatisert på samme måte som Rye Lane. Raine Allen-Millers debutfilm, som ble lansert i vår, følger to fremmede som blir kastet sammen på en vanvittig reise rundt i byens gater i et forsøk på å hevne seg på sine respektive ekser.
Filmen forteller en kjærlighetshistorie mellom Dom (David Jonsson) og Yas (Vivian Oparah), to nylig single 20-åringer som møtes på en felles venns fotoutstilling etter at Yas hører Dom gråte på unisex-toalettene. Men det er ikke bare det – det er også et kjærlighetsbrev til omgivelsene. Det er alltid gøy å se stedet man bor på film, men det London som brukes i romantiske komedier, er vanligvis forbeholdt turistfeller som Westminster eller velstående boligområder som Notting Hill.
I Rye Lane går, løper og mopeder vi i stedet gjennom gatene i Peckham og Brixton og stopper ved lokale landemerker som Peckhamplex Cinema, Brockwell Park, Windrush Square og Rye Lane Market. Dette er ikke en polert versjon av London, men det er heller ikke en dyster og dyster versjon – det er byen i all sin rotete, eklektiske prakt.
Dette er den virkelige byen, der folk bor, jobber og forelsker seg. Det er ingen misunnelsesverdige Bridget Jones-aktige leiligheter i Rye Lane – Dom måtte flytte tilbake til foreldrenes hus etter bruddet, og Yas bor i et bofellesskap med en tidligere stue som soverom. Manuset, som er skrevet av Nathan Bryon og Tom Melia, var opprinnelig lagt til bydelen Camden i Nord-London, men Allen-Miller, som flyttet til Brixton da hun var 12 år gammel, visste at settingen måtte endres med henne selv ved roret.
(Bildekreditt: Searchlight Pictures)
Det som virkelig holder filmen sammen, er imidlertid Jonsson og Oparah. Paret, som begge spiller sine første hovedroller på det store lerretet, utstråler sjarm og karisma og har en gnistrende kjemi. Dette er to mennesker som du kan tro kan bli forelsket. Med sine knappe 82 minutter overskrider Rye Lane ikke et sekund av spilletiden. Sprudlende, kinetisk og full av energi fyker kameraet av gårde sammen med Dom og Yas, og alle storbyens løfter flyr sammen med dem i medvinden. Det føles som om vi har satt oss på Yas’ lånte moped for å kjøre en tur, men den sentrale romansen føles aldri forhastet. Hver eneste øyekontakt og forsiktige flørt føles fortjent, og det første kysset deres føles helt svimlende.
Og det handler ikke bare om romantikk. Manuset er genuint morsomt, og hovedrolleinnehaverne leverer også humor. Oparah selger behendig Yas til publikum, en karakter som kunne ha blitt irriterende med et mindre smart manus eller en mindre dyktig skuespiller, mens Jonsson sørger for at den sjenerte, mer forsiktige Dom fortsatt holder stand. De føles begge som ekte mennesker, som er redde for å se for nøye på hva de vil ha i tilfelle det smelter bort.
En romantisk komedie er ikke komplett uten en konflikt i tredje akt som truer det sentrale paret, men denne tropen fungerer bare hvis vi kan se begge synspunktene. Blir det for smålig fra den ene siden, blir vi frustrerte, og blir det for ondskapsfullt fra den andre, blir den endelige oppløsningen ikke riktig. Rye Lane håndterer dette på en mesterlig måte, med et svik med lav innsats som gir mening fra begge sider. Dom og Yas’ uunngåelige forsoning er også forfriskende normal. Det er riktignok en storslått gest, men det er et fullsirkel-øyeblikk som føles forankret i både karakterene og verdenen de lever i.
Rom-komedier er skapt for eskapisme, og Rye Lane oppnår nettopp det, samtidig som den føles realistisk og jordnær. Kort sagt, den har alt du ønsker deg av en romantisk komedie. Alle kjennetegnene til sjangeren er her, men det er en underliggende følelse av noe nytt og friskt. Med to karismatiske hovedrolleinnehavere og en tredje medspiller i Sør-London setter Rye Lane romantiske komedier tilbake på kartet.
Rye Lane kan nå strømmes på Disney Plus og Hulu. Hvis du vil se flere av årets beste filmer, kan du ta en titt på listen vår over de beste filmene i 2023, kåret av Total Film-teamet.