Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men min første Baldur’s Gate 3-figur blir en barde. Den kåte, oppblåste plagen til alle Dungeon Masters har fanget hjertet mitt i spillets tidlige tilgang, og nå er jeg virkelig ikke sikker på hvordan jeg skal komme meg til byen uten en bard. Og selv om jeg innerst inne har et hat mot D&Ds plagsomme trubadurer, er jeg her for å argumentere for hvorfor du bør ta med deg en musikalsk maestro inn i din første gjennomspilling.
For det første er det en genuin, utviklersanksjonert grunn til å velge barden fremfor flere av D&Ds andre klasser. I et intervju nylig anbefalte spillregissør Sven Wincke at du tar med deg en spesialtilpasset figur inn i ditt første Baldur’s Gate 3-spill, i stedet for en av de skreddersydde Origin-figurene. Origin-figurene har klassene sine innebygd, så hvis du følger Larians råd og velger å spille en av dem i en senere gjennomspilling, kan du trygt hoppe over klassene Cleric, Barbarian, Fighter, Rogue, Wizard og Warlock, vel vitende om at du kan spille som en av dem når du vender tilbake til Origins.
Men da gjenstår druider, rangere, trollmenn og mange flere som gyldige alternativer, så hvorfor barden? Som tidligere Dungeon Master må jeg innrømme at jeg syntes klassen var et mareritt å håndtere – mot slutten av BG3-kampanjen i forløperen Descent into Avernus hadde gruppens egen barde en nesten spillbrytende høy karisma-poengsum og virket fast bestemt på å ødelegge spillet med sin snakkesalighet. I bordversjonen føltes det som en klasse uten noen egentlig identitet, og den var en slags piggyback på en rekke andre arketyper for å legemliggjøre den ikoniske «Jack of All Trades»-ferdigheten. Så hva ble endret?
For å si det enkelt: Jeg måtte faktisk begynne å spille D&D. Selv om jeg har vært på den andre siden av bordet siden den kampanjen, var jeg en gang en såkalt «evig DM» – en som aldri har spilt spillet de leder. Tenk på det som en dommer som aldri har sparket en fotball i hele sitt liv, men som likevel kan alle reglene bedre enn spillerne. Etter at jeg kastet meg over Baldur’s Gate 3 i tidlig tilgang, har jeg fått øynene opp for gleden ved å finne en alternativ vei rundt et problem. Selv om det er mye å glede seg over i kampklassenes stumpe kraft, magibrukernes kreative problemløsning og skurkenes og rangernes snikende tilnærming, er den aller mest mangfoldige måten å spille på rett og slett å snakke om ting.
Jam Out
(Bildekreditt: Larian Studios)
«Men det beste barden har å by på, er så høye evnepoeng at de nesten bryter spillet.»
Men bardens sølvtunge er uten tvil den mest berømte egenskapen, så før vi går over til det, la oss snakke om hva annet du kan oppnå med D&Ds legendariske lurblåsere. For det første er det alltid en god idé å ha en støtteklasse, og hvis du ikke ønsker å forholde deg til klerkens religiøse iver (eller du allerede reiser med Shadowheart), er barden den klart sterkeste utfordreren. En fin kombinasjon av allierte forsterkninger, fiendeforringelser og kontrollformler som Silence og Thunderwave har gjort barden min til en ganske hendig verktøykasse med formler, og de er også ganske hendige med en armbrøst.
Og det er før du kommer til de klassespesifikke verktøyene deres. Selv om jeg liker å skaffe meg nok mat til å hvile lenge langs Sword Coast, er bard-evnen Song of Rest – som gir en ekstra helbredende kraft til hele laget – en fin måte å holde gruppen på beina litt lenger. Klassens andre signaturevne, Bardic Inspiration, er like sterk, og kan gi en betydelig bonus til en alliert både i og utenfor kamp. Min favorittevne er kanskje likevel den dedikerte «Jam Out»-knappen, som lar deg spille en liten melodi. Den har i utgangspunktet ingen innvirkning på evnen til å spille spillet, men det er absolutt en fin måte å gjøre karakteren din litt mer innlevende på.
Men det beste Bard har å by på? Evnepoeng som er så høye at de nesten bryter spillet. Den tidligere nevnte «Jack of All Trades» gir deg +1 på hver eneste egenskap du ikke allerede behersker, noe som er fint i en nødsituasjon, men selv langt inne i første akt er det karismaverdiene mine som er den virkelige vinneren. Jeg har +8 i overtalelse og bedrag, og +7 i skremsel, og det er før jeg har lånt ekstra forsterkninger som veiledning eller sjarm. Så langt jeg har kommet i spillet, er det virkelig vanskelig å mislykkes med karisma-kast.
I et bordspill kan det kanskje brukes til bardens beryktede forførelsesteknikker, men i Baldur’s Gate 3 åpner det for dusinvis av alternative måter å oppleve spillet på. Larians kamper er like gode som alltid, og jeg har mye moro når knivene kommer frem, men det er definitivt mer interessant å finne en litt mer pasifistisk måte å spille på der det er mulig. Det er absolutt en utfordring å ta kampene der du har oddsen mot deg, men du får se mer av det spillet har å by på ved å spille bare litt snillere, og det føles som en litt mer autentisk realisering av D&D-fantasien som Baldur’s Gate 3 sikter mot.
Jeg synes det er så gøy å løpe i intellektuelle ringer rundt gobliner og gnoller i Baldur’s Gate 3s første akt at jeg allerede har satt sammen en hel gruppe rundt barden min; Astarion, Shadowheart og nykommeren Karlach skal komplettere gruppen rundt den karismatiske hovedpersonen min. Nøyaktig hvor lenge denne gruppen holder sammen (spesielt når de begir seg inn i de mørkere og farligere miljøene i spillets andre akt) gjenstår å se, men jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å synge og klimpre meg gjennom spillets første timer.
Tenker du på hvilken karakter du vil skape? Husk å ta en titt på våre guider til Baldur’s Gate 3-klasser, Baldur’s Gate 3-raser, Baldur’s Gate 3-bakgrunner og Baldur’s Gate 3-ferdigheter.