«Let the games begin!» ropte overskriftene da The Hunger Games kom ut i 2012 og satte i gang en filmisk firetrilogi basert på Suzanne Collins’ trilogi av bestselgende YA-bøker. Men prequel-filmen The Hunger Games: The Ballad of Songbirds & Snakes gir oss den virkelige starten, og viser hvordan Panems Capitol reiser seg fra krigens aske til å bli en skinnende, skyhøy maktbase, og hvordan lekene utvikler seg fra rudimentær vold til masseunderholdning.
Filmen utspiller seg 64 år før The Hunger Games, og vi møter en 18 år gammel Coriolanus Snow (Tom Blyth) som får i oppdrag å være mentor for Lucy Gray Baird (Rachel Zegler) under de 10. årlige Hunger Games. Den fremtidige tyranniske presidenten blir først skremt av at Lucy er en hyllest fra det fattige Distrikt 12. Men når hun trassig synger under innhøstingsseremonien, ser han en mulighet til å snu oddsen i deres favør – hun ved å overleve den dødelige kampen, og han ved å utvikle lekene fra å være et usselt gladiatorspill til å bli et showpreget arrangement fullt av teater og spektakel.
En annerledes Snow
(Bildekreditt: Lionsgate)
«Vi starter på et helt annet sted med Snow», sier Francis Lawrence, som er tilbake som regissør etter å ha ledet den andre, tredje og fjerde delen av serien. «Vi ser en ung mann som sliter, og som er en del av en familie som har mistet formuen sin. Han later som om han fortsatt har penger og status. Han starter også på et mye mer positivt sted enn man skulle tro. Det er en del av det som er morsomt med historien, at man ser ham bryte sammen.»
Lucy er noe helt annet enn Jennifer Lawrences Katniss Everdeen. «Katniss er stoisk og veldig dyktig når det gjelder jakt og bueskyting», påpeker Lawrence. «Lucy er en entertainer. Hun kan synge, hun er en artist. Hun har en annen type karisma. Hun har en seksualitet. Hun vet hvordan hun skal manipulere og flørte.»
Han trekker på smilebåndet. «Det [romantiske] forholdet mellom Snow og Lucy Gray er en stor del av filmen, men det er et mysterium i det hele. Begge trenger visse ting fra hverandre…»
Produsent Nina Jacobson har jobbet med alle de fire tidligere Hunger Games-filmene. Hun er tilbake i denne prequel-filmen basert på Collins’ bok med samme tittel, og hun tror at det sentrale forholdet vil fenge seerne, og at Lucy kan bli like ikonisk som Katniss.
«Hun er en veldig karismatisk, modig og trassig karakter. Hun tror på kjærligheten, og hun kan også skifte form, noe jeg tror hun har til felles med Snow, og det er egentlig det som knytter dem sammen. Men trassigheten hennes, og måten den kommer til uttrykk gjennom musikken hennes, er ganske uimotståelig.»
Brutal begynnelse
(Bildekreditt: Lionsgate/Total Film)
Filmen, som utspiller seg 10 år etter krigen, er mer brutal enn sine forgjengere og har en retrofuturistisk stemning, siden det er et tidsbilde i en dystopisk fremtid. Den tyske produksjonsdesigneren Uli Hanisch (Babylon Berlin, The Queen’s Gambit) ønsket en viss virkelighet, og gikk derfor 64 år tilbake i tid for å hente inspirasjon fra 50- og 60-tallet, og studerte hvordan byer som Berlin så ut 15 år etter andre verdenskrig.
«Det er et sammenligningsgrunnlag», sier han. «Vi begynte å sammenligne alle de fascistiske regimene på 1900-tallet – som Det tredje riket i Tyskland, Italia med Mussolini og Spania med Franco – og Sovjetunionen. Alle fascistiske regimer har den samme ideen om stil, som alltid veksler mellom å forføre og skremme. Hvis du ser på Tyskland på slutten av 50- og 60-tallet, var det ingen som ønsket å se seg tilbake. Alle så inn i fremtiden. Alle vellykkede fascistiske regimer er veldig flinke til å skape en følelse av at ‘vi er de beste, vi er de første som forsvinner’ – og du kan bare skape denne følelsen av å være overlegen hvis du har en klar fiende. Jeg tror det er slik Capitol fungerer. Så det er veldig skinnende og elegant. Samtidig er det skremmende.»
Hanisch hadde 2-300 personer som jobbet for ham i løpet av en 13-måneders periode. Til filmens hovedkulisse, arenaen, gjorde de en omfattende ombygging av den gigantiske Centennial Hall i Wrocław i Polen. «I utgangspunktet var lekene bare en inngjerdet arena,» forklarer Lawrence. «Mye mer rotfestet og jordnær, ingen steder der folk kunne gjemme seg.»
Jacobson nikker. «Lekene er brutale og opprørende, og folk ønsker ikke å se på dem. Det er ikke noe som distraherer folk fra det grunnleggende grusomme i det disse barna tvinges inn i.» Tilbake til Lawrence: «Og det begynner å endre seg i filmen vår. Du ser at det begynner å åpne seg. Det er veldig spennende.»
Det er også spennende å se hvordan Collins finner plass til voksentemaer i ungdomsbøkene sine. I den opprinnelige Hunger Games-trilogien utforsket hun konsekvensene av krig. Songbirds & Snakes ser på menneskets natur. «Vi har Hobbes’ syn på: ‘Er vi ville av natur?'», sier Lawrence. «Eller det Locke’ske synet på om vi alle fortjener rettigheter og friheter.»
«Den utforsker autoritarismens tiltrekningskraft, og det kunne ikke vært mer betimelig», skyter Jacobson inn. «Du ser det rundt om i verden – demokratiets skjørhet og hvorfor mange mennesker tiltrekkes av alternativer. Demokratiet er på vikende front, globalt sett, og autoritarismen er på fremmarsj. Men [filmen] er absolutt ikke en såpekasse. Det er mye mer en utforskning av vår evne til å finne en felles sak med hverandre, uansett hvor ulike erfaringer og verdenssyn vi har.» Fascinerende temaer og heftig action? Da er det bare å sette i gang.
Sjekk ut hva de første reaksjonene på The Hunger Games-prequelen har å si, og hvilke andre kommende filmer som er på vei.